Annonse
00:00 - 08. januar 2016

Reaksjonær hobby eller befriende opprør?

Annonse

STRIKKING Hekling, strikking og sying er i vinden som aldri før. Stadig flere håndarbeidsbøker kommer opp i stadig høyere opplag. Noen av hobbybok-forfatterne får nærmest stjernestatus (for eksempel Arne og Carlos) og reiser rundt på boklanserings-turneer i inn- og utlandet.

Det strikkes på strikkecaféer og det arrangeres strikketog. I tillegg blogges det heftig på nettet, og Youtube bugner av håndarbeidsvideoer om alle hekle- og strikketeknikker som tenkes kan.

Hvis du er en av dem som alltid har syntes at håndarbeid har noe gammelmodig over seg, fortoner hobbybølgen seg kanskje som et heller bisart fenomen. Er ikke strikking og hekling i grunnen for rene luksussysler å regne? I vårt moderne postindustrielle samfunn trenger vi jo strengt tatt ikke lenger disse litt foreldede ferdighetene?

Det er noe meditativt ved lyden av rytmisk klirrende nåler.

Økonomi er det iallfall ikke i håndlagde ting, ikke i vår del av verden, der både utstyr og garn koster så mye at det ferdige håndarbeidsproduktet høyst sannsynlig blir dyrere enn produktene som kan kjøpes i butikken. Hvorfor altså bruke mye tid og penger på noe som i grunnen ikke trengs? Og hvis det hele attpåtil egentlig er litt avleggs – hvorfor fenger det allikevel slik?

Iherdige entusiaster som ikke går noe sted uten et håndarbeid i vesken, fremhever blant annet den beroligende virkningen. Det er noe meditativt ved lyden av rytmisk klirrende nåler. Behersker du strikking eller hekling, beveger hendene seg av seg selv, slik at du samtidig kan føre samtaler eller høre på radio. Noen klarer til og med å strikke mens de ser på tv.

Men det er kanskje noe mer enn det. Kanskje tilfredsstiller den langsomme prosessen behovet for å ta det med ro. Strikking er blitt en motvekt til den «raske» kulturen vi er omgitt av, der alt skal gå så fort som mulig og helst skal være ferdig på få minutter.

På den måten kan man til og med si at strikking og hekling utgjør en del av slow-bevegelsen – slow food, slow fashion, slow tv og nå kanskje også – slow hobby.

I tillegg kan det kjennes jordnært og ekte å holde et ullnøste i hånden og se med egne øyne, hvordan genseren vokser fra dag til dag, framfor å kjøpe et ferdig plagg rett fra hylla i en stor butikk. Når du driver med håndarbeid, blir prosessen like viktig som sluttproduktet.

Og hva med kvinneaspektet – har strikking og hekling ikke alltid vært typiske kvinnesysler? Skjer det noe virkelig nytt i den aktuelle hobbybevegelsen eller er det bare nok et dårlig skjult forsøk på å forherlige kvinners forhold til hjem og barn, der ubetydelige pynteprosjekter og strikking av tilbehør til hele familien står i sentrum? Mange av oss forbinder kanskje håndarbeid nettopp med hjemmeværende (beste)mødre som strikker trauste, grå ullsokker.

Eller er disse påstandene i seg selv smålige og begrensende? Kan det være slik at hekling, strikking og sying alltid har vært undervurderte hobbyer? Hvem tør med hjertet på hånden si at sokker og votter ikke er viktige?

Sokker trenger dessuten ikke å være verken grå eller trauste. Ofte legges det ned en fantastisk innsats i å eksperimentere med mønster og form, noe som kompliserte flettemønstre, nydelige rosemønstrete votter og forseggjorte strikkegensere vitner om.

Ikke er hobbyen bare for kvinner heller. I middelalderen var det i Europa stort sett bare menn som strikket i egne laug. Da strikkemaskinene tok over, og det bare ble strikket til husbruk, ble det damenes oppgave å strikke. Når strikking nå er blitt veldig populær igjen, fins det også noen få menn som strikker og hekler. I tillegg finnes det også noen få menn som utgir håndarbeidsbøker, og det fins mannlige kunstnere som har oppdaget hekle- og strikketeknikker og benytter dem i sine verk.

