00:00 - 04. desember 2015

I dødens gys fryser vi alle

Jeg har selv vært berørt, privat og profesjonelt. Mitt profesjonelle ansvar er å ivareta myndighetenes nulltoleranse. Men har jeg myndighet? Og mulighet? spør Marianne Mjaaland.

I blant beskrives det en ro, nærmest et avklaringens lys over den siste tiden før et selvmord. Som om den som tok livet sitt, hadde bestemt seg. Som om dette var gjennomtenkt, en ønsket, en villet handling. Det minsker ikke smerten for de etterlatte. For dem fremstår handlingen som like sjokkartet uforståelig og uforsonlig. Hvordan kunne hun gjøre dette… mot oss? Neste tankerekke følger uunngåelig: Hva var det vi burde ha lagt merke til? Hvilket varsel skulle vi ha oppdaget?

For det er slik vi gransker de fullbyrdede selvmordene: i etterpåklokskapens lys. Og i retrospekt er det nesten alltid et varsel å finne. Der har helsemyndighetene i selvmordsforebyggingens navn lyktes i å nå ut med sitt budskap, også til allmennheten.

Jeg har vært der selv: ett fullført selvmord og to alvorlige selvmordsforsøk i nær familie og venneflokk. Flere av mine pasienter har valgt samme utvei. Den personlige sorgen overstiger alt. Men det profesjonelle ansvaret kan også være tungt å bære. Enkelte ganger har jeg på sett og vis vært forberedt, andre ganger ikke. Vi hjelpere skal ikke tilrane oss noen hovedrolle her. Vi rystes likevel langt innenfor all profesjonell beskyttelse.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»