00:00 - 29. januar 2016

For en radikal estetikk i norskfaget

Den siste tiden har det vært tilløp til en diskusjon om litteraturens plass i norskfaget, nå sist i et essay av Gudmund Hernes i Morgenbladet 22. januar. En slik diskusjon er det all grunn til å ønske velkommen. Iblant blir den imidlertid forenklet til en diskusjon for og imot et fast litteraturpensum med utvalgte navngitte forfattere som alle barn og unge skal møte i skolen. Slik jeg ser det, skulle diskusjonen handle om noe ganske annet: om å utvikle norskfaget som et kulturskapende fag tuftet på en radikal estetikk.

I 2000 kom den første internasjonale Pisa-testen om femtenåringers lesekompetanse. Den fikk som kjent skolepolitiske ringvirkninger, for eksempel intensivert arbeid med å utvikle elevers lesing, vektleggingen av «grunnleggende ferdigheter» i Læreplanen for Kunnskapsløftet (LK06), og nasjonale prøver.

Det spesielle med norskfaget er muligheten til å tolke – tekster og verden – ved sjøl å skape.

Mye fornuftig og viktig utviklingsarbeid har blitt gjort i norske skoler siden 2000, både når det gjelder lesing og skriving. Jeg tror for eksempel det er uvurderlig når lærere får mulighet til å utvikle en bredere tekstkompetanse sammen med andre, slik det skjer i «Normprosjektet», der lærere fra mange ulike skoler over hele landet i noen år nå har arbeidet sammen om å vurdere elevers tekster og har fått et metaspråk de kan bruke til å snakke om dem.

Og hva så med litteraturen? Det snakkes mindre om den delen av norskfaget. En mulig årsak kan være at det er (noe) lettere å måle leseferdighet og ulike former for skrivekompetanse enn danningsmål. Leseferdighet slik Pisa definerer den, kan testes, men ikke hvilken betydning et kollektivt gruppearbeid med dikt kan ha for en elev i fremtiden – ikke heller hva lesningen av en roman kan bety for en elev, for den saks skyld.

Og hva med det å forstå og kunne bruke historier og metaforer som har formet tidligere generasjoners liv, og som vi kanskje fortsatt lever med og i? Det er her det blir avgjørende å se norskfaget som mer enn et kommunikasjonsfag, nemlig det jeg ovenfor kalte et kulturskapende fag tuftet på en radikal estetikk. I et slikt fag har både lesing og skriving og tekster i ulike medier og sjangrer en viktig plass.

Og ikke minst litteraturen: et arsenal av stemmer fra ulike tider, svar på livet, verden, opplevelser og erfaringer i ulike språklige former. Vi snakker ikke bare om «skjønnlitteraturen» her. Vi snakker om myter og historiske skrifter, om brev og dagbøker, politiske taler og tv-reportasjer, så vel som dikt og sanger, romaner, teatertekster, bildebøker, filmer. «Tekst» er derfor et mer dekkende begrep enn «litteratur», men litteraturen er, som sagt, viktig.

Vi trenger en ny måte å tenke om skolen og om vår kunnskap om verden, mener den svenske litteraturdidaktikeren Jan Thavenius. I et demokratisk samfunn trenger vi mennesker som er i stand til å stille spørsmål til det gitte, se verden på nye måter og fra flere vinkler, ta fram konfliktene og det usikre.

Thavenius peker på kunsten som modell og snakker om behovet for en radikal estetikk. Skolen burde, som kunsten, være et frirom for å prøve ut nye tanker og uttrykksformer i dialog både med tidligere tiders tanker og former og samtidens. Mot markedsestetikken, som omgir oss overalt, og skolens begrensede estetikk (der kunsten ofte henvises til de estetiske fagene eller til enkeltstående kulturopplevelser) setter han en radikal estetikk, som åpner for kritiske perspektiv på verden, nye tanker og uttrykksformer. I den radikale estetikken ligger et danningsideal med vekt på det aktive, spørrende, svarende og skapende: møtet med andres tanker og ytringer og mulighetene for elever til aktivt å svare på nye måter og i nye former.

Det er to umistelige dimensjoner i en slik radikal estetikk: den historiske dimensjonen og den skapende dimensjonen – å se hvordan stemmer og tekster skapes i tid og rom, og å kunne bli det den russiske filosofen Mikhail Bakhtin kaller «svarende». Det dreier seg ikke her om restaurering av den gamle troen på at litteraturen «løfter» oss og gjør oss til bedre og edlere mennesker. Den myten har gått ut på dato. Det handler heller ikke bare om en slags allmenndanning: å «bli kjent med» eller «få kunnskap om» tekster fra fortid og samtid, for å kunne henge med i kulturdiskusjoner. Og slett ikke bare om å få «leselyst», hvor verdifullt det enn kan være i et menneskes liv. Ellen Krogh kaller danskfaget et fortolkende og betydningsskapende fag og kopler meningsskapingen ikke minst til elevenes egen tekstproduksjon.

Mennesker, både unge og gamle, er innskrevet i historien (og i historier) og må på en eller annen måte «svare». Tekster fra andre tider og andre samfunn, så vel som samtidsytringer i ulike sjangrer og medier, utgjør «resonansrom» for elevers egne svar. Og et svar – enten det dreier seg om en framføring av dikt for medelever, et essay eller en multimediaproduksjon – innebærer at eleven må innta en posisjon på skolens scene, iallfall der det finnes en kultur som tar elevenes ytringer og svar på alvor. Slik skapes og nyskapes kultur i norskfagets sosiale rom.

Kort oppsummert: Det spesielle med norskfaget er muligheten til å tolke – tekster og verden – ved selv å skape. Skjønnlitteraturen gir både materiale og mønster.

Jon Smidt er professor emeritus i norskdidaktikk ved HiST/NTNU.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»