Annonse
14:40 - 23. desember 2015

Soldatens dannelse

Verneplikten kan motvirke forfallet Marcus Porcius Cato advarte mot i Sallusts Catilina.

Foto: Mats Grimsæth/Forsvarets mediesenter/NTB scanpix
Annonse

«Pause!» Vi marsjerte i 50 minutter, før vi fikk hvile i ti. Søvnen nappet i kroppen – korte, harde, vonde rykk. «Se å få montert en helvetes skive i trynet!» Men jeg var ikke sulten lenger. Jeg gadd ikke bruke minuttene på å skifte heller, jeg ville jo straks bli våt igjen uansett. Det eneste jeg ville, var å lukke øynene, gi etter og bli ført av gårde. Jeg satte meg ned og hvilte hodet mot oppakningen, lukket øynene.

«Pakning på!» Jeg åpnet øynene. «Når skal du begynne å jævla fungere, Masvie?» Jeg knyttet igjen støvlene, stablet pakningen på ryggen og festet våpenet over skulderen – med det samme begynte gnagsårene og trykksmertene å skrike. Hvor lenge skulle vi holde på med dette? Hva var egentlig vitsen? Vi visste ikke. Det var bare å fortsette, fikk vi beskjed om.

 

Jeg endte opp med å tenke en del på dette: Hva er egentlig formålet med vernepliktstjenesten? Det slo meg at vernepliktstjenesten har potensial til å danne nordmenn på en unik og uvurderlig måte. En soldat settes i stand til å internalisere de verdiene og holdningene som hele vår rettsstatlige sivilisasjon springer ut ifra. Derfor kan vernepliktstjenesten motvirke det forfallet romerske Marcus Porcius Cato advarte mot i Sallusts Catilina – et forfall som setter barbarene i stand til å ødelegge sivilisasjonen:

 

Vi lovpriser rikdommen, men vil gjøre minst mulig. Det er ingen forskjell på gode og onde mer: Ærgjerrigheten har helt tatt rettskaffenhetens plass. Når enhver først og fremst tenker på seg selv, når dere privat slaver for deres lidenskaper og i det offentlige liv for penger og ære, må man – når det kommer et angrep utenfra – bare regne med at samfunnet vil stå ubeskyttet.

 

Men først, hva legges i «samfunnsdannelse»? For en stund siden intervjuet jeg John Peter Collett, professor i historie ved UiO. Det var i anledning en reportasje om dannelse for tidsskriftet Minerva. Collett forklarte følgende: Dannelse er å oppøve evnen til å se verden omkring seg, og til å se seg selv, i et perspektiv av det allmenne og prinsipielle. Det er ikke ditt indre liv som ene og alene avgjør om du er dannet eller ikke. Det er den måten du lever livet ditt på i forhold til andre som gjelder.

Andreas Masvie. Foto: Svein Jarle

Dette ser vi stadig reflektert i Henrik Ibsens (1828–1906) verker. «Det er viljen som det gjelder,» bekrefter Brand: «Viljen frigjør eller feller.» Det kreves vilje for å realisere sin menneskelighet, for å holde seg unna det som er ondt, strebe etter det som er godt. Det er følgelig manglede vilje som korrumperer Peer Gynt, som gjør det umulig å være seg selv «fullt og helt». Viljen er på denne måten definerende for dannelsesprosessen.

 

Men hvorfor bruke begrepet «samfunnsdannelse», og ikke bare «dannelse»? Det er for å fremheve at vi nå skal ta for oss en spesifikk del av dannelsen, den som knytter seg til storsamfunnet, herunder politikk og økonomi og frivillighet, fremfor det som har å gjøre med privatsfæren. Samfunnsdannelse er for det første å lære hva det vil si å være et godt menneske i storsamfunnet. For det andre er det å føre et liv som er i overensstemmelse med denne læren. Salmedikter Matias Orheim (1884–1958) beskriver denne helheten treffende:

 

Samklang mellom liv og læra,
det er himelsong på jord.

 

Staten har imidlertid et positivt ansvar for å forhindre barbariet.

