Annonse
13:50 - 02. januar 2016

Gleden ved å lese Barthes

Karin Gundersen forteller hvorfor tekstene hans gir henne «en indre, uforstyrrelig fred og glede».

Roland Barthes.
Annonse

Teksten jeg leser må vise at den begjærer meg.
Boken er et foreldreløst barn alene i verden.
Kunsten må være aristokratisk.
Litteraturen er lysskjæret fra virkeligheten.
Å lese er å skrive.

Slik kunne jeg fortsette å sitere og parafrasere Roland Barthes. I likhet med alle store forfattere vever han maksimer inn i tekstene sine, formaninger, paradokser og provokasjoner. Lett å huske, alltid noe å meditere over. I dag er Barthes blitt en klassiker, han som tilbake på 1960-tallet ble hudflettet fordi han våget å kommentere, psykoanalytisk og strukturalistisk, den største av alle klassiske diktere, selveste Racine, den klareste stjernen på himmelen over Frankrike. Navnet til Sorbonne-professoren Raymond Picard, han som geberdet seg over slik uhørt frekkhet, husker vi i dag bare på grunn av Barthes’ berømmelse. Slik tar Historien iblant en grusom hevn.

 

Etter å ha blitt anklaget for å være uleselig, hylles han i dag for sin stil.

Hva skjedde? Etter å ha vært blant de ledende og alltid i forkant gjennom hele den franske teoriepoken, etter å ha drevet tenkningen fremover med en helt unik sans for det som ennå ikke er oppdaget eller blitt borte på veien, ble Barthes stadig tydeligere som leser, som en leser av store tekster, en leser som skriver. Det hadde han jo alltid vært, men under strukturalismen og de påfølgende ismer var teoriene så dominerende og fremskrittseuforien så medrivende at alt annet kom i skyggen. Etter å ha blitt anklaget for å være uleselig, for å skrive i en scientistisk sjargong full av barbariske neologismer, hylles han i dag for sin stil, som er klar og kontant, blottet for unødig prat. Vi finner et forbilde i en av hans tidligste artikler, «Plaisir aux classiques» (Gleden ved klassikerne), fra 1944:

«Styrken i det klassiske beror på denne distinksjonen: Klassikerne var klare, forferdelig klare, men så klare at man i all denne gjennomskinneligheten kan fornemme noen foruroligende tomrom, så snedig plasserte at man kan ikke vite om de er lagt inn eller simpelthen etterlatt.»  

Roland Barthes (1915-1980)

  • Fransk litteraturforsker, essayist og filosof.
  • Født 1915 i Cherbourg. Døde i en bilulykke i Paris, 1980.
  • Han er av mange regnet som en av det 20. århundres viktigste tenkere, med innflytelse på tallrike fagområder.
  • I tillegg vil han bli husket som en betydelig forfatter, ikke minst kjent for bøkene Mytologier (1957), Lysten ved teksten (1973) og Fragmenter av kjærlighetens språk (1977).

Det er de franske klassikerne fra det 17. århundre og videre fremover han snakker om, fra tiden før opprøret mot tradisjonen, som Racine, Voltaire, Sade, Flaubert og Proust.

 

Å skrive i en klassisk stil er å unnlate å nevne det overflødige, det er å holde noe tilbake, hvilket innebærer en viss dunkelhet i all klarheten og inciterer til å meditere og tenke selv. Den klassiske stilen åpner for fantasmen, og dermed for leserens egen medvirkning. Slik blir man en leser som skriver sin lesning. Da motvirkes regresjonen til en død mening og et lukket budskap. De fåmælte klassikerne er dessuten et fristed utenfor den vanlige skravlingen, som gjør de moderne trettende å lese.

Den klassiske stilen åpner for fantasmen og dermed for leserens egen medvirkning.

Lesning av klassikere har et innslag av zen, den tilstand av ro og nærvær, her og nå, som i dag igjen er blitt aktualisert som attråverdig, og som Barthes var opptatt av: en indre, uforstyrrelig fred og glede. En tilstand som også kan oppnås ved å ordne og systematisere ting, slik han til stadighet ryddet i sitt forråd av sitater, referanser og ideer. Han hadde tusenvis av slike sirlig nedtegnet på gammeldagse kartotekkort.

