Annonse
00:00 - 04. desember 2015

Vitenskapelig publisering er i krise

Annonse

Det vitenskapelige publiseringssystemet er i krise, men svaret er neppe åpen publisering (open access). Åpen publisering-bevegelsen har vist vekkelseslignende tendenser. Ole Petter Ottersen sammenligner det med innføringen av boktrykkerkunsten, og i et slikt perspektiv vil enhver skepsis fremstå som bakstreversk. I virkeligheten handler debatten rundt åpen publisering egentlig prosaisk nok om det er den som skriver eller den som leser som skal betale for publiseringen.

Publisering med kvalitetssikring er temmelig dyrt, og uten åpen publisering blir dette betalt av leserne i form av abonnementer i forskningsbibliotekene. Det fine med dette systemet er at den enkelte forsker gratis har kunnet publisere ethvert resultat som møter de faglige kriteriene. I et ytringsfrihetsperspektiv er dette viktig, særlig for forskere i fattige land.

Debatten om åpen publisering er unødvendig polarisert.

Selv for meg som forsker i verdens rikeste land har publiseringskostnadene ved åpen publisering i perioder vært en betydelig del av mine forskningsmidler. Da vi nylig publiserte et studie av såkalt muskelhukommelse relatert til doping, ble dette kåret til en av de 25 viktigste forskningsnyhetene i 2013, og formidlet til millioner av lesere og seere. Likevel så jeg meg ikke råd til å kjøpe åpen publisering for originalpublikasjonen, og Universitetet i Oslo hadde heller ikke systemer for slik finansiering. Åpen publisering gjør altså at forskerne blir avhengig av at andre betaler for deres faglige ytringer.

Debatten om åpen publisering er unødvendig polarisert. Selv for artikler bak betalingsmur er sammendraget nesten alltid gratis tilgjengelig for alle, og man kan ofte kjøpe tilgang til enkeltartikler for en rimelig penge. Dessuten er «lukket publisering» ofte ikke verre enn at for eksempel vår artikkel om muskelhukommelse var gratis tilgjengelig på nett etter tre måneder. Det finnes altså gode hybride løsninger.

Innen for eksempel matematikk er åpen publisering på nett uten redaksjonell kvalitetssikring ganske vanlig. Dette er billig, og publiseringen er derfor gratis for både forfattere og lesere. Systemet er også dynamisk, ofte vil forfattere komme med nye versjoner av sine artikler etter å ha lyttet til kritikk. Det høres fantastisk ut, og fungerer tydeligvis godt i fag der enigheten om hva som er riktig og galt er stor, og der man virkelig må være spesialist for å forstå noe som helst av teksten. Man kan kanskje si at det fungerer når en liten krets av innvidde publiserer for andre innvidde. Slik var det for alle fag i antikken og middelalderen, men boktrykkerkunstens allmenngjøring (1455) var faktisk en av årsakene til at det tidlig vokste fram systemer for fagfellevurdering.

Åpen publisering uten kvalitetssikring kan imidlertid neppe overføres direkte til for eksempel moderne biomedisin, der antallet forskere, datamengden og metoderepertoaret er enormt og av sterkt varierende kvalitet. Særlig fordi store kommersielle og politiske interessekonflikter også er involvert.

Det er åpenbart at vårt vitenskapelige publiseringssystem er i krise, men svaret er neppe en ukritisk hyllest til åpen publisering. Det er ikke dokumentert at manglende tilgjengelighet for leserne er hovedproblemet. Derimot er det vel kjent at det er oppstått en myriade av søppeltidsskrifter, at en stor andel av verdens forskningsartikler er for ubetydelige til å bli sitert, og at en stor andel av resultatene ikke lar seg ikke reprodusere, selv i kvalitetstidskrifter. Det er disse problemene vi må løse.

Kristian Gundersen er professor molekylær biologi, Universitetet i Oslo.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene.»
«Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.»
«Kompaniet hevder de har «nye funn» – men i realiteten driver de med systematiske forglemmelser.»