Annonse

Annonse

00:00 - 24. desember 2015

Willy Pedersen mister fokus

Willy Pedersen gjør en prisverdig innsats for å løfte frem behovet for endringer i den internasjonale narkotikapolitikken. I forrige ukes kronikk tar han utgangspunkt i de tragiske konsekvensene narkotikatrafikken har i form av vold og korrupsjon for produksjons- og transittlandene.

Men så, i beskrivelsen av hvorfor Ungass er fremskyndet med tre år, mister han dette utgangspunktet av syne. «Det startet med Columbia [sic], som gikk ut mot det de oppfattet som uvettig bruk av straff og fengsel for dem som står lavt i narko-økonomi-pyramiden, og som gjerne vikles inn i det på grunn av fattigdom.»

Og da er vi plutselig tilbake til Pedersens kjepphest om at straffenivået i Norge for fotfolket i narkotikaindustrien er for høyt. Det er ganske sikkert riktig, men det er langt i fra den primære bekymringen til Colombia og de andre landene som herjes av kokainkrigen i Latin-Amerika. Der er problemet en humanitær katastrofe med millioner av ofre og en situasjon som nærmer seg et sivilisasjonssammenbrudd i de mindre landene.

Hverken avkriminalisering av bruk eller reduksjon av straffenivåer for narkotikatrafikk, vil hjelpe på situasjonen Pedersen tar utgangspunkt i.

Hverken avkriminalisering av bruk eller depenalisering (reduksjon av straffenivåer) for narkotikatrafikk vil hjelpe på situasjonen Pedersen tar utgangspunkt i. Da må vi være ærlige og diskutere legalisering av kokain, til priser på en brøkdel av dagens, for å utkonkurrere eller sterkt redusere det svarte markedet.

Toppmøtet i Organisasjonen for amerikanske stater, som fant sted i Cartagena i Colombia i 2012, konkluderte med at den internasjonale narkotikapolitikken åpenbart ikke fungerer etter intensjonen. Det ble besluttet å produsere en rapport som skulle fremlegges året etter med forslag til «bedre løsninger».

Rapporten som kom, var et slag under beltestedet på en forventningsfull legaliseringsbevegelse, og ble effektivt tiet ihjel. Den vurderte riktignok som ett av tre konstruktive scenarier at en del land vil begynne å eksperimentere med avkriminalisering og legalisering, spesielt av cannabis. Men noen silver bullet fant den langt ifra på det feltet.

De to andre løsningsrommene den drøftet inngående, var derimot sosial og økonomisk utvikling og institusjonsbygging med henholdsvis en top-down og bottum-up tilnærming. Det er dette Latin-Amerika forventer at Ungass skal handle om: en Marshallplan for det 21. århundret, der konsumentlandene tar ansvar for uføret de har brakt leverandørlandene opp i.

Hvor er så denne innlysende og essensielle dimensjonen i vår hjemlige narkotikadebatt? Den nevnes som vi vet ikke med et ord. Og en av forklaringene er selvsagt at for mange av debattantene er avkriminalisering selve målet, og ikke et middel til å stanse den humanitære krisen i landene som er rammet av narkokrigene.

Den eneste organisasjonen vi opplever tar overnevnte på stort alvor, og som derfor sammen med oss til neste år vil arrangere en konferanse om alternativ utvikling og forebygging i et verdikjedeperspektiv, er Norsk Narkotikapolitiforening. La oss endelig håpe politikerne vil lytte til dem, og ikke kun til enkle løsninger som tjener hjemlige rekreasjonsbrukere.

Øystein Schjetne er styreleder i Stiftelsen Golden Colombia, som blant annet driver nettstedene cocaine.no og narkotikapolitikk.no.

Annonse