Hør Espen Søbye og Elisabeth Lund-Andersen i strikkedebatt på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis i Itunes.
STRIKKING Espen Søbye har anmeldt hele ni av årets strikkebøker. Han har i hvert fall nevnt titlene. Litt naivt gikk jeg interessert i gang med å lese anmeldelsen: jeg har bladd gjennom et par av bøkene, og har en i hylla hjemme. Men dessverre for meg skal han ikke si noe om kvaliteten eller særegenheten til den enkelte bok.
Han skal plukke fra hverandre en trend i tiden, sette den i en kontekst, kaste et skjevt blikk på den, avsløre hva det er som egentlig foregår. Det er som da Morgenbladet anmeldte rosenmetoden-boka til Marianne Behn, det er kanskje mest for moro skyld. Det virker som om det noen ganger kan være gøy å trekke inn et folkelig fenomen, noe litt koselig og usexy, noe for kvinner (gjerne middelaldrende), på sidene til Morgenbladet og diskutere det, for da blir kontrasten så rar og morsom. Da går det nesten av seg selv, fenomenet blir så lett å latterliggjøre, som her, når man bare kan sitere forordenes svulstige vendinger som «elske» og «natur».
Strikkebøkene, sier anmelderen, er skrevet av kvinner, for kvinner. Artikkelen hans var ikke skrevet til meg, skjønte jeg, men av en mann som ikke strikker, til andre menn som ikke strikker. Eller kanskje han også skriver til kvinner som ikke strikker – for det dette egentlig handler om, mener anmelderen, er at det foregår en strid om kvinneidealer.
Arresterer Søbye en kokebok på samme måte?
Det kan godt hende. Jeg vet ikke om det er nye interessante funn Espen Søbyes underbevisste «Id» har gjort når han har sett gjennom kanskje hundrevis av strikkeoppskrifter, men det er så rart at det i feminismens navn er en litt eldre mann som skal forklare alle disse kvinnelige forfatterne/designerne/forretningskvinnene og deres kvinnelige lesere hva som gjelder. Kvartveis i anmeldelsen har jeg skuffet innsett at det ikke skal handle om håndarbeidet – kanskje det likevel er en ok tekst. Men fra nå blir jeg bare irritert. Hvorfor er det sånn at noen felter er ok å omtale og analysere selv om den som gjør det ikke har noen kunnskap eller interesse for dem?
Anmelderen går helt overfladisk til verks når det gjelder bøkene, og det er vel fordi han ikke anmelder bøkene selv, men det at de eksisterer på markedet. Han er sterkt kritisk, og har for eksempel gjennomskuet The North Circular og Katherine Poulton, samtidig som han gjør et poeng ut av at boken er fra USA («selvfølgelig»), noe den ikke er, den er fra Storbritannia. (Kunne han ikke heller snakke om at tittelen er litt teit oversatt- A Good Yarn, til Trendy Strikk, når prosjektet deres er å videreføre tradisjonelle mønstre og bruke garn produsert på en bærekraftig måte?)
De har en helt uttalt politisk visjon for forretningen sin, å ha et nært og gjennomsiktig forhold mellom produsent og forbruker, mens Søbye skriver at han har plukket opp en svak og forsiktig, men likevel tydelig undertone av alternativbevegelse mellom linjene, nærmest sneket inn av forfatterne. Og er det egentlig mer systemkritisk å kjøpe materialer for så å lage sine egne klær enn å kjøpe ferdigsydd og masseprodusert av et gigantisk konsern, lurer han på. Ja, litt. Syns han ikke det selv?
Hadde han noen gang plukket opp en strikkebok for å få laget seg en genser, eller for inspirasjon, ville han visst at det er ingen som kjøper en strikkebok for å lære å strikke. De er heller ikke ment for det, kanskje bare hvis boken heter noe sånt som «Lær å strikke». Han syns det er stygt av forfatterne å skryte av at de selv har lært kunsten av sin mor, som igjen har lært av bestemor, og mener de burde se selvmotsigelsen det er at de «forutsetter et kvinnefellesskap som ikke kan eksistere lenger, siden det er nødvendig med alle disse bøkene».
Jeg vet ikke helt hva han mener han setter fingeren på her, men for en som har strikket noe ser det bare ut som om han har misforstått. Man lærer jo å strikke av et eldre familiemedlem, av en venn, eller på kurs. Alt det er fellesskap, for det meste kvinnefellesskap. Det er både godt, ekte, og helt alminnelig og oppnåelig.
Det finnes også en masse hjelpsomme videoer på nett, hvis han vil ha noe som ikke påberoper seg å være ekte og naturlig. Bøkene er jo ikke for å lære hvordan, de er for å levere nye oppskrifter og inspirasjon. Litt som kokebøker. I strikkeboken er, for anmelderen, det meste suspekt, ikke minst oppskriftene (de sa jo i forordet at man skulle være kreativ!). Det er tydelig at han ikke har noe særlig begrep om at strikking er et håndarbeid, et håndverk, det er vanskelig, man må streve seg gjennom det, man må forholde seg på en eller annen måte til det som allerede er etablert.
Arresterer Søbye en kokebok på samme måte? Peker på at den har benyttet seg av vakre fotografier som virkemiddel, mistenker den for å ville tjene penger? Ville noen tenke at det å følge en detaljert matoppskrift eller en gjør-det-selv bok om snekring «ligner mer på underkastelse og lydighet enn selvstendighet»?
Mens Søbye undrer om det å følge et mønster er en form for intellektuell bondage tenker jeg at så lenge det er ok at bokanmeldelser bare gjør undersøkelser på dette nivået syns jeg han har et større poeng når han innleder med at «mange kjøper bøkene fordi de liker å strikke. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere enn som så?»
Anna Bjørknes er oversetter.