Annonse

Annonse

00:00 - 18. desember 2015

Reform i alle kanaler

Verden leter etter en ny narkotikapolitikk. Norge kommer til å få en nøkkelrolle.

Illustrasjon: Espen Friberg

Forrige uke summet det enorme Wien Internasjonale Senter av delegater som gjorde de siste forberedelsene til UNGASS 2016, neste års spesialsesjon i FNs hovedforsamling som skal meisle ut en ny narkotikapolitikk. The Commission on Narcotic Drugs (CND) var arrangør, og selv om det er et villnis av FN-organisasjoner som steller med narkotika, er de fleste enige om at det er her makten ligger. Det er vanskelig å forstå hva som foregår, for delegatene bruker et komplekst semiotisk system med kodeord for subtile symbolske grenser. «Avkriminalisering» er mange med på, men dersom begrepet følges av formuleringen «innenfor FN-konvensjonene», får det en annen og mer konform betydning enn om det står alene.

Jeg fikk delta som observatør, og allerede første dag ble det klart at den norske ambassadøren i Wien, Bente Angell-Hansen, står på tur til å få det mektige ledervervet i CND. Hun ledet flere sesjoner, arrangerte viktige side-events. Hun utstrålte optimisme og energi, behersket de språklige nyansene i det komplekse tegnsystemet. Det er ikke overraskende. Hun har vært ambassadør i Norges delegasjon i FN og utenriksråd her hjemme. Mer interessant blir dette: Hva vil det bety for vår hjemlige narkotikapolitikk at verdens øyne rettes mot Norge?

 

Ruspolitikk 

  • Willy Pedersen gikk i 2009 inn for legalisering av cannabis i en kronikk i Morgenbladet.
  • I dag mener han at bruk og besittelse narkotika umiddelbart bør avkriminaliseres og at vi bør vente på USAs erfaringer med legalisering.
  • Journalisten og forfatteren Johann Hari argumenterer for en ny tilnærming til ruspolitikken. Se hans foredrag om ruspolitikk i Oslo nylig på morgenbladet.no/portalen, og følg debatten på morgenbladet.no/ideer.

UNGASS 2016 ble presset frem fordi det internasjonale narkotikaregimet knaker i sammenføyningene. Narkokriminaliteten er enorm, flere land rystes av vold og drap, korrupsjonen florerer. Viktigst er det likevel at tenkesettet en har holdt seg med de siste 50 år, hvor forbud, politi og fengsler har stått i sentrum, gradvis viker for nye måter å tenke. Stikkordene som summet i Wien var «sivilsamfunn», «folkehelse», «brukermedvirkning» og «menneskerettigheter». De fleste kan enes om at dette er viktig. Men spenningen øker når det knyttes til konkrete reformer, som når Portugal i 2000 avkriminaliserte bruk av alle narkotiske stoffer. De første årene etter reformen var dette ikke populært i CND-konteksten. Nå mener mange at Portugals reform kan passere innenfor FNs narkotikakonvensjoner. Derimot har Uruguay og flere amerikanske delstater legalisert bruk av cannabis, det vil si åpnet for legalt salg. Canada er på vei til å gjøre det, det er nok Mexico også. USA snakker med innestemme når temaet blir berørt. Det er vanskelig å late som om det kan la seg gjøre innenfor rimelige fortolkninger av konvensjonene. Et annet hovedtema i Wien var «alternativ til fengsel» for mildere narkokriminalitet. Men mer enn 30 land, med Kina i spissen, bruker fortsatt dødsstraff for mer alvorlige forhold. De vil ha seg frabedt «innblanding i indre anliggender». Forsamlingen var mettet av spenninger. Likevel er det ingen tvil: Narkoregimet skal reformeres.

