MUSIKK Kjære musikkanmeldere. Takk for den positive omtalen av min nye utgivelse A Sense Of Growth. Det betyr mye for meg. Imidlertid ønsker jeg å påpeke at omtalen inneholder noen faktafeil. I Stian Staksets entusiastiske anmeldelse i Morgenbladet står det «A Sense of Growth er i hovedsakelig spilt inn i Seattle, med produsent Randall Dunn, som utgjør kjernen i Sligters band her (…)».
Dette er ikke riktig. Det var jeg som ledet ensemblet, mens Dunn arbeidet hovedsakelig som tekniker og mixing magic. Med unntak av noen synthpålegg spiller han ingen instrumenter på platen. Hvordan kan dette gjøre han til kjernen av ensemblet?
Også Kristine Tjøgersens vakre klarinettspill, som er prominent gjennom hele låten The Dreamdealer, blir feil-kreditert til den mannlige kollegaen Skerik fra Seattle. Det som spilles er et arrangement fra min hånd.
Så til elefanten i rommet: Det er bare Randall Dunn som nevnes som produsent for platen. I presseskrivet og i coveret står det tydelig nevnt at han og jeg har produsert platen sammen. Leserne av Staksets anmeldelse vil anta at Randall var den eneste produsenten på platen.
Dere gjør musikkmiljøet til noe mindre magisk og fantastisk enn det egentlig er.
I Dag og Tid skriver Øyvind Vågnes «A Sense of Growth er spela inn i Seattle, under oppsyn av produsent Randall Dunn.» Dette følges av spørsmålet «Treng du å vite meir før du sjekkar ut albumet?»
Svaret er selvfølgelig: Ja. Du trenger å vite at 50 prosent av den platen ble produsert av Jessica Sligter.
I utgangspunkt virker dette bare som slurvete journalistikk.
Men her er litt kontekst: Jeg har tidligere jobbet med produksjon på fire plater, to av dem mine egne soloalbum med 100 prosent produsentrolle. Den eneste omtalen av produksjon så langt, har vært da den ble feilkreditert til min (mannlige) tekniker. Mine komposisjoner og arrangementer blir som regel ikke nevnt heller, men jeg gjør så godt som alt arbeidet på disse områdene også. Elefanten i rommen er ikke liten.
Kanskje det er ikke nødvendig å kreditere arrangering. Men når man ser på hvor mye plass som brukes til å omtale Eyvind Kangs arrangementer på A Sense Of Growth, kan dette neppe være et tilfredstillende argument. De to første anmeldelsene har gjort mitt produksjonsarbeid, komposisjonsarbeid og arrangeringsarbeid usynlig i det landet hvor jeg hovedsakelig utøver mitt yrke. Det vil si, der hvor mine kolleger og potensielle arbeidsgivere leser dette i avisen og blir påvirket av det.
Hvorfor skulle artister som trenger en produsent, eller festivaler som trenger et bestillingsverk, gi meg jobb til å gjøre arbeid som ikke fins?
Og hvorfor snakker jeg om min praksis og mine muligheter til å kunne jobbe? Fordi det er min situasjon som kunstner – jeg utvikler en praksis. Jeg jobber gjerne mer enn en vanlig fulltidsjobb, og får gjerne betalt som om jeg jobber en deltidsjobb. Arbeidsmulighetene mine og fravær av potensielle muligheter har derfor veldig mye å si for meg.
Jeg forsøker å utvide praksisen min til å bli produsent for andre. Ros for mine evner som produsent er derfor gull verd for meg. Ovennevnte «småfeil» er kanskje en journalistisk glipp, men for meg har det store konsekvenser. Mine profesjonelle egenskaper blir fordelt mellom de rundt meg, gjerne til folk som allerede nyter mye anerkjennelse for sitt arbeid. Selv blir jeg utelatt.
Det kan bare konkluderes at dette er urettferdig.
I sin Facebook-post om denne saken skriver Randall Dunn: «Det er et stort problem innen musikk når menn blir kreditert for arbeid som er gjort 100 prosent av en kvinne. I min posisjon har jeg sett dette mange ganger. Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å korrigere hver anmeldelse.»
Det som kan se ut som slurvete journalistikk er systematisk usynliggjøring med store konsekvenser: Ved å gi feilaktig og mangelfull informasjon, gjør dere musikkmiljøet til noe mindre magisk og fantastisk enn det egentlig er. Med dette gjør dere oss alle en bjørnetjeneste. Det er på tide å ta ansvar. Det er på tide å se elefanten i øynene, å snakke om den.
Ros og kreditering er uhyre viktig i musikkbransjen, hvor så mye handler om hvordan man blir framstilt og omtalt. En god omtale er hard valuta, i hva man kan kalle for «rosøkonomien». Som anmelder er man del av denne økonomien, man er en lenke i kjeden. Det man gjør har en konkret funksjon, samt konkrete følger. Jeg ber dere å vurdere nøye hva dere vil og ikke vil gjøre med denne makten. Kvinnelige produsenter og komponister har ikke tid til å sitte og respondere på hver eneste anmeldelse hvor arbeidet deres utelates – de har mye arbeid å ta seg av. Dere er nødt til å ta tak i saken selv. På stor skala.
Jessica Sligter er musiker.