Direktør i Norges Forskningsråd (NFR) Arvid Hallén svarer i Morgenbladet 13. november på min kritikk av rådets opplegg for å evaluere norsk humanistisk forskning. Ifølge Hallén er jeg «spesielt kritisk til planen om å se nærmere på forskergrupper i evalueringen». Dermed skaper han samme type vrengebilde av min kritikk som Forskningsrådets evaluering vil skape av humaniora. Dekanene Anne Kristine Børresen fra NTNU og Sonni Olsen fra UiT forsøker 27. november å «nyansere» min kritikk av forskergruppenes plass i evalueringen. I virkeligheten kolporterer de Halléns vrengebilde.
Jeg kritiserer ikke NFR for å ville undersøke forskergrupper. Jeg kritiserer rådet fordi de vil finne ut hvilke felter Norge kan spille en «internasjonalt ledende rolle» på, ved å la sine eksperter lese arbeidene til forskere som arbeider i grupper – og bare disse. Forutsetningen for at et slikt opplegg skal gi et riktig bilde, er nemlig at det kun er de humanistene som er med i forskergrupper, som kan gjøre Norge ledende.
Opplegget blir ikke bedre av at problemene tåkelegges.
Denne forestillingen er en vrangforestilling, og det må Hallén vite. Det er formentlig derfor han skriver som om NFR kun ville kartlegge omfanget og karakteren av forskergrupper i humaniora. De to dekanene utfører samme retoriske unnamanøver som Hallén. Men Forskningsrådets evalueringsopplegg blir ikke bedre av at problemene tåkelegges.
Om NFR ville bruke evalueringen til å undersøke hvilken plass forskergrupper har blant norske humanister, ville det vært helt fint. Det som ikke er fint, er at Forskningsrådet har bestemt seg for at forskning som ikke foregår i grupper, er uten potensial til å være internasjonalt ledende. Dette premisset gjør at evalueringen blir normativ.
Designet får humanistisk forskning i Norge til å fremstå dårligere enn sant er, fordi mye av den beste forskningen ikke foregår i forskergrupper, og dermed går under NFRs radar. At evalueringsopplegget vil gi et misvisende og unødig negativt bilde av forskningsstyrken i humaniora, plager meg. At det ikke ser ut til å bekymre Hallén og Børresen/Olsen, uroer meg. At de skriver som om de ikke har forstått det, forundrer meg.
Jeg er usikker på hvordan NFRs innbitte insistering på å måle internasjonalt ledende potensiale gjennom forskergrupper best møtes. Når argumentasjon møtes med «Goddag mann – økseskaft», er det åpenbart at man taler for døve ører.
Neste forsvarslinje er strategisk tilpasning. Først må imidlertid NFR bestemme seg for hvordan forskergruppene i evalueringen skal operasjonaliseres. Det har tatt mer enn ett år. Forskningsrådet er åpenbart bare sikre på én ting: at analysen av hvor Norge kan bli internasjonalt ledende, må baseres på forskergrupper – uansett hvordan de defineres. Men hvis NFR skal finne ut hvor gode norske humanister er, må Hallén la sine eksperter lese de beste av dem, ikke bare de som liker gruppearbeid best.
Tor Egil Førland er instituttleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, HF, UiO.