Men hvem skal sørge for en slik samklang? Felleskapet, familien og enkeltmennesket deler et ansvar. Staten har ikke noe positivt ansvar for å sikre samfunnsdannelsen. Et slikt ansvar ville tvert imot kunne virke imot sin hensikt, føre til en gyntifisering. I et samfunn der institusjonene blir for mange og mektige, oppstår det, ifølge Alexis de Tocqueville, «et nett av små, kompliserte, nøyaktige og ensartede regler som hindrer enhver original ånd og alle sterke sjeler i å bryte igjennom mengden. Den bryter ikke ned viljen, men den mykner, føyer og styrer dem».

Staten har imidlertid et positivt ansvar for å forhindre barbariet. I praksis innebærer dette at staten må sikre en kollektiv forståelse av visse elementære samfunnsideer. Utdannelsesinstitusjonen har en slik hensikt. Men utdannelsesinstitusjonen sørger først og fremst for å sikre den intellektuelle forståelsen av de elementære samfunnsideene. Hvordan settes vi nordmenn i stand til å leve liv som er i overenstemmelse med disse elementære ideene? Og det er her man kan hevde at vernepliktstjenesten er en naturlig forlengelse av utdannelsesløpet. Det er spesielt fem lærdommer jeg har i tankene.

 

Før vi kommer til disse fem lærdommene, er det nødvendig å si et par ord om soldatens forhold til vilje – denne forutsetningen for samklang mellom liv og lære. En soldat trenes til aldri å gi opp, aldri. Blant soldater er det da også først og fremst viljen som bejubles, ikke hvor sterk eller smart man er. Jeg husker spesielt én konkurranse fra rekrutten, der målet var å stå i planke lengst mulig. Vi sto og pinte oss, snaut hundre stykk. Etter ti minutter sto det to igjen. Én jeg ikke kjente, som så usedvanlig rolig og stødig ut – den andre var spinkle Knudsen, fra min egen tropp. Knudsen skalv og ristet og dirret av anstrengelse. Han hadde ingen sjanse mot den andre karen, det var helt sikkert, Knudsen var i ferd med å knekke.

Det er viljen som avgjør om det blir samklang mellom liv og lære.

Men Knudsen fortsatte. Der passerte klokken tolv minutter, jeg tittet bort på den andre rekrutten, for en okse, han ville holde i all evighet. 13 minutter – Knudsen stirret hardt i bakken, han var snart ferdig nå, og ha! se der, den andre rekrutten begynte jammen meg å få det tungt han også, men han ror det nok i land. 14 minutter – plutselig begynte han andre å slite voldsomt, men var han ikke likevel for sterk? Nei! Der forsvant armene under ham! Knudsen greide det! Kunne det virkelig være sant? Knudsen holdt ut lengst!

Knudsen fortsatte like gjerne i ett minutt til før han kollapset. Hundre rekrutter hyllet ham. Ikke fordi han var sterkest, ikke fordi han var smartest – fordi han viste en ubøyelig vilje. Og betydningen av viljen går som en rød tråd gjennom alle de fem lærdommene vi nå skal ta for oss. Det er viljen som avgjør om det blir samklang mellom liv og lære.

 

Den første lærdommen er at alle er like. På tross av kapitalmessige – det være seg fysisk, finansiell, sosial eller intellektuell kapital – stilles alle likt. I rekruttperioden var jeg i samme tropp som sønnen til forsvarssjef Bruun-Hanssen. Det var ikke slik at sjefens sønn fikk noen fordeler i forhold til oss andre. De samme kravene ble stilt til klipping av hår, tellekanter, pussing, materiellkontroll, lydighet og så videre. Uavhengig hvilken bakgrunn man kommer fra, behandles alle likt. Dette skaper et naturlig vennskap, et innenforskap på tvers av sosiokulturelle og -økonomiske forskjeller.

 

Det andre en soldat lærer, i forlengelsen av det første, er å nære vennskap til mennesker man ellers aldri ville rørt borti. Man får ikke velge hvem man skal samarbeide med. Det er de menneskene man tilfeldigvis plasseres sammen med som skal verne om deg, og du er det mennesket som skal verne om dem. Du tvinges til å vise dem tillit. Man opplever et forsterkende vennskap når man må mestre utfordringer sammen. Dette forankrer relasjonen dypere enn det vi kanskje er vant til, der normen er å forbruke og forkaste relasjoner ettersom hvor mye man «får ut» av dem.

