Annonse
00:00 - 12. februar 2016

Linn Herning: Flykningprofitt og dugnad

Hvor mange vil stille­ opp på dugnad for flyktninger hvis det bare gir mer penger til eierne av mottakene, spør Linn Herning.

Annonse

Ordet «dugnad» ble kåret til Norges nasjonalord i 2004. Det betyr ikke at vi er best på frivillig arbeid i verden. Men det er en god indikasjon på at dugnad er høyt verdsatt i vårt samfunn. En stor utfordring frivilligheten står overfor i dag, er møtet med kommersielle aktører.

 

Dette gjelder i mange sektorer, men er blitt aktualisert med flyktningkrisen det siste halvåret. Flyktningsituasjonen har frembrakt to parallelle fenomener som trolig ikke kan sameksistere over tid: Stor frivilling innsats fra noen og stor privat fortjeneste for andre.

Premisset for frivilligheten rundt flyktningene har vært å gi dem en varmere velkomst til Norge og et bedre tilbud. De som laget og delte ut mat hos Politiets utlendingsenhet på Tøyen bidro åpenbart til det. Men hva når frivillige bidrar med klær og leker, aktivitetstilbud for barn eller språkopplæring og dette skjer på et kommersielt mottak? Øker dette reelt sett tilbudet for flyktningene, eller er det frivillige bidraget kun en kostnadsinnsparing for eierne? Og ikke minst, hva vet de frivillige selv om hvordan deres bidrag spiller inn i tilbudet?

Hemmelighold er de kommers­ielle eiernes viktigste virke­middel.

Gode intensjoner er bra, men ikke tilstrekkelig for å faktisk hjelpe. Med bakgrunn i lekkede dokumenter fra Torshov Transittmottak har journalist Øystein Windstad i Ny Tid vist at eieren gjennomgående har kuttet i tilbudet og tatt høyere privat profitt enn hva som var avtalt med UDI. Mottaket var fra 2010 til 2014 drevet av den nest største kommersielle aktøren i markedet, Link AS. Det grunnleggende spørsmålet var: Har UDI kontroll over de kommersielt drevne asylmottakene?

Vel, tre eksempler kan tyde på det motsatte:

1) Regnskapene viser et samlet overskudd på fem millioner kroner mer ­enn budsjettert i det avtalte anbuds­budsjettet.

2) Over tre år (2011–2014) hadde Link AS budsjettert med til sammen 945 000 kroner til velferd og aktiviteter til asylsøkerne på Torshov Transittmottak. De brukte til sammen 438 000. Altså under halvparten – og en halv million spart.

3) I 2011 fikk Link AS 25 000 i ekstra støtte fra Lebara-fondet til barn på asylmottaket. Samme år var overskuddet på denne budsjettposten 38 000. Hvorvidt det i tillegg ble lagt ned frivillig arbeid på dette mottaket i denne perioden sier Windstads artikkel ingenting om.

Dette var situasjonen på ett utvalgt mottak – før krisen satt inn. Hvordan det er på de andre kommersielle mottakene vet offentligheten ikke. Anbudsavtaler, samt budsjett og regnskap som innrapporteres til UDI, er unntatt offentligheten som forretningshemmeligheter.

 

Men det har ikke manglet på sensasjonsoppslag denne høsten om hvor mye penger det er å tjene på å drive asylmottak på vegne av staten. De seks kommersielle asylmottaksselskapene i Norge hadde driftsinntekter i 2014 på tilsammen 788 millioner kroner, ifølge Finansavisen. Dette var også før de store ankomstene. Det største selskapet, Hero, anslo sist høst at det alene vil omsette for rundt 800 millioner i 2015. Det er altså ikke snakk om småpenger, og det er verdt å minne om at dette er skattepenger. Men stor omsetning er ikke det samme som stor profitt. Så hvor mye penger ender i privat profitt? Problemet for den offentlige debatten er at ingen vet, og at eierne selv gjør sitt ytterste for å tåkelegge nettopp dette.

 

Det amerikanske magasinet Bloomberg Businessweek hadde Heros eiere, Roger og Kristian Adolfsen, som sitt første forsideoppslag i 2016. «The Refugee Gold Rush: The more migrants, the more profits for Norway‘s Adolfsen brothers». I en kommentar til dette sa Kristian Adolfsen til TV2: «foreløpig har vi ikke tatt ut ett eneste øre i utbytte fra Hero-konsernet.» Ingen kritiske spørsmål til det svaret. På tross av at Adresseavisa i november 2015 avdekket at 98 millioner var hentet ut i av Hero i 2014: Et ekstraordinært utbytte på 50 millioner kroner og et konsernbidrag på 48 millioner til eierselskapet Hero Holding AS.

Mange land kan konkurrere med Norge når det gjelder frivillig innsats for flyktningene. På asylfeltet er det heller kommersiell drift av asylmottak enn stor frivillig innsats som er spesielt for Norge. Det bør vi ta innover oss. Mange kommersielle eiere gjør sitt beste for å fremstå som ideelle. Påstanden om at eierne av Hero AS ikke har tatt ut utbytte er usann, men den får stå uimotsagt fordi få vet at den ikke er sann. Hemmelighold er de kommersielle eiernes viktigste virkemiddel.

Dugnadsvilje er idealistisk, og fungerer dårlig hvis noen parallelt henter ut privat profitt. Brennpunkt-dokumentaren De lønnsomme barna i 2011 viste at kommersielle barnehager kunne kutte kostnader til renhold og vedlikehold fordi foreldrene drev dugnad. Da foreldrene innså dette, måtte barnehagene slutte å innkalle til dugnader. Deres premiss for den frivillige innsatsen hadde vært at det skulle gi et bedre tilbud til ungene.

 

Når de store profittene tjent på skattepenger blir offentlig kjent, utfordrer det folks skattevilje. På sikt kan de kommersielle aktørenes inntog på stadig flere samfunnsområder også minske viljen til å utføre frivillig arbeid. Dugnadsånd er nok ikke et så særnorskt fenomen som vi tror, men at alle tar i et tak når det trengs, gratis og helt frivillig, er en viktig ingrediens i det norske samfunnslimet. Hvis både skatteviljen og dugnadsånden ryker, er det ikke mye igjen å bygge felles velferd på.

Linn Herning er historiker, og nestleder i For Velferdsstaten. Forfatter av boken Velferdsprofitørene (2015).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse