Internasjonal idrett er i krise. Snart er det bare diktaturer igjen som vil arrangere de største mesterskapene. Det internasjonale friidrettsforbundet anklages for å overse og dekke over dopingproblematikken. Det samme har vært tilfelle med det internasjonale sykkelforbundet. Fifa, kanskje det aller mektigste av de internasjonale særforbundene, har det siste året blitt avslørt som gjennomkorrupt. I internasjonal idrett har økonomisk kriminalitet, tildekking av lovbrudd og dyrking av egeninteresser vært norm. Internasjonal standard forplanter seg nasjonalt. Nasjonale standarder forplanter seg lokalt.
Norsk fotball ble profesjonalisert gjennom 1990-tallet. Fra årtusenskiftet kan vi snakke om at norsk fotball var blitt en bransje. Det er ikke unaturlig at bransjen har gjennomgått flere barnesykdommer. Problemet er at det virker som om norsk fotball ikke ønsker å vokse fra barnesykdommene. Problemstillinger begraves eller feies under teppet. Lederne gjemmer seg bak idrettens idealer: de unge aktiviseres, det skapes vennskap og gode minner du tar med resten av livet.
Den fullstendige rapporten er det bare noen få mennesker i toppen av Fotball-Norge som har sett.
Men fair play-ånden lever bare i Norsk fotballforbund (NFF)s og fotballedernes powerpoint-presentasjoner. Det er kynismen og snarveiene til sportslig og økonomisk suksess som rår.
De siste årene har det vært gjennomført flere granskninger av norsk fotball. Vinteren 2014/15 skulle NFF granske fotballagent Jim Solbakken etter at Josimar omtalte hans virksomhet i utgave 9/2014. Ingen av våre åpne kilder som kunne legge fram dokumentasjon på regelbrudd ble kontaktet av NFF. For Solbakken er tross alt en som har gitt mange unge nordmenn sjanse til å oppnå proffdrømmen.
Etter boken Fotballagenten av Knut Høibraaten, der forfatteren skrev om svarte penger i Sogndal den gangen dagens NFF-president Yngve Hallén var leder der, ble det satt i gang ny granskning. Den ble gjennomført av revisjons- og rådgivningsselskapet BDO. Granskerne fant en mengde brudd på fotballens regler – men Hallén ble «frikjent». At det hadde foregått regelbrudd i Sogndal var ikke så farlig, sa Hallén, så lenge det ikke ble gjort for å berike seg selv, men var til idrettsforeningens beste.
Omdømmemessig kunne norsk fotball knapt synke lavere enn der vi var høsten 2011. Stabæk og Vålerenga ble beskyldt for å lure unna penger fra den franske klubben Nancy gjennom å lage en fiktiv opsjonsavtale med den uvitende 15-åringen Herman Stengel, for å skjule den reelle overgangssummen på spissen Veigar Páll Gunnarsson. Rett etterpå sprakk «Piiroja-saken».
Inntrykket var at norske klubber svindlet, solgte 15-åringer uten at verken 15-åringene eller foreldrene visste om det, samt unndro store summer i skatt gjennom stråselskaper i Baltikum. Under et møte med skattedirektøren besluttet NFF-president Yngve Hallén og visepresident Einar Schultz at alle overganger mellom norske og internasjonale klubber i perioden 2007–2011 skulle granskes av en uhildet part. Styret i NFF fikk kun informasjon om avgjørelsen etter at den var tatt – per tekstmelding.
Advokatbyrået Lynx fikk oppdraget med å granske overgangene, men NFF la mange hindringer i veien for granskerne. I et brev NFF sendte til Datatilsynet, der de søkte om konsesjon til å behandle sensitive personopplysninger, kommer det fram at granskningen skulle starte 3. september 2012 og være ferdig «senest 15. november». På ti uker skulle altså det som viste seg å være 1192 internasjonale overganger granskes. Det var en umulig oppgave.