Når det ikke fins flere menn som driver med håndarbeid har det kanskje med det ofte litt nedlatende synet å gjøre som kan ramme alle som driver med håndarbeid?

Allikevel kan det kanskje med rett innvendes at hobbyen fortsatt er for tradisjonell? For kjedelig? For lite nyskapende? For hva er egentlig kreativt ved å følge en oppskrift? Det er her det nye kommer inn. Alt er lov. Nå kan du strikke tradisjonelle norske strikkegensere i rosa og turkis. Du kan ta den berømte åtte-kantede strikkerosen og strikke en ny lampeskjerm til leselampa i stua. Du kan hekle små duker og henge dem opp i treet ditt i hagen.

Det er derfor håndarbeidsbøkene plutselig er så populære og forfatterne høyt beundret. De nye håndarbeidsguruene gir deg ikke bare oppskrifter, men ideer, fargekombinasjoner og former. Nå kan du lage ting du ikke trodde var mulig å få til med garn. Ikke trenger du lenger slavisk å følge oppskriftene heller. Du kan gjøre hvert håndarbeidsprosjekt til ditt prosjekt.

Strikking, hekling og sying treffer en nerve i vår tid – å skape noe selv, å jobbe langsomt, å være kreativ, å eie et unikum, å kunne kontrollere hele prosessen fra begynnelsen til sluttføringen av produktet, å velge materialet selv, eventuelt å rekke opp gamle plagg for å lage noe nytt, å drive med gjenbruk og å bruke opp gamle garn- og stoffrester i kreative prosjekter. Alt dette er toppaktuelle temaer i vår tid.

Hvis du vil, kan du også være skikkelig nyskapende. Du kan klippe av ermene til gamle strikkegensere og tre dem over gamle vaser. Upcycling heter det når du bruker gamle ting og lager et nytt produkt. Du kan klippe opp gamle, flekkete duker og sy små, nydelige vaskekluter. Eller hva med å sy sammen gamle sokker til et stort, fargerikt teppe fullt av minner?

Nå går det kanskje an å innvende at det å tenke på miljøet riktignok er fint, men at det allikevel ikke er grensesprengende? At det ikke er så nytt? Kanskje regner du alt dette bare for ubetydelig pusling med små ting og synes at det mangler gjennomslagskraften i samfunnsdebatten?

For cirka ti år siden tok noen kvinner i USA heklekunsten med ut på gaten. De begynte med å hekle rundt dørhåndtak og små gjenstander og fortsatte like godt med å hekle rundt hele biler og strikke rundt høye trær.

Det kalles for Yarn Bombing (garnbombardement) eller for Urban Knitting (bystrikking) eller på godt norsk for «geriljastrikking».

Det fins ingen regler. Du kan gjøre som du vil. Du kan sette i gang med store eller små prosjekter og feste dine kunstverk i nattens mulm og mørke i byens gater eller du kan gå til ordføreren og be om tillatelse. Du kan ha et feministisk anliggende, som for eksempel aksjonen Knit her story på den internasjonale kvinnedagen i Wien eller du kan leke med nettopp forestillingen om at hekling og strikking er ensbetydende med hjemmekos – når sirlige hekleduker spennes opp på et metallgjerde i en ellers grå bykjerne, er det kanskje et budskap om at det trengs litt mer varme og «pynt» i byene? At noen verdier har blitt glemt i våre storbyer?

Noen bruker den nye formen for gatekunst til å kjempe for sine hjertesaker ved hjelp av små eller store håndarbeidsinstallasjoner. Kniffiti kalles denne formen for graffiti. Fordelen er at den er lett å fjerne og ikke forårsaker varige skader på bygninger.

Andre igjen vil bare spre litt glede med sine små eller store kunstverk. Så fins det nå også en rekke kjente kunstnere som bruker håndarbeidsteknikker i sine kunstverk.

Håndarbeid kan brukes til så mangt. Det kan brukes til å holde tradisjoner i live eller det kan brukes på en ny frigjørende måte. Hva du bruker det til – er opp til deg!

Nicole Thele er cand.philol.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer