I essayet «Hvem bryr seg?» 19. februar gjør antropolog Lars Risan storeslem med en bredside mot et knippe akademikere og forfattere som har engasjert seg sterkt i de senere års offentlige klimadebatt. Med utgangspunkt i biolog Dag O. Hessens uttalelse om at ordet «dommedagsprofeti» er blitt misbrukt for å bagatellisere krisen vi befinner oss i og at «av og til må man fortelle at glasset er halvtomt», setter Risan den ene litterat etter den andre professor på plass.
Andre vil kunne svare for seg. Siden Risan vier et langt avsnitt til mitt bidrag, vil jeg komme med noen kommentarer som forhåpentlig kan belyse spørsmålet Risan skal ha ros for å reise: Hvordan kommunisere i en faglig-offentlighet om det som forskningen forteller om alvoret i klimasaken?
Som Risan skriver, har jeg påpekt at tvillingimperativene om vekst og profitt i den globaliserte kapitalismen tyner naturen ut over dens tålegrenser. Mottoet jeg har hatt med meg, og som har møtt en resonans som Risan avskriver muligheten for, er at «den som snakker om klimakrisen, kan ikke tie om kapitalismen».
Det Risan skråsikkert og uten argumenter anfører vil følge etter kapitalismens fall, er nøyaktig det den per i dag bidrar til å skape og forsterke.
Risan kontrer forsøket på å bedrive systemkritikk og å gå til roten av problemet, slik: «Det er ingen ting noe menneske kan gjøre for på fredelig, rasjonelt og politisk informert vis å avvikle verdens kapitalismer.» (Den satt, Bernie Sanders!) Med henvisning til at en eventuell avvikling vil skje «med et smell som skaper global sult, elendighet, kaos og krig», konkluderer Risan: «Det er derfor Vetlesen er en dommedagsprofet.»
Hva berettiger Risans «derfor»? Det han skråsikkert og uten argumenter anfører vil følge etter kapitalismens fall, er nøyaktig det den per i dag bidrar til å skape og forsterke, i ulike kombinasjoner med andre faktorer. Ser ikke Risan det?
Så til erfaringene jeg har gjort. I tillegg til akademisk formidling, har jeg snakket til og med et utall svært ulike folk om klima og miljø her i landet, fra skoleklasser til pensjonister, fra ungdomsorganisasjoner til ulike profesjoner, departementer og statsråder.
For det første: Folk er genuint forskjellige, det som skaper avmakt hos noen egger til innsats hos andre. For det andre, og det slår aldri feil: Samtalene blir best når inndelingen i «optimismer/pessimismer» unngås: betegnelsene lukker snarere en åpner tankens kraft og jakten på veier ut av uføret.
For det tredje: At det snakkes alvorlig om alvorlige ting verdsettes umåtelig. Erfaringene i høyst ulike fora har lært meg mye om kunsten å se sitt publikum an, pedagogisk og etisk. Alvoret i situasjonen vi er i kan så avgjort skape frykt og handlingslammelse. Men den motsatte faren er større: at folk føler seg undervurdert med billig teknologioptimisme og nye runder rundt grøten.
Best respons har forsøket på å kombinere kraftkildene kjærlighet og raseri gitt: kjærligheten til alt levende på jorden og raseriet som skapes individuelt og kan mobiliseres politisk-kollektivt ved den delte opplevelsen av hvordan dette livet er i ferd med å ødelegges. Et raseri næret av kjærligheten til det som trenger beskyttelse, noe bare et styrt skifte til en økonomi som anerkjenner sin plass innen et endelig økosystem vil kunne gi. Risans langt på vei alternativløse påstander om det «håpløse» i å kombinere det erfaringsnære med det systemkritiske – «klimarevolusjon nå» – røper at den fremste dommedagsprofeten og pessimisten i debatten han har startet, synes å være ham selv.
Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.