Debatt

Kunsten å overse en oversetter

KRITIKK I sin anmeldelse av Thomas Mann: Døden i Venezia og andre noveller (Gyldendal 2015), beskriver Carina Elisabeth Beddari med begeistring de elegante, lange setningene, syntaksen, stilen og adjektivene i novellene. Det er den norske språkdrakten hun her berømmer.

Merkelig nok gjør hun dette uten å si et ord om oversetteren Per Qvale. Han er som kjent vår fremste oversetter av Thomas Manns litteratur til norsk. For sin oversettelse av Trolldomsfjellet fikk han Bokklubbens store oversetterpris, og for Lotte i Weimar ble han æret med Bastianprisen, oversetternes pris.

Også språklig er etterordet en messe verdt.

Noe annet som ikke nevnes, er at dette er et nytt utvalg av noveller, gjort av Per Qvale. I tillegg har novellesamlingen et inngående og omfattende etterord, som heller ikke omtales av Beddari. I etterordet gir Qvale oss bakgrunnsstoff om Thomas Manns liv og samtidige åndsretninger og redegjør for hvordan dette nedfeller seg i hver enkelt novelle.

Etterordet fremstår som et forbilledlig litterært essay, og er et verdifullt supplement for lesere som ønsker å gå dypere inn i Manns litterære univers. Også språklig er etterordet en messe verdt. Per Qvales suverene språksans skinner også her. «Setningsmesteren fra Lubeck» er overskriften Carina Elisabeth Beddari bruker på sin omtale av novellesamlingen.

Hennes vektlegging av det språklige hos Thomas Mann, gjør det er mer enn underlig at hun overser oversetter Per Qvale i sin anmeldelse. Merkverdig er det også at hun er helt taus om hans eminente etterord, som utgjør en så verdifull del av boken.

Birgit Hoem, Oslo

Mer fra Debatt