Annonse
00:00 - 05. februar 2016

Berges skjulte kanon

Annonse

NORSKFAGET Kjell Lars Berge svarer i Morgenbladet 29. januar på mitt innkast om norskfaget uken før. Han hevder forskjellen mellom tekstualistenes nye læreplan som han selv fronter, og den tidligere læreplanen, er at verker som «skal leses», ikke er navngitt. «Norsklærerne tilkjennes kompetanse i og tillit til å velge kvalitetslitteratur selv.»

Lærere bør selvsagt ha rom for å velge litteratur. Men det er et ansvar hver enkelt lærer ikke kan ha alene – skolen er faktisk en norsk skole. Så alle innholdsvalg kan ikke privatiseres til i det enkelte klasserom. Både foreldre og elever har krav på å vite hvilke valg som er tatt, hvorfor og hvordan de henger sammen med andre slike valg.

Og når elever flytter bør det være nok felles til at det hverken blir store glipper eller store overlapp i skjøtene. Sakprosa hører selvsagt med.

Det Berge kaller «etablert forskning» er én skoleretning, som kan utfordres av andre, på mange plan.

Berge skriver at jeg «synes ikke å ha fått med meg at læreplanen er forankret i OECDs kunnskapspolitiske satsing på at skolen bør utvikle kompetanser som er nødvendige for alle former for læring.» Fra jobbing i tiår innen, med og mot internasjonale organisasjoner, har jeg lært: OECD kan gi innspill til norsk politikk, men ikke fastlegge norsk politikk – heller ikke utdanningspolitikk.

Og: Organisasjoner som OECD har også sine «mikrohegemonier», innen økonomi, utdanning osv. OECDs anbefalinger er politiske, ikke «vitenskapelige» – og de er ofte ideologisk befengt. Trosretningen Berge tilhører, med akronymet «De-Se-Co-prosjektet», er ett eksempel. Pisa-ideologien et annet. Det første man må lære er altså at OECD ikke er Pavekirken, selv om det er mange småpaver også der.

Når Berge har på seg brillene fra én tankeretning, er det ikke rart han ikke ser brillene. Som når han skriver: «Med literacy menes det å mestre skriving og lesning på avansert nivå […] I overensstemmelse med etablert forskning på individuell og kulturell endring, forstås skriftspråket som en intellektuell teknologi».

Her gjør Berge to feil: Han utlegger én definisjon av literacy som den eneste, ja, selveste den autoriserte definisjon. Og det han kaller «etablert forskning» er én skoleretning, som kan utfordres av andre, på mange plan.

Endelig mener han at jeg har «utviklet en underlig forestilling om at det å lese sentrale tekster fra teksthistorien skulle stå i motsetning til det å utvikle skriftlige og muntlige ferdigheter […] Mormålsfaget […] har ivaretatt både lesning av kulturens viktigste tekster på den ene siden og det å ytre seg skriftlig og muntlig på den annen.

Nettopp! Da er spørsmålet Berge ikke kan vri seg unna: Hvilke er de «sentrale tekster fra teksthistorien» som han gir kanonisk status? Hvilke er «kulturens viktigste tekster» som Berge skjuler bak sin rygg? Kan han i tillegg antyde hvilke av dem passer best på ulike trinn og for elever med ulike forutsetninger?

Hvis Berge ikke kan gjøre det, hvordan kan han kaste alle disse valgene over på den enkelte lærer, uten åpen debatt? For gjennom kulturhistorien har lærere en frodig erfaring om hva som virker for hvem på hvilket trinn. Skal 25-årige ferske lærere som må ta ansvar for alt innhold på alle trinn, ribbes for all denne felles viten under parolen om at de derved «tilkjennes kompetanse og tillit til å velge kvalitetslitteratur selv»?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»