 

Soldaten lærer at han er en del av en tradisjon og en kultur, og at han ikke kan løsrives fra den.

Det tredje soldaten lærer, en konsekvens av vennskapet, er å se selvet som en integrert del av et fellesskap. Alle er like; troppen er én. Man øver og kjemper som en helhetlig organisme. Troppen har ikke fullført før alle har fullført. Det finnes hverken plass eller aksept for selvdyrkende egoer. Og dette gjelder ikke bare for troppen eller kompaniet. Som soldat lærer du å se ditt selv i et intimt fellesskap med storsamfunnet. Det kreves at man som borger gir ett år av sitt liv til tjeneste for landet. Og i ytterste konsekvens krever denne tjenesten at man både tar andres liv og ofrer sitt eget.

Soldaten lærer at han er en del av en tradisjon og en kultur, og at han ikke kan løsrives fra den. Han lærer å heve perspektivet bort og vekk fra selvet. Dette lærer man ikke bare ved en slags abstrakt erkjennelse, men også helt konkret: Den eneste måten å komme over verkende ømhet og svakhet, som den jeg beskrev innledningsvis, er ved å overgi seg selv til oppdraget og menneskene rundt seg. Og det vakreste med dette fellesskapet, er at enkeltmennesket oppmuntres til å bli den beste – for dermed å løfte felleskapet som helhet.

 

Det fjerde soldaten lærer, som er nært knyttet til fellesskapets enhet og overlevelse, er evnen til å adlyde autoriteter som ikke strider mot den høyere Lov. På ett tidspunkt bestod en øvelse i å nekte å adlyde ordre, ettersom den brøt med Genèvekonvensjonene. Man lærer en sunn underordning, man frasier seg ikke selvstendig tenkning. Det er en underordning i den forstand at man må akseptere at de som har høyere grad enn deg selv, har krav på din anerkjennelse – uansett om man liker vedkommende eller ikke (som regel gjør man ikke det). Dette fordi man forsvarer noe som er viktigere enn sitt eget ønske om å gjøre hva man vil, når man vil, hvordan man vil. Vernepliktstjenesten disiplinerer og tøyler vår egenrådige natur, retter det mot noe større enn selvet.

 

Det femte soldaten lærer, er hva denne Loven har til hensikt å forsvare: friheten og rettferdighet, som legger til rette for at borgerne kan realisere sin menneskelighet. I lengre perioder med fred og fremgang utvikles lett et naivt syn på frihet og rettferdighet. Til tross for at det virker fjernt å måtte risikere eget liv i strid, er det dette vi trener på: hvordan uskadeliggjøre trusler mot storsamfunnets frihet og rettferdighet.

 

Disse fem lærdommene sørger for at soldaten internaliserer de verdiene og holdningene som hele vår rettsstatlige sivilisasjon springer ut fra. Soldaten læres å leve liv i overenstemmelse med rettstatens elementære ideer. Det blir samklang mellom liv og lære. Minervas Jan Arild Snoen har ikke helt skjønt dette. I sommer tok Snoen nok en gang til orde for avskaffelse av vernepliktstjeneste. Man bør heller profesjonalisere Forsvaret, hevder han.

Ikke sjeldent finner mennesket sin virkelige frihet i pliktene.

For det første: Profesjonalisering utelukker ikke vernepliktstjeneste, de to går meget godt hånd i hånd. Dette vises i Civita-notatet «Profesjonalisering av Forsvaret», skrevet av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Dernest: Snoens aversjon mot verneplikt er resultat av en overfladisk liberalistisk logikk à la «tvangsbeordring hører ikke hjemme i et fritt samfunn». Men plikter er ikke alltid en negasjon av frihet. Ikke sjelden finner mennesket sin virkelige frihet i pliktene.  Om man ikke forstår dette, blir det også vanskelig å forstå vernepliktens verdi- og holdningskonserverende potensial.

Men jeg må få vektlegge potensial, ettersom også verneplikten, som så mye annet i Forsvaret, krever radikal effektivisering og reform. Samfunnsdannelsen burde gjøres mer sentral, flettes inn i tjenesten på en bevisst, stolt og rigorøs måte. Det er dessuten håpløst at en stadig mindre andel av norsk ungdom kalles inn til vernepliktstjeneste, all den tid kultivering av viljen og internalisering av de fem lærdommene er ønskelig både for enkeltmennesket og storsamfunnet.

For et par år siden forsvarte Morgenbladet en spennende løsning: «Samfunnstjeneste som plikt.» Hva om man, etter «rekruttens» grunnleggende soldattrening, sender alle de ungdommene som Forsvaret ikke trenger ut i samfunnstjeneste? Dessuten: Trenger vi å begrense vernepliktstjenesten til ett år?

Mange vil antageligvis innvende at vernepliktstjenestens dannende funksjon er sekundær, og derfor irrelevant. Forsvaret skal naturligvis først og fremst drive med forsvar. Da Forsvarssjefens fagmilitære råd kom med anbefalinger for et par måneder siden, kunne de naturligvis ikke tenke på dannelsesspørsmål. Vel, kanskje de burde.

 

Det blir nemlig for enkelt, som Marcus Porcius Cato antyder i sitatet ovenfor, å si at samfunnsdannelsen er noe sekundært. Dette har å gjøre med dypere politisk filosofi: Hva slags verdier og holdninger kreves det for å opprettholde et godt samfunn? Denne problemstillingen settes på spissen i krigssituasjoner. Dersom grensene angripes, må vi ha kvinner og menn som er beredt på å forsvare landet.

Og det er kanskje sant at krig i vårt århundre vil se annerledes ut enn i tidligere tider, men det er en kortslutning å konkludere med at verneplikten derfor er uhensiktsmessig. En konsekvens av krig, uansett format, er kaos. Jeg tror dette må være det mest forferdelige og grufulle med krig: tilstanden preget av desperasjon og villhet og faenskap. Å ha mennesker som er trent på å skape orden i kaos, vil gjøre Forsvarets profesjonelle avdelinger langt mer formålstjenlige enn det de ellers vil være.

 

Men dersom befolkningen er trent på å identifisere og bekjempe ulvene, dersom sauene greier å gro noen horn, vil den generelle risikoen synke betydelig.

Dessuten: Det internasjonale trusselbildet er av en slik karakter at det aldri har vært mer aktuelt å trene folk i enkel stridsteknikk. Terrororganisasjoner à la IS’ (Daeshs) strategi er å sende ulver mot saueflokker. Da blir skaden størst: Det oppstår desperasjon og villhet og faenskap. Men dersom befolkningen er trent på å identifisere og bekjempe ulvene, dersom sauene greier å gro noen horn, vil den generelle risikoen synke betydelig. Da får ulvene aldri tid til å herje noe særlig før de får to eller ti horn boret inn i sin side.

Dette kunne man se i praksis denne sommeren, da to soldater på ferie uskadeliggjorde en terrorist på et tog i Frankrike. Hvordan greide de det? For det første: De oppfattet personens oppførsel som mistenkelig. For det andre: De bestemte seg for å ofre seg selv da mistanken ble bekreftet. Avvergelsen var et direkte resultat av livsførsel i overenstemmelse med de fem lærdommene.

 

Det er mye ved førstegangstjenesten som bør effektiviseres og reformeres. Men at Forsvaret krever endringer, er slett ikke et argument for å avskaffe vernepliktstjenesten. Tvert imot, den bør utvides: både i antall som tas inn, og kanskje også i lengden. Dette skyldes at førstegangstjenestene er en naturlig forlengelse av utdanningsløpet. Ved å sette folket i stand til å leve liv i overenstemmelse med læren, forstå hva det innebærer å være en del av storsamfunnet, er vi bedre rustet til å opprettholde et godt samfunn.

 

Andreas Masvie er student ved Norges Handelshøyskole (NHH). Han er for øyeblikket også i vernepliktstjeneste.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.