Å utarbeide mandatet granskerne skulle jobbe ut fra tok lenger tid enn det som ble satt av til selve granskningen – og mandatet ble endret underveis. Det tok lang tid før granskerne fikk tak i overgangspapirene, og granskerne fikk heller ikke regnskapsmateriale fra klubbene eller klubbenes samarbeidende selskaper.
Lynx-granskerne ba om regnskapsmateriale flere ganger, men fikk til svar at det kunne ikke NFF kreve av klubbene, siden det er klubbene og AS-ene selv som eier sine egne regnskap. Det står i lisensbestemmelsene til NFF at de kan kreve å få dette oversendt av alle lisensierte aktører, noe NFF selv hadde oppgitt til granskerne på forhånd. Men granskerne fikk det ikke.
Med kort tid og lite materiale, ble det prioritert hardt. Granskerne endte med å gjennomgå 19 overganger og fant mange tegn på grov økonomisk kriminalitet i norsk fotball. I overgangene Lynx undersøkte, fant de gjennomgående mangler i bokføring, mulige skatteunndragelser, utbetalinger av overgangssummer fordekt som høye agenthonorarer, total mangel på kontroll over pengestrømmen, sammenblanding av roller mellom klubber, AS og tredjepartsselskaper. Ut fra Lynx-rapporten kan man lese at lovbrudd og «kreativitet» hadde vært gjennomgående i norsk fotball i mange år.
Der stoppet det. Granskerne fikk ikke tid eller ressurser til å grave videre.
På en pressekonferanse 28. februar 2013 presenterte Yngve Hallén rapporten, frikjente norsk fotball og sa: «Jeg er svært, svært, svært glad for at vi gjorde dette her. Da vi startet, hadde jeg en ekkel magefølelse på om dette var rett å gjøre. Men nå er jeg veldig glad for at vi gjorde dette, og jeg tror dette vil styrke vårt omdømme og hindre slike saker i fremtiden.»
Lynx-rapporten kunne ha vært en måte for norsk fotball å kvitte seg med barnesykdommene. Men norsk fotball ville ikke det. Den fullstendige rapporten er det bare noen få mennesker i toppen av Fotball-Norge som har sett. Den ble hemmeligholdt for resten.
Det var Stengel/Gunnarsson-saken og det høye medietrykket som fulgte som var bakgrunnen for at fotballen ville granske seg selv. Da tingretten frikjente de fire fotballederne som sto tiltalt for grovt bedrageri høsten 2013, la dommen stor vekt på uttalelsene til Jim Solbakken. Norges mest kjente fotballagent hadde i rettssalen presentert sammenfallende forklaringer med de tiltalte partene. Dette sto i skarp kontrast til det Jim Solbakken sa i to, frem til i dag, upubliserte TV 2-intervjuer fra oktober 2011 som Josimar har fått tilgang til og som er gjengitt i vår siste utgave.
For før det i det hele tatt var noen overgangssak, før noen hadde brukt ordet «bedrageri» i sammenheng med overgangssaken, før noen av landets mest kjente advokater hadde begynt å fakturere de involverte, vedkjente Jim Solbakken — den eneste som kjente alle personene og alle avtalene som angikk de to spillerne og klubbene Stabæk, Vålerenga og Nancy – de to mest sentrale punktene i hele saken: Herman Stengel skulle ikke til Vålerenga. Uansett.
Stengel-opsjonen ble laget for å få ned salgssummen på Veigar Páll Gunnarsson, for at Stabæk skulle sitte igjen med mest mulig. Avtalene var betinget av hverandre.
I oktober 2011 var altså Jim Solbakken helt på linje med det påtalenemnda i NFF og politiet senere skulle komme frem til, og prøve i retten:
Opsjonsavtalen var uten verdi for Vålerenga og kun en måte for partene å skjule den reelle salgssummen for Veigar Páll Gunnarsson.
Lars Johnsen og Håvard Melnæs skriver i fotballtidsskriftet Josimar.