 

Hvis lesning har et aspekt av zen, må sitering være zen i sin reneste form. Å finne, sitere og lese gode tekstfragmenter er en skapelsesakt på linje med å finne på noe selv. Det er alltid en fryd å sitere Barthes, som fra åpningen av hans teoretiske hovedverk, S/Z (1970), skrevet mens strukturalismens drøm om vitenskapelighet begynte å falme og en teori om erfaringen av den enkelte og unike kunstgjenstand kunne utprøves:

«Det sies at gjennom streng askese greier enkelte buddhister å se et helt landskap i en bønne. Det er hva de første fortellingsanalytikerne også gjerne ville: se alle verdens fortellinger (det finnes så uendelig mange) i en eneste struktur. Vi vil, tenkte de, trekke modellen ut av hver fortelling, så lager vi en struktur av disse modellene, en struktur vi etterprøver (for verifisering) på hvilken som helst fortelling: et forferdelig slit («Lang er veien til viten, sikker og viss er pinen») og til syvende og sist ikke noe å hige etter, for i dette taper teksten sin forskjellighet.»

Dette sitatet kunne man skrive enn hel liten avhandling om.

Dette sitatet kunne man skrive enn hel liten avhandling om, for eksempel om bruken av parenteser, der en stemme i bakgrunnen kommenterer, forklarer og illustrerer. Det innlagte sitatet fra poeten Rimbaud er enda mer poetisk på fransk, naturlig nok: «Science avec patience, le supplice est sûr» – med innrim, assonanser og en messende, aleksandrinsk rytme. På knappest mulig vis sier Rimbaud at vitenskap tar tid, men målet er en verdi, og det eneste vi kan være sikre på, er at det blir krevende. Den underliggende ironien sier samtidig at resultatet kanskje eller snarere helt sikkert ikke står i forhold til innsatsen.

Rimbauds ironiske dictum forutsa nederlaget som måtte ramme fortellingsanalytikerne, også kalt narratologene, et barbarisk ord som Barthes unngår å bruke her. Han var selv en av dem, men har nå stirret seg ferdig på den magiske bønne og gitt avkall på å mane frem skjulte strukturer, som kanskje er rene simulakra og altså en slags spøkelser.

 

Første setning er selv et sitat («Det sies at»), men anonymt og eierløst. Å sitere autoriteter er siden antikken blitt brukt for å underbygge talerens egen autoritet, men da måtte det være ved navns nevnelse (Homer, Platon osv.) Er Barthes ironisk når han gjennom et eierløst sitat refererer til buddhistenes asketiske konsentrasjon, eller er det fremprovoserte spøkelseslandskapet også en form for kunnskap? Deler teksten seg mellom setning 1 og setning 2? Er likheten mellom buddhistenes askese og narratologien illusorisk?

Er likheten mellom buddhistenes askese og narratologien illusorisk?

Kanskje har Barthes bare etterlatt et av disse tomrom som han beundret klassikerne for. Når jeg slutter å spekulere og bare dveler ved utsagnet om tekstens forskjellighet i sitatets siste linje, dukker filosofen Niels Treschow opp i mitt hode, han som huskes mest for sin avhandling fra 1810: «Gives der noget Begreb eller nogen Idee om enslige Ting?»

 

Formuleringen «se alle verdens fortellinger (det finnes så uendelig mange) i en eneste struktur» er et ekko av åpningssetningen i Barthes viktigste bidrag til en strukturalistisk-vitenskapelig narratologi, Introduction à l’analyse structurale des récits (1966). Den lyder slik: «Utallige er verdens fortellinger.» Det foranstilte adjektivet gir påstanden et høytidelig preg. Her skal vi inn i noe stort. Knappheten gjør det uimotsigelig; alvoret griper oss gjennom kontrasten mellom den lapidariske stilen og forskningsobjektets omfang og prinsipielle uoverskuelighet. Slik trekkes leseren inn i en komplisert analyse, men som på tross av dette alltid er krystallklar og overbevisende ned i sin minste detalj.

Her skal vi inn i noe stort.

Når dette arbeidet er tilfredsstillende gjennomført, likevel slik at det bare tar for seg en liten og underordnet del av alle verdens fortellinger (Ian Flemings Bond-romaner), må det konkluderes slik åpningen av S/Z sier det: lang er veien til viten. Kortere er kanskje veien til viten om en «enslig ting», nemlig en novelle av Balzac, Sarrasine (1830), som Barthes i S/Z leser frem en egen litterær teori om, en teori som gjelder bare for denne teksten av Balzac. Den har alle vitenskapens kjