Annonse
13:52 - 03. februar 2016

Er vi dansker virkelig slik?

Vi gjør ingen forskjell på vårt eget bunnskrap og Midtøstens flyktninger. De skal alle sammen få merke at vi synes de er noe dritt, skriver Carsten Jensen.

Stopp: En syrisk mann bærer sin datter til en politibil, etter at politiet i den danske byen Padborg sjekket identitetspapirene til passasjerene ombord et tog fra Tyskland, 6. januar. Foto: Sean Gallup/Getty images
Annonse

Spør du den danske regjeringen og dens støttepartier om hvorfor det blir protestert mot den nye utlendingloven L87, som ble vedtatt av et flertall i Folketinget den 26. januar, vil svaret lyde at de misfornøyde er en flokk totalt uvitende, i beste fall naive, i verste fall bevisst samfunnsundergravende tåper som vil åpne Danmark for en invasjon av uintegrerbare flyktninghorder.

Da Jens Rohde og Morten Helveg Petersen fra partiet Det Radikale Venstre presset på for en høring i Europaparlamentet, beskyldte regjeringens talsmenn dem for undergravende virksomhet og illojalitet overfor Danmark. Skjønt opposisjon er en grunnlovsfestet rettighet, var ordet «ulovlig» kun en milimeter unna. Den militante nasjonalismen har bestandig slitt med demokratiet.

Se, der kommer de slepende på koffertene sine tunge av diamanter. De er ikke flyktninger. De er diamantsmuglere. Slik ser vår justisminister Søren Pind på flyktninger.

Utenlandske medier har beskrevet Danmarks forbløffende forvandling fra human velferdsstat til Europas ondskapsfulle landsbyidiot.

Kyniske spekulanter i velferden vår. På jakt etter arbeidsfri lar ektemenn hustruene sine i stikken, mødre drar fra barna sine. Slik ser Naser Khader, denne megafonen for gemenheten, på de syriske flyktningene som en gang var hans landsmenn. De burde vært hjemme og kjempet, sier han, og bedyrer at det ville han selv gjort, denne værhanen som skifter politiske partier slik andre skifter underbukser. På hvilken side ville han kjempet i Syria? For torturbøddelen og massemorderen Assad på partallsdatoer, for de fanatiske islamistene på oddetallsdatoer?

Det er de to frontene som står igjen i en altødeleggende borgerkrig, og det er derfor befolkningen, som begynte med å demonstrere fredelig fordi de ville ha reformer og et mer åpent demokrati, nå er på flukt.

 

Vi svermer for ordet «nærområder», som er i kjælen slekt med ordet «nærmiljø». Det er din plikt overfor Danmark, Europa, menneskeheten og deg selv å forbli i nærområdet ditt, sier vi til flyktningene. Der er du tett på hjemmet ditt, språket ditt, kulturen du kjenner og er fortrolig med. Men de teltleirene i Midtøsten, der millioner nå bor, og som truer samholdskraften i de overbelastede vertslandene, er ikke noe nærmiljø. Det er slett ikke noe miljø i det hele tatt, men destruksjonsanstalter for alle menneskelige verdier, inkludert språk, kultur og livsstil, skueplasser for en overlevelseskamp av det mest brutale slaget som bare blir skjerpet av utilstrekkelige forsyninger av livsnødvendige matvarer.

Selv om den delen av utlendingloven L87 som omhandler konfiskering av smykker og andre verdier er blitt lempet på, og nå ikke lenger omfatter de gifteringene som ingen muslimske flyktninger uansett bærer, er hensikten stadig vekk forstemmende tydelig. Skal du beholde et smykke, må du bevise at det har affeksjonsverdi. Den mer enn halvt uttalte anklagen er at du ikke er verdig den flyktningstatusen du påberoper deg.

Vi behandler flyktningene like dårlig som våre egne sosialhjelpsmottakere, forsvarer regjeringen seg. Vi gjør ingen forskjell på vårt egne hjemlige bunnskrap og Midtøstens flyktninger. De skal alle sammen, på like demokratisk vis, få merke at vi synes de er noe dritt. Vi tørker oss i ræva med den såkalte menneskelige verdigheten deres, er budskapet til både sosialhjelpsmottagere og flyktninger.

En liten forskjell er det likevel: Sosialhjelpsmottagere har ikke sett hjemmene sine bli bombet og familiemedlemmenes avrevne armer og ben ligge spredt ut over gårdsplassen. De blir heller ikke kroppsvisitert når de møter opp på sosialkontoret. Og sosialhjelpsmottakeren kan, i motsetning til flyktningen, svare for seg når han blir forulempet. Mye annet kan heller ikke han, men det gjør dog en forskjell med tanke på graden av avmakt.

 

Vi har en politisk krise, og den består ikke av avmakt, men av europeisk uvilje til å dele ansvaret for flyktningstrømmen.

De som kan og kjenner den retorikken som sikter mot å devaluere mennesker, vil se kontinuiteten fra den forrige, sosialdemokratiske regjeringen. Den gangen var det en pause i angrepene på innvandrere og flyktninger. Til gjengjeld ble dagpengemottagere og folk på sosialhjelp utpekt som sabotører av konkurransestatens sekkeveddeløp. Kun harde økonomiske straffer kunne motivere taperne til å komme seg opp av de startgropene der de satt fastgrodde i dovenskap.

Nå har flodhestpisken funnet nye ofre. Med sin bevisst anklagende retorikk fratar politikerne våre flyktningene den aller siste resten av menneskelig integritet de måtte ha igjen når de står i passkontrollen. Som en utroverdig masse av svindlere, snyltere og kujoner, som kun fortjener forakten vår, blir de sluppet inn i landet vårt.

I dette landet, som er så fullt av tomme bygninger og institusjoner, venter en teltleir på mange av dem – et valg danske politikere bevisst har tatt fordi teltet rommer et viktig budskap til de utmattede flyktningene. Du har reist gjennom ørkener, krysset Middelhavet i en lekk båt med fare for å drukne, og likevel har du ikke kommet til et annet sted. Du har gått i sirkel, og kommet tilbake til den samme teltleiren du flyktet fra. Teltet er skjebnen din. Flukten er fremtiden din. Du er dømt til å emigrere på livstid fra telt til telt som en evig hjemløs. Kan du få det inn i hodet ditt?

Utenlandske medier har beskrevet Danmarks forbløffende forvandling fra human velferdsstat til Europas ondskapsfulle landsbyidiot. De har fullstendig rett. Danmark er blitt et avstumpet land med piggtråd rundt hjertet. Når britiske satiretegnere setter menneskeforakternes sanne ansikter på utstilling, blir de følsomt forarget på Christiansborg. Den grenseløse ytringsfrihetens ellers så militante forkjempere er krenket.

 

Ikke alle borgerne i Danmark er som politikerne våre. Fordi vi er oppdratt som borgere i et demokratisk samfunn, vet mange av oss at vi er medlemmer av et større fellesskap enn det nasjonale. Vi er innbyggere på medmenneskelighetens, medfølelsens og menneskerettighetenes kontinent, og vi vet at ingen kan unndra seg sitt globale ansvar. Det store problemet vårt er imidlertid at så få politiske partier minner oss på det. Ekstremistene roper de skingrende budskapene sine. Fornuftens representanter mumler eller tier. Det anstendige, borgerlige sentrum har gått i indre eksil, sosialdemokratene har brutt sammen moralsk. «Krise» er et altfor stort og løfterikt ord for den tilstanden det tidligere arbeiderpartiet, som en gang hadde et internasjonalt utsyn, befinner seg i. Selv ikke «dødskamp» egner seg som karakteristikk. Rigor mortis passer bedre.

Vi har ikke en flyktningkrise. Europa har både møtt og greid å håndtere millioner av flyktninger tidligere. Vi har en politisk krise, og den består ikke av avmakt, men av europeisk uvilje til å dele ansvaret for flyktningstrømmen. Om Den europeiske unionens 28 medlemsland brukte den betraktelige energien sin på å lage Menneskepakten i stedet for Finanspakten, kunne vi de neste fem årene ta imot mellom én og to millioner flyktninger årlig, og kontinentets befolkningstall ville likevel ikke øke med stort mer enn et sted mellom én og to prosent.

 

Vi er ved problemets kjerne: Den europeiske unionenes ødeleggende indre motsetning mellom menneskepakt og finanspakt. Da finanskrisen rammet oss i 2008, ble det knesatt en himmelropende løgn om at krisen skyldtes statlig overforbruk og ikke et uansvarlig finansmarked, og derfor måtte kontinentets fattigste betale for bankenes selvpåførte krise med en massakre på de sosiale ytelsene. På engelsk heter det «austerity», på dansk «nødvendighedens politik», men uansett hva denne nyliberale strategien enn kaller seg, er den ikke annet enn de rikes krig mot de fattige – en krig som EU ulykkeligvis har gjort seg til et redskap for, og som har påført unionen et omfattende legitimitetstap.

Nødvendighetens politikk er høyrepopulismens beste grobunn. Mellom nyliberalisme og populisme finnes det en uhellig allianse der det i stedet burde vært en skånselløs konfrontasjon, for det er markedskreftenes ville ritt som skaper marginaliseringen av hele befolkningsgrupper. I stedet for å vende seg mot plageåndene sine i finanssentrene, slutter de nye, nasjonale underklassene opp bak det ekstreme høyre som hisser dem opp til å vende seg mot den globale underklassen av innvandrere og flyktninger. Underklasse mot underklasse, det er oppskriften på fremtidens slagsmål, mens astronomiske summer uanfektet flyttes rundt på finanssentrenes dataskjermer.

Overløpere som de to sosialdemokratiske toppfigurene, tidligere finansminister Bjarne Corydon og tidligere statsminister Helle Thorning, sammenfatter i karriereforløpene sine hele den nåværende situasjonens tragiske paradokser. Som talspersoner for nødvendighetens politikk mistenkeliggjør de arbeidsløse og innvandrere, før de forlater Danmark for å la seg ansette i internasjonale toppstillinger.

 

Forrige tirsdag stemte Helle Thornings parti* for danmarkshistoriens mest barnefiendtlige asyllov – dagen etter ble hun ansatt som internasjonal generalsekretær for Redd Barna. Med en venn som henne trenger ikke verdens barn noen fiender.

Debatten i folketingssalen før avstemningen stiller avmakten til skue. Selv om et flertall av partiene er EU-tilhengere, er det ingen av dem som nevner unionen og nødvendigheten av et tøft initiativ for felles flyktningkvoter. Alle har opportunistisk sluttet seg til skeptikerne. Det ytterste høyre er blitt den magnetiske polen i dansk politikk.

Om du selv har et barn, så still deg foran speilet etter at du har lest L87, loven som i likhet med en brutal menneskehandler hindrer barn i å bli gjenforent med foreldrene sine i tre avgjørende år – og kjenn hvordan det føles. Er det ikke noe som kommer fra helt nede i bunnen av kroppen din, med utspring i hver eneste celle, som skriker i protest mot denne byråkratiserende umenneskeligheten? Er ikke innlevelsen din i en annen mor, en annen far, den instinktive omsorgen din for et fortapt barn, større og sterkere enn den barrieren som er skapt av hudfarge, språk, religion og kultur? Er ikke denne loven et overgrep mot det vi alle vet er meningen med livet, det å ta vare på dets fortsettelse, barnas lykke?

Foran speilet presser også et annet spørsmål seg ubønnhørlig på oss alle: Hva om det var jeg som hadde mistet alt?

Eller er den avgrunnen som skiller oss fra flyktningene så uoverstigelig stor at spørsmålet slett ikke kan stilles fordi de ikke er mennesker som oss?

Mener vi noe med ordet demokrati, så er det ikke bare det at vi aner, føler eller tror, men vet at likheten mellom mennesker er større enn forskjellene.

Så mye i den globale situasjonen inviterer til avmakt. Men her kan vi gjøre noe. Det er ikke en innsamling lørdag kveld på fjernsynet. Det er ikke en bankgiro. Det er ikke en mynt i en innsamlingsbøsse. Det er noe så konkret som et menneske i nød som står rett foran oss – midt i våre hjerters nærområde. Er ikke en fremstrakt hånd et bedre kommunikasjonsmiddel enn en støvel? Trenger ikke et menneske som har mistet alt litt hjelp for å finne igjen fotfestet?

Skulle en lukket dør virkelig være det eneste svaret på alle disse spørsmålene?

 

Oversatt av Thomas Reinertsen Berg.

 

* Endret 4. februar kl. 13.32: I en tidligere versjon stod det at Thorning-Schmidt stemte for loven. Det korrekte er at hun var fraværende under voteringen, mens 26 av de 29 representantene for hennes parti stemte for. 70 av 179 representanter var fraværende, 81 stemte for, 27 stemte mot og en stemte avholdende. Red.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme