00:00 - 26. februar 2016

Ja, hvem bryr seg?

Over to sider i Morgenbladet fyrer Lars Risan fyrer løs mot dommedagsprofetier – eller er det det han gjør? Utgangspunktet er mitt essay i Morgenbladet 8. januar, der jeg med utgangspunkt i Elizabeth Kolberts «Den sjette utryddelsen» og Maja Lundes «Bienes historie» diskuterer hva slags litterære grep som best kan formidle vanskelige (miljø)budskap. Ironien i det er at mitt innlegg nettopp diskuterer hva slags litterære grep som kan styre klar av dommedagsstempelet. Det synes å være en smal sti mellom det å ikke bry seg (altså likegyldighetens apati) og det Risan kaller dommedagsprofetienes apati. Underveis får også andre aktører i denne debatten sitt pass påskrevet som medlemmer av samme dystopiske menighet.

Nå deler tilsynelatende Risan min virkelighetsoppfatning når det gjelder miljøutfordringene, men problemet er at jeg og flere med meg ifølge Risan anser folk for å være «litt dumme»(!) – og hvem lar seg motivere av en slik merkelapp? Helt sikkert ingen, og selv om vi burde vektlegge kommende generasjoner mer, så har mitt hovedpoeng i de fleste sammenhenger vært nettopp det motsatte – at vi som enkeltmennesker kan, og bør, gjøre noe.

Å messe ensidig om kriser og undergang er ingen god strategi.

Jeg opplever faktisk også et stort og ekte engasjement både hos politikere, næringsliv og «folket». Ja, selv i mediene, og ingen forventer at klimadebatten post Paris kan, eller bør, overskygge flyktningdebatten. Men altså, enkeltindividet er viktig ikke bare i kraft av å ta valg for eget liv, men også for å velge de løsninger som kan framskynde «det grønne skiftet», samt velge de politikere som er visjonære og modige nok. Det er Risan som er misantropen her, med sin totale avvisning av enkeltmenneskets evne til å endre systemet.

Idealet er saklig informasjon, sier Risan, og siterer en tekst fra prognosene til FNs klimapanel som, tross sitt skremmende budskap, ikke er dommedagsprofeti, men «en saklig, vitenskapelige prognose». Ja visst, jeg kunne ikke vært mer enig, men det synes altså ikke å være tilstrekkelig, og hvorfor gir så det stempelet dommedagsprofet? Eller er det Kolbert og Maja Lunde som får det? Fordi jeg sier at det av og til er ærligst å påpeke at glasset er halvtomt?

Jeg utga nylig en bok om karbon og karbonsyklus full av tall og fakta som Risan etterspør. Ja, full av nøkternhet og gode råd også, vil jeg mene. Jeg har selv i mange sammenhenger kritisert metaforer som «på kanten av stupet». Selv «klimakrisen» er en dårlig metafor. Spørsmålet er ikke om «kloden går under», for det gjør den ikke, men hva vi kan gjøre for å unngå den fremtiden FNs klimapanel peker på.

Ja, jeg bruker betegnelsen «den sjette utryddelsen», men det er da ikke til å unngå når jeg omtaler en bok med nettopp denne tittelen. Det er ikke mitt begrep, og som Risan riktig påpeker er vi så langt heldigvis ikke i nærheten av de artstap som har kjennetegnet tidlige masseutryddelser. Kolberts tittel, som for øvrig også er brukt av mange andre, henspeiler snarere på faren for dette, samt at allerede dagens tap av arter og bestander er dypt problematisk.

Så kan man mene at dette er alarmisme og fører lukt i apatien. Jeg mener det er viktig å si ifra, spørsmålet er hvordan. Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Å messe ensidig om kriser og undergang er ingen god strategi, det må være et budskap som motiverer til handling. Menneskets endringsevne er formidabel, men vi må innse et det ikke bare finnes en god begrunnelse for endring, men at endringen fører til noe bedre. Churchill oppnådde innsats og oppofrelse ved å love «ingenting annet enn blod, svette og tårer», men alle forsto både risiko og belønning. Det er dit vi må komme i miljødebatten også.

Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Gjermund Forfang Rongved viser hvor lett det blir for president Joe Biden å kjøre Norge forlengs og baklengs dit han vil ha oss.»
«Når synlighet og aktivitet hovedsakelig kun er mulig i digitale kanaler, er det ofte kun de kjente og etablerte som klarer seg.»