Annonse
00:00 - 04. desember 2015

Hernes’ økonomiske vranglære

Gudmund Hernes’ økonomiske opplæring i flyktningstrøm og multiplikatoreffekter vitner om en manglende forståelse for hva penger er.

Hva er penger? Nettopp hva av økonomiske goder du kan få for en tusenlapp, er ikke konstant. Det avhenger av hva og hvor mye som produseres, skriver Andreas Hardhaug Olsen. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Gudmund Hernes innleder sitt innlegg i Morgenbladet 27. november om flyktninger og gevinster med å trekke inn det han anser å være en viktig økonomisk innsikt: «Penger som brukes, blir ikke borte!» Dette fordi pengene bare går til «neste ledd, og til det neste etter dét». Dette er multiplikatoreffekten, opplyser Hernes: «Pengene vi skal bruke, blir ikke borte: Det Stortinget bevilger, tar bare andre veier.»

Kun hvis vi forholder oss til sedler og mynter isolert, er dette riktig. Men et moderne samfunns penger (som ikke er bundet til edle metaller som gull) har ingen iboende verdi. Penger tjener som et slør over økonomiske goder og tjenester. Bak en tusenlapp kan det ligge én time med massasje, ett par joggesko eller to dager med matvarer til en husholdning. Nettopp hva slags økonomiske goder du kan få for en tusenlapp, er ikke konstant. Det avhenger av hva og hvor mye som produseres.

Ideen om at et lands velstand består i mengden penger som er i omløp, er en vrangforestilling.

Dersom penger ikke spares og investeres i kapital som maskineri, fabrikker og kompetanse, som gjør fremtidig vareproduksjon mer effektiv, men i stedet brukes på forbruksvarer, blir samfunnet gradvis fattigere. Det er verdiene penger representerer som gjør oss velstående, ikke sedlene og myntene i seg selv. Som moralfilosofen Adam Smith tidlig påpekte: ideen om at et lands velstand består i mengden penger som er i omløp, er en vrangforestilling: spareren er en velgjører, sløseren er en samfunnsfiende.

Det er med andre ord ikke ett fett hva penger brukes på. Imidlertid er det riktig, som Hernes skriver, at John Maynard Keynes brukte multiplikatoreffekten til å forsvare offentlige investeringer, fordi «ringvirkningene kunne få hjulene i sving».

Men det er forskjell på å forsvare offentlige investeringer i møte med 25 prosent arbeidsledighet og en morderisk gjeldsdeflasjon, slik Keynes gjorde, og det å holde på med dette i en økonomi uten sammenbrudd i samlet etterspørsel. Og det er i Norge i 2015 Hernes tar til orde for denne «asyl-multiplikatoren». Målet er at penger brukes, og dette bidrar dagens strøm av flyktninger til.

I økonomisk teori finner vi ikke bare multiplikatoren, men også noe som heter crowding out, som innebærer at økte utgifter i offentlig sektor fortrenger investeringer i privat sektor. Crowding out er ikke ønskelig. Næringslivet er stort sett effektivt, dynamisk og prøver og feiler for egen regning. Det samme kan ikke sies om staten.

Keynes hadde et poeng fordi han forsto at et lands produksjonsnivå ikke er gitt. I enkelte tilfeller, som under Den store depresjonen på 1930-tallet, kan ressurser ligge inaktive, og folk oppleve problemer med å finne arbeid. Økonomien blir liggende på et underoptimalt nivå. Det var en slik krise Keynes ville bekjempe, og det var under slike forhold han hadde klokkertro på multiplikatoren: Siden privat sektor ikke lenger lånte og investerte penger, måtte staten gå foran og kompensere for sammentrekningen i økonomien. Dette innebar offentlige prosjekter som absorberte den ledige mengden arbeidsstyrke og kapitalvarer (i en begrenset periode).

Men allerede i 1937 skrev Keynes i The Times at tiden var inne for staten skulle sette arbeidsprosjekter på vent. Det var nå viktig å være på vakt for inflasjon. Arbeidsledigheten var da fremdeles på over ti prosent. I Norge i dag er den i skrivende stund på fire og en halv, og lite tyder på at ekspansive, offentlige budsjetter er riktig botemiddel for en oljeavhengig økonomi som er overmoden for omstilling.

Andreas Hardhaug Olsen er forfatter av Keynes + Hayek: Hva kan Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes lære oss om økonomiske kriser? (Civita, 2015).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»