Annonse

Annonse

00:00 - 08. januar 2016

En trist historie om nesten alt

Hvordan advare om klimaendringer uten å oppfattes som dommedagsprofet? Forfatterne Elizabeth Kolbert og Maja Lunde viser vei, skriver Dag O. Hessen.

Borte for godt: Verdens aller siste vandredue, Martha, døde i Cincinnati Zoo i 1914, allerede 70 år tidligere vred islendinger halsen om på den siste geirfuglen. Nå frykter man at gullfrosken i Panama og sommerfuglen lakrismjeltblåvinge i Norge også blir borte for godt.

AKTUELLE BØKER

Elizabeth Kolbert

Den sjette utryddelsen

Mime forlag 2015

 

Maja Lunde

Bienes historie

Aschehoug 2015

Vandreduen var en gang Jordens mest tallrike fugl, med en bestand som ble anslått å utgjøre flere milliarder individer på det nord-amerikanske kontinentet så sent som for 200 år siden. Da var imidlertid slaktingen alt begynt, nybyggerne bedrev en hemningsløs jakt som fortsatte selv etter at det var klart at bestanden var i katastrofal tilbakegang. Den siste ville vandreduen ble skutt i 1900, og verdens aller siste individ av arten, Martha, døde i Cincinnati Zoo i 1914.

Den dystre historien om vandreduen er verdt å ha i mente når vi vet at verdens bestander av fisk, amfibier, krypdyr, fugl og pattedyr er halvert i løpet av de siste 40 år. Ikke alle arter og alle bestander naturligvis, noen har økt, men det betyr også at noen er mer enn halvert. Selv om alle bestander svinger naturlig, og slike anslag alltid er beheftet med usikkerhet, så er det dramatiske trender og harde tider for mangfoldet. Nå innebærer ikke selv en halvering av en bestand noen enveisbillett til utryddelse, men det viser at vi skjøtter vår selvtildelte forvalterrolle dårlig.

 

I disse klimatider er det lett å glemme at vårt individuelle og kollektive fotavtrykk ikke bare dreier seg om CO2, men også areal og arter. Samtidig hevdes det stadig, og sikkert med rette, at negative budskap, «dommedagsprofetier» (et ord som altfor ofte klebes på realistiske advarsler) har lite for seg. Det mobiliserer bare et assortiment av rasjonaliseringsmekanismer eller glir over i ren apati. I miljøspørsmål er det lett å tenke som Piet Hein: «Pessimister er dog de mærkeligste tåber, de tror på det modsatte af, hvad de håber…», men av og til må man ganske enkelt fortelle at glasset er halvtomt – så hvordan skal det da gjøres? Elizabeth Kolbert og Maja Lunde viser to måter dette kan gjøres på uten å fjerne alvoret i budskapet, det blir bare mer implisitt enn eksplisitt.

 

Så lenge man har et salgbart tema og et godt fortellergrep, kan også naturfaglig prosa bryte lydmuren.

I Den sjette utryddelsen oppsøker Kolbert åstedene som en slags mangfoldets krigsreporter, for eksempel Panamas regnskog på jakt etter den ikoniske gullfrosken Atelopus zeteki. En gang så tallrik, nå på vei utfor det samme stupet som vandreduen – og geirfuglen. Også den en gang ufattelig tallrik langs Nord-Atlanterens kyster, men ble slaktet ned til siste individ. Elizabeth Kolbert får overtalt en lokal fisker til å frakte seg over den værharde strekningen ut til Eldey, åstedet for den offisielle slutten på geirfuglen som art. En underlig og utilgjengelig klippeformasjon, som et skrått offeralter, som stiger opp av havet et drøyt stykke ut fra Islands kyst. Allikevel ikke mer utilgjengelig enn at Sigurður Iselfsson, Ketil Ketilsson og Jón Brandsson kom seg i land en tidlig julidag i 1844, der de vred halsen om på det aller siste paret. Hva de tenkte i denne skjebnestund, får vi aldri vite. Trolig mest på dusøren, for geirfuglens endelikt ble tilskyndet av de naturhistoriske museene som konkurrerte om de siste eksemplarene til sine samlinger.

