Debatt

Det moralsk betenkelige ved kjøp av vaskehjelp

Når kvinner og kjøp av vaskehjelp i huset utløser debatt, er det fordi noe taust settes ord på. Dette kan mange damer innenfor akademia mye mer om enn meg – eksempelvis Jorun Solheim – men siden hun ikke til nå har ytret seg om sammenhengen mellom kvinnen og huset, og med det forklart oss den tause alliansen mellom husmoren, renhet og hygiene, så får jeg låne og spre hennes innsikter.

Det kulturhistoriske resonnementet til Solheim – i min tapning – er som følger: Ideen om det absolutte og ene Gudsprinsipp representerer en rendyrking av en fullkommen og mannlig guddommelighet. Med referanse til Mary Douglas hevder Solheim at det opprinnelige hebraiske begrepet for «det hellige» har to betydninger: det som er separat, atskilt og uberørt – og det som er komplett, fullkomment og lukket om seg selv. Dette lukkede hellighetsbegrepet skaper en allianse mellom Gud og det mannlige, og tilsvarende en avgrensing til det urene, grenseløse – til det kvinnelige. Dette arrangementet er virksomt opp gjennom vår europeiske historie: Huset, hjemmet blir fra cirka 1750-tallet og frem til 1950-tallet den primære avgrensingen av det kvinnelige, nær sagt det første prevensjonsmiddel.

Hustruen skulle ikke bare gjøre rent, men også være ren. Hun skulle ikke bare skape orden, men være orden.

Den tause og selvfølgelige forbindelsen mellom kvinner og renhet kan med denne bakgrunn sies å ligge som en symbolsk sammenvevning under diskusjonen knyttet til kjøp av vaskehjelp til huset. Sammenhengen er følgende: Hustruen innenfor huset, innenfor hjemmet har en lang historie i å bli tildelt og å ta ansvar for den hygienisk-estetiske hjemmeatmosfæren. Men hustruen skulle ikke bare gjøre rent, men også være ren. Hun skulle ikke bare skape orden, men være orden; noe som eksempelvis kommer til uttrykk i det høvelige antrekket: Praktisk og fornuftig under arbeid, med skaut, kortermet kjoleforkle og lave sko, et bilde mange har på netthinnen av 1950-tallets husmorideal. Hun skilte seg både fra vampen, horen - de som vanskjøttet familie og hjem til fordel for sitt overpyntede ytre, og hang til egen forlystelse - som i filmen Støv på hjernen.

Det er i grunnen mer enn nok for å peke på den symbolsk tause forbindelsen mellom husmoren og husvask. Men for å få fatt på den bindende kraften i det symbolske betydningsinnholdet, synes forholdet mellom det kvinnelige, hygiene, renhet og orden å representere noe mer enn kulturelle pålegg fra viktoriatiden.

Fortolket ut fra Mary Douglas' perspektiv i Jorun Solheims utlegning, er husmoren både en garantist for moralsk og kulturell orden innenfor huset, og samtidig en potensiell trussel mot denne orden. Paradokset er knyttet til den doble bindingen husmoren kulturelt sett er innvevd i: Som uren sett med Guds og mannens blikk, som grenseløs og uren, får husmoren identitet ved å være noe for andre; stille seg til disposisjon for andres behov.

Men det doble bildet av husmoren som ren og uren, som garantist og trussel, er som bukken som blir satt til å passe havresekken. Hvilken selvdisiplin eller utvendig kontroll må ikke iverksettes hvis bukken skal makte den jobben? Paradokset legitimerte former for rituell og høyst konkrete avgrensinger av husmoren. Ekteskapet, familien, huset og hjemmet holder husmoren på plass. «Ekteskapet skjenker renhet til det som er iboende urent», hevder Solheim. Men kultur, identitet, symbolske grenser - er ikke noe som er, de må kontinuerlig gjenskapes. Innenfor ekteskapet, innenfor huset, må husmoren gjentagende bedrive renhetsritualer - ta skitten etter andre som en type gjentagende offerhandling; den pris hun må betale for i størst mulig grad å fremstå som ren. Solheim fremsetter dermed antagelsen: «Huset i moderne kultur kan oppfattes som en grunnleggende symbolsk representasjon av denne innrammede kvinnelighet - selve renhetens primære lokalisering». Hun fører resonnementet videre ved å hevde at huset, i tillegg til å representerer faktiske fysiske grenser, også kan forestille kvinnen selv, den urene kroppen. «I en forstand vil huset – i tillegg til husmorens egen kropp - også fremstå som det primære objekt for renselse».

Det meste av dette arrangementet knyttet til hus, hjem, ekteskap og arbeidsdeling ute og hjemme mellom kjønnene er historie for noen grupper mennesker, og delvis under avvikling selv for selv de mest konservative. Men det skulle ikke forundre meg om det er rester av denne kulturhistorisk dypt lagrede symbolske betydningen av forholdet mellom hustruen og vask av eget hus som trigges og skaper debatt, når kvinner kjøper seg ut av dette arrangementet ved å betale for vask av eget hus.

Runar Bakken er dosent ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Mer fra Debatt