 

UNGASS 2016, som starter i New York i april neste år, var egentlig berammet til 2019. Men en gruppe latinamerikanske land fikk presset sesjonen frem i tid. Det startet med Columbia, som gikk ut mot det de oppfattet som uvettig bruk av straff og fengsel for dem som står lavt narko-økonomi-pyramiden, og som gjerne vikles inn i det på grunn av fattigdom. De ble pekt på de mange kvinnelige «muldyrene» som står for den livsfarlige frakten av kokain eller heroin i magesekk eller vagina. I fengslene finner en stadig flere slike kvinner, mange av dem soner sammen med sine barn. Argentina støttet opp om Columbias press, det samme gjorde Mexico, som konkluderte med at «war on drugs» hadde feilet. De krevde at en skulle utvide tolkningsrommet og den nasjonale fleksibiliteten i bruken av narkotikakonvensjonene. Ecuador gikk lenger. De konkluderte med at narkopolitikken hadde vært «ødeleggende», og ønsket å endre konvensjonene. Grunnen til at land fra Latin-Amerika har vært mest aktive, er at de har opplevd den verste narkotikarelaterte volden. Bare i Mexico skal over 100 000 være drept. Dette er viktige produksjonsland, og de ligger i transittsonen til verdens største narkomarked – USA.

 

Én av tre i våre fengsler sitter på narko, og andelen som straffeforfølges øker.

I hvilken grad vil Norge klare testen når verdens søkelys rettes mot oss? Vil Bente Angell-Hansen klare å beskrive vårt eget nasjonale narkoregime som «progressivt»? Svaret er at hun kommer til å måtte forholde seg til to statsråder. Narkopolitikken formes dels fra Helse- og omsorgsdepartementet, dels fra Justis- og beredskapsdepartementet. Helseminister Bent Høie (H) har så langt vært forsiktig. Han er nølende til reformer og har for eksempel en besynderlig motvilje mot å tillate røyking av heroin i sprøyterommene, mens det er lov å sette heroin med sprøyte – som beviselig er mye farligere. Likevel har han generell troverdighet når det gjelder helsetilbudet for rusmisbrukere. Dersom han skulle stille i New York under UNGASS 2016, ville han beherske den nye retorikken. Misbrukerne er syke, ikke kriminelle. De skal ha garanti for best mulig helsehjelp og møtes med respekt, vil han hevde.

Justisminister Anders Anundsen (Frp) ville få større problemer. Han har ikke markert seg i narkotikapolitikken, på rusfeltet er troverdigheten hans lav. Han frontet i sin tid Frps kampanje for fri flyt av alkohol, som åpenbart ville øke rusproblemene i landet. Dessuten er det – uansett – justispolitikken som er den norske akilleshælen. Riktignok prøver også vi ut alternative straffereaksjoner for lovbrytere med misbruksproblemer, men strafferammene er ellers ekstremt høye. Du kan dømmes til samme straffenivå som Anders Behring Breivik fikk, for smugling av cannabis til Norge, et stoff som altså kan kjøpes over disk i stadig flere amerikanske delstater. Én av tre i våre fengsler sitter på narko, og andelen som straffeforfølges øker. Dette skyldes nok ikke at flere utfører slike lovbrudd, snarere at små narkosaker prioriteres stadig høyere av politiet. Et annet av stikkordene som gikk igjen i Wien, var «proporsjonalitet i strafferammer». Vi må slutte å betrakte narkotika fra et unntaksperspektiv, men nøkternt veie narkoskader opp mot skader ved andre lovbrudd, var kravet fra mange land. Her ligger Norge svært dårlig an.

 

Sentrale norske politikere uttaler seg nå sjelden om narkotikapolitikken. Hvorfor? De fleste forstår selvsagt at feltet er i endring, men mange tenker at det fortsatt er lettere å tape enn å vinne stemmer på å ta en ny kurs. I Wien pekte noen på en annen bremsekloss: Norsk narkotikapolitiforening har i mange år vært en justispolitisk premiss­leverandør, med lett adgang til det politiske systemet. Mange tror dette er en vanlig del av politiet, på linje med Kripos og Økokrim. Men det er en privat organisasjon, med hele 3000 medlemmer fra politi, tollvesen og påtalemyndighet. Her finner en ingen spor av den reformvinden UNGASS representerer. Organisasjonen preger medlemmenes måte å jobbe på ute i felten, den motsetter seg endringer og legger press på politikere fra alle partier, ble det hevdet. Jeg tror det kan stemme. Så får vi se om deres innflytelse svekkes, når Norge må ut i det avslørende rampelyset på scenen i New York.

Annonse