 

Og vi har opp gjennom historien spist oss igjennom lokal fauna og etterlatt knokkelhauger av utryddede dyr i våre fotefar, ikke med vilje eller av ondskap, men av sult. Så blir vi flere, og vårt skonummer blir stadig større. Fotavtrykkene øker, ikke bare på land, men i atmosfære (drivhusgasser) og i hav (overfiske, havforsuring), og Kolbert makter å kombinere dette dystre budskapet med en fortellerkunst som tangerer den man finner i Bill Brysons En kort historie om nesten alt. Dette er sakprosa i novelleformat, på en måte som førte til Pulitzerprisen. Men i likhet med Bryson bedriver ikke Kolbert diktning, hun beretter sine historier fra skuldrene til tunge fagmiljøer.

 

Maja Lundes Bienes historie er derimot fiksjon og roman, også den prisbelønnet med god grunn, lettlest og medrivende, men samtidig mer dystopisk enn noen forskningsrapport jeg har lest om biedød. Nå er heller ikke biedød noe ukjent fenomen. I 2006 ble det for første gang registrert en påfallende massedød av bier i USA, og året etter kom det store oppslag om tilsvarende massedød flere steder i Europa. Hvem, bortsett fra enkelte entomologer, birøktere og honningelskere, brydde seg om bier før dette? Det er gjerne slik at man innser verdien av noe først når det forsvinner. Bier har en vesentlig viktigere funksjon enn å produsere honning, de er helt avgjørende for pollinering (bestøvning) av en lang rekke planter, og dermed for hele økosystemer, men også i stor grad matplanter. I Tyskland angis biene å være det viktigste husdyret etter storfe og svin, med en årlig verdiskaping på anslagsvis 30 milliarder euro. Bekymringen omkring bienes skjebne ble forsterket ved hardnakkede, men tvilsomme rykter om at Albert Einstein angivelig skal ha sagt at om biene forsvinner, så går menneskeheten til grunne i løpet av fire år. I et intervju i tysk radio gjentok direktøren i det tyske birøkterforbundet dette ved å hevde «først biene, deretter menneskene».

Naturen er dynamisk, og de fleste arter har sine ups and downs. Biene som gruppe vil neppe dø ut, men biedøden er allikevel et kraftig varsko, og den tjener, om ikke annet, som et klart eksempel på vår avhengighet av natur og andre arter. Et av de beste og tidligste eksempler på hvordan arter er gjensidig forbundet, er for øvrig Charles Darwins observasjoner knyttet til varierende avlinger av kløver på jordene som omga engelske landsbyer. Noe av variasjonen var klimabetinget, men den viktigste faktoren var igjen pollinerende insekter, denne gang humler. I år med mye humler var det en effektiv bestøvning og gode avlinger. I områder eller år med mye markmus var det imidlertid lite humler, fordi markmusene hadde den leie egenskap at de plyndret humlebolene. I umiddelbar nærhet til landsbyene var det ofte mer kløver, fordi her fantes katter som holdt bestanden av markmus nede…

Naturen er slett ikke så skjør, men den har sine grenser, og når en art er borte er det ugjenkallelig.

Maja Lundes historie begynner også i England på Darwins tid, i 1852, og kretser om den aldrende Williams besettelse av å konstruere den perfekte bikube. Den veves etter hvert sammen med det andre av de tre sporene, nåtidens birøkter George i Ohio. Han erkjenner gradvis at familiens tradisjonelle birøkt vil dø ut med ham fordi sønnen, som en hamsunsk Eleseus, velger byen fremfor farsgården. Det hadde allikevel ikke spilt noen rolle, for en dag åpner George den første bikuben der beboerne er døende eller forsvunnet. Marerittet har begynt, og konsekvensene manifesteres i det tredje fortellersporet, som foregår i Kina i 2098. Biene har da allerede vært utryddet i flere år på grunn av sprøytemidler, stress, landbrukets store monokulturer og klimaendringer som i fellesskap har krevd sine ofre. Menneskeheten henger riktignok fortsatt med, men må ete sitt brød i sitt ansikts sved ved å bedrive håndpollinering i slavelignende arbeidsleirer for å skaffe et minimum av føde. Lunde får frem at vi faktisk er avhengige av natur – av økosystemtjenester. Maten oppstår ikke i frysedisken, like lite som det rene vannet oppstår i springen. Plantene, i alle fall mange av dem som er viktige for oss, pollinerer ikke seg selv. Naturen er slett ikke så skjør, men den har sine grenser, og når en art er borte, er det ugjenkallelig. Kloden blir fattigere, og den knaker under den menneskelige kjøttvekten.

 

Så hvordan advare uten å havne i den utskjelte kategorien dommedagsprofet? Naturfaglig sakprosa kan formidles på mange vis. Never underestimate your audience, sa Richard Dawkins, en av dem som først viste at det finnes en tredje vei. Dawkins bøker er ikke nødvendigvis lette, og de er definitivt ikke fortellinger, men han har gitt metaforbruken en ny dimensjon – som Stephen Hawking har gjort innen kosmologien og David Bodanis innen matematikken. Det har blomstret opp en ny type friere fagformidling i disse sporene, og de fleste som bedriver fagformidling i bokform i dag, følger i denne tradisjonen med oppmyket fagtekst ispedd mer eller mindre vellykkede metaforer og anekdoter. Så har profesjonelle fortellere som Bryson og Kolbert vist at forskere selv ikke nødvendigvis er de beste forskningsformidlere. Og så kan budskap, kunnskap og varsko som hos Maja Lunde pakkes inn i en fullblods roman med levde liv og drama, som gjør at advarselen blir vel så virkningsfull som en tall- og faktabasert vitenskapsformidling med sine omstendelige forbehold, det Harald Eia så treffende kalte «det akademiske knirk».

 

Mens det har vært mye oppmerksomhet omkring romanens drift fra fiksjon til fakta og biografi, eller i alle fall fra diktning til skjønnlitterær virkelighetsbeskrivelse, så skjer det også en konvergens andre veien. Det er ikke tilfeldig, på noen måte, at Morten Strøksnes’ Havboka vant årets Bragepris for sakprosa. Spekket av kunnskap, men pakket inn i en hemingwaysk fiskehistorie. Og den føyer seg også inn i en ny tradisjon der fortelleren selv trer frem på arenaen, slik enhver programleder eller talkshow-vert blir en stadig viktigere del av sitt eget program. I Rosinkongen makter Fredrik Sjöberg sågar å flette deler av sin egen biografi sammen med den egentlige biografien, ispedd biologisk kunnskap, på ytterst lesverdig og fornøyelig vis. I ytterpunktet av denne trenden risikerer imidlertid faktaformidlingen å forvitre til funfacts som primært er der for å krydre forfatternes tilstedeværelse i sin egen bok.

Hos Kolbert og Lunde glir ikke det narrative over i narsissismen (det gjør det for øvrig heller ikke hos Strøksnes eller Sjöberg). Men ingen av disse bøkene følger naturfagslitteraturens klassiske formidlingstradisjon, og det er kanskje slike grep som må til. Sakprosa av det tradisjonelle slaget har magre kår her til lands, med typiske salgstall på under tusen eksemplarer. Så lenge man har med et salgbart tema å gjøre og et godt fortellergrep, kan også naturfaglig prosa bryte lydmuren (jevnfør Dawkins og Jared Diamond), men tunge, naturfaglige temaer blir av forståelige grunner sjelden kioskveltere, spesielt om det dreier seg om ubehagelige sannheter vi helst ikke vil forholde oss til. Derfor er det viktig at Elizabeth Kolbert, Maja Lunde og andre profesjonelle formidlere bruker de virkemidler som kreves for å få oppmerksomhet om viktige temaer. Det er nå engang slik at bilder gjør større inntrykk enn tall. Når vi er vitne til Georges lammende angst i det døden åpenbarer seg i bikuben, eller at Kolbert i jungelens villniss leter forgjeves etter den en gang så tallrike gullfrosken, så treffer det på en annen måte en prosenter. At det også kan kombineres med litterære kvaliteter som gjør lesningen lystbetont på en måte som fenger utover menigheten, er ikke noen ulempe. Så må det i tillegg også være rom for en liten nisje med klassisk sakprosa basert på fakta og tall, ja, kanskje en formel også, med eller uten akademiske knirk.

Annonse