Annonse
00:00 - 05. februar 2016

Norheim: Innvandringsmotstanden domineres av venstresiden

Det er særnorsk at så mange av innvandringsmotstanderne kommer fra venstresiden, skriver Pål Norheim.

Annonse

Prøv å forestille deg at den permanente larmen – skjellsordene, spydighetene, indignasjonen og de gjentatte argumentene – fra ytterpolene i asyl- og migrasjonsdebatten på mysteriøst vis ble transformert til to nye politiske partier. La oss videre gi disse hypotetiske partiene navn som de selv muligens kunne vedkjent seg, idet vi kaller den innvandringskritiske fraksjonen for Nasjonal Velferdsallianse (NV), mens den innvandringsliberale fraksjonen får navnet Humanistisk Solidaritetsalternativ (HS). Hovedmålsetningene i de respektive partiprogrammene skulle det vært nokså lett å formulere:

 

NVs hovedmål ville være å redde stumpene av den norske velferds- og nasjonalstaten, stumpene av et egalitært samfunn basert på forfedrenes slit og nordmenns arbeidsmoral – et samfunn som er truet av utopiske sosialister og naive velmenere; av islam og innvandrere fra klanbaserte land med svake og korrupte stater. Også HS` hovedmål ville være å redde stumpene – ikke først og fremst av nasjonal- og velferdstaten, men av menneskeligheten som sådan, som er truet av egoistiske nasjonalister, rasister og muslimhatere på den ene siden, og globale kapitalinteresser og nyliberalistisk ideologi på den andre.

 

Hva skulle så denne tankeleken være godt for? Blant annet å vise at dette ikke så mye er en strid mellom høyre- og venstresiden, slik mange oppfatter den, som det er en typisk fraksjonskamp innenfor venstresiden selv, en krangel som til dels kan minne om den bitre fraksjonstriden mellom de nasjonalistisk orienterte kommunistene i den vesle maoist-sekten AKP (m-l) og resten av venstresiden på 1970-tallet.

 

Det er et velkjent faktum at mange av innvandringsmotstanderne har bakgrunn på venstresiden – i partier, men tildels også i mer eller mindre militante antirasistiske grupperinger. Med årene kan de ha distansert seg fra sine ungdomssynder. Men med innvandringen og islam-debatten er det som om de har gjenfunnet sin sosialistiske sjel – iført nasjonalistisk bunad.

 

Dette er ikke så mye en strid mellom høyre- og venstre­siden, som det er en typisk fraksjonskamp innenfor venstre­siden selv.

Den postrevolusjonære venstresiden som utgjør grunnstammen i vårt hypotetiske Solidaritetsalternativ, har helt siden Sovjetunionens og planøkonomiens fall hatt et lettere anstrengt forhold til kalkulatoren. Hvis de strøk til mattetentamen på videregående, er dette mer en kilde til stolthet enn skam. Følgelig ser de ingen motsetning mellom høy innvandring og jevn fordeling av godene: Oljefondet er en utømmelig Sareptakrukke som det ville være ondsinnet ikke å øse av så lenge mennesker lider nød. Dermed klarer de heller ikke å forestille seg andre motiver bak de økonomiske kalkylene enn neoliberalistisk kynisme, rasisme og fremmedfiendtlighet.

 

For Nasjonal Velferdsallianse fremstår derimot rasismen som noe venstresiden har funnet opp for å kunne sverte sine meningsmotstandere. NV har dessuten et ideologisk problem: I ytterkanten finner man konspirasjonsteoretikere og folk som altfor lett anklager sine meningsmotstandere for landsforræderi. Grensen i NV går ved oppfordring til vold samt argumenter til støtte for Eurabia-teorien. Problemet er at sentrale debattanter innen NV ikke alltid merker når de selv beveger seg på utsiden av denne grensen: Uten forvarsel risikerer de å bli angrepet, ikke bare av motstanderne, men også av sine egne, for uforvarende å ha sjanglet inn i Fjordman-territorium.

 

I mellomtiden pågår det et politisk drama i EU – og ikke minst i Tyskland – som er av aller største viktighet for migrantenes, unionens, og dermed også de europeiske nasjonenes skjebne. Denne dimensjonen er nesten fraværende i den norske debatten. Den eneste tilfredstillende forklaringen på dette besynderlige faktum, er at ingen av ytterpolene liker EU noe særlig. Norge skiller seg som kjent ut fra det øvrige Europa ved at venstresiden her både i 1972 og i 1994 stemte mot medlemskap. Vi er Annerledeslandet.

 

For humanistene i HS fremstår EU som en union som kynisk taler storkapitalens sak. For nasjonalistene i NV fremstår den som en arrogant eliteklubb som utraderer nasjonene gjennom masseinnvandring. Selv om begge parter utmerket godt vet at skjebnen til Schengen-avtalen og unionen som sådan er av stor viktighet for Norge, er det som om ubehaget ved EU er for stort til at de helt orker å forholde seg til det.

 

Ett tema har riktignok fått tung symbolverdi og blitt flittig diskutert av begge parter, nemlig Angela Merkels velkomstsignal til flyktningene og utsagnet: «Vi klarer det!» For NV fremstår dette signalet som hovedårsaken til migrasjonskrisen. For HS fremstår Merkels respons tvertimot som modig og forbilledlig human. Men de innvandringsliberale synes å overse følgende: For at utsagnet «Vi klarer det» skal forbli modig og humant og ikke få fatale konsekvenser, må man lykkes i å sikre Schengen-grensene, få på plass en solid avtale med Tyrkia, og ikke minst fordele de som innvilges asyl bedre i de respektive EU-landene. Hvis ikke det skjer, vil «kappløpet mot bunnen», det vil si de enkelte landenes konkurranse om å fremstå som mest mulig frastøtende i asylsøkernes øyne, bare tilta i styrke.

 

NV på sin side synes å overse at i en globalisert verden lar verken migrasjon, økonomi eller vitale sikkerhetsspørsmål seg løse gjennom nasjonal alenegang. Aller minst i en tid hvor USA mister interessen for Europa, og hvor EU står i fare for å bryte sammen.

 

Jeg har venner i begge leire, men jeg ville ikke stemt på noen av dem. Så la meg avslutte med et fromt ønske: Gi en talefør humanist en kalkulator og en spade. Gi hen tid til å bli venn med kalkulatoren, og til å kalle spaden ved sitt rette navn. Det kunne blitt utgangspunkt for et tredje parti som ville fått min stemme.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Abonner via iTunes (Morgenbladets podkast) eller RSS. Er det noe grunnleggende feil i journalistikken som gjøre at den ikke bare trekkes mot ekstreme meninger, men får ekstreme…»
«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»