Annonse
00:00 - 29. januar 2016

Mohamed Abdi: Asyldebattens avgrunn

Vi har begynt å stirre inn i asyl­debattens avgrunn, skriver Mohamed Abdi.

Annonse

Gjennem nederlag og seire
går en folkevandring frem,
bryter mur og stormer skanser,
til den samles inn og stanser
i de samme fangeleire.
Våre egne fikk vi hjem.
I barakker unnagjemte
sitter ennu de forglemte.
Tenk på dem!

(Arnulf Øverland om de hjem- og statsløse etter 2. verdenskrig, i diktet «De som blev glemt».)

 

Kappløpet mot bunnen er i gang. Det handler ikke lenger om å føre en streng og rettferdig asylpolitikk, som politikere hevder, men om å fengsle barnefamilier. Hva tenker man på når man går inn for et slikt tiltak? Er dette en klok og nødvendig bruk av statens voldsmonopol? Det er ikke bare regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere som deltar i kappløpet mot bunnen, men også mediefolk, akademikere og meningsdannere. Vi ser en mørk retorikk som skal rettferdiggjøre innstramminger som fagfolk, menneskerettsorganisasjoner og FN kritiserer. I Aftenposten kaller jusprofessor Mads Andenæs og forsker Vigdis Vevstad innstrammingene for «et hastverksarbeid, formodentlig for å oppnå en kortsiktig og rask politisk gevinst.». Spørsmålet er: Til hvilken pris? Bak asyltallene er det like mange menneske­skjebner.

 

Det handler ikke lenger bare om grensekontroll, men om å frata mennesker som flykter fra krig og nød, merkelappen «ofre» og kalle det for «viktig mediekritikk». Det handler ikke lenger om å føre en human og fornuftig politikk som tar hensyn til dagens virkelighet, men om å gi næring til irrasjonell frykt og fremmedfiendtlighet.

 

Det som skjer i landets nordligste fylke, det som skjer i Kirkenes, det som skjer ved russergrensen i disse dager, er med på å undergrave de samme verdiene og prinsippene som gjør dette landet til et godt sted å bo. Eller som samfunnsredaktør i Nordlys, Lasse Jangås, skrev: «[…] i kampen for å gjøre Norge kaldt for mulige asylsøkere, kastes dessverre viktige grunnverdier over bord.» Jangås er spesielt klar over dette. Han befinner seg jo i det samme fylket som Troms Frp.

Det samme fylkeslaget foreslo i forrige uke å frata asylsøkere og flyktninger deres private eiendeler. Plutselig var ikke den private eiendomsretten så viktig allikevel. I hvert fall ikke for de selverklærte liberalistene i Troms og nasjonalforsamlinger i Danmark, Tyskland og Sveits. Men dette er vel i orden når lederen av landets største parti, Jonas Gahr Støre, sier at han «forstår prinsippet»? I kappløpet mot bunnen er det åpenbart tverrpolitisk enighet.

FNs høykommissær for flyktninger har også reagert sterkt på fengslingen av asylbarn i Kirkenes. Flere tusen mennesker får ikke sine asylsøknader realitetsbehandlet, og de som blir sendt tilbake til Russland, har en usikker fremtid i vente. Det at svært mange ikke får realitetsbehandlet søknadene sine, er alvorlig, fordi det øker sjansen for fatale feil.

Nylig fikk man takket være Ny Tid innblikk i en slik fatal feil. De tsjetsjenske asylsøkere Apti Nazjujev og Umar Bilemkhanov ble nektet asyl i Norge og sendt tilbake til Russland. De to familiefedrene, som hadde deltatt i motstandskamp i hjemlandet, ble torturert og drept. At myndighetene åpner for å legge internasjonale konvensjoner permanent til side, er veldig alvorlig – også på sikt.

 

Hva slags skjebne går mennesker som den sudanske menneskerettsaktivisten Ahmed Isam i møte, han som skrev et harmdirrende brev i Dagbladet for noen dager siden? Vi kan ikke vite hva som kommer til å skje med mennesker som blir sendt tilbake til Syria og Afghanistan. Sistnevnte er et land som fortsatt er destabilisert som følge av en krig som Norge har deltatt i i over et tiår. Det ser ut som det er relativt enkelt å bombe fremmede land, men vanskeligere å forstå at man har et ansvar for de menneskene og samfunnene man har vært med å bombe.

Hva kommer til å skje med dem som blir sendt tilbake til Jemen? Hvor Vestens allierte og Norges handelspartner Saudi-Arabia i disse dager bomber sivilbefolkningen med det som kan være norsk-produserte våpen? Realiteten er at alt dette er mindre viktig for vårt politiske lederskap. Det viktigste for dem er å fortelle folk flest at disse menneskene er «grunnløse asylsøkere» eller «migranter». Og nåde den som sier noe annet – da er han eller hun en «godhetstyrann» eller en «asylaktivist». Når ble verdier som humanitet, godhet, solidaritet og empati feil? Det må vel heller være noe grunnleggende feil i en politisk offentlighet hvor godhet blir fremstilt som last og kynisme som dyd. 

Deltakerne i kappløpet mot bunnen har overbevist seg selv og alle andre om at man bør ikke være opptatt av følelser og moral når det kommer til asylpolitikk. At det bare er kritikere av den nåværende asylpolitikken som er drevet av følelser, er en halvsannhet. Denne fikk nylig selskap av en annen halvsannhet, nemlig at støttespillere av Regjeringen og Stortingets politikk bare er drevet av fornuft. Som en viss statsråd sa her om dagen: «Alle som påstår at de ikke er bekymret, lyver.» Når følelsen er «asylkritisk» får den tydeligvis status som et legitimt argument.

 

Frykt og mot, kynisme og empati – alt dette er menneskelige følelser. Det er menneskelig å være bekymret for samfunnsutviklingen, å frykte for seg selv og sine barns fremtid. Men denne frykten skal ikke være drivkraften i den offentlige samtalen eller politikken som føres. Det er uryddig og ulogisk å hevde at ens meningsmotstandere lyver når de ikke har de samme følelsene som en selv. Å anklage andre for bare å være interessert i moral og godhet, er ikke et standpunkt hevet over moral. Tvert imot, det er et også moralsk valg, om enn av en annen moral.

Situasjonen i dagens asyldebatt minner meg om den tyske filosofen Friedrich Nietzsches ord: «Når du ser lenge inn i avgrunnen, ser avgrunnen også inn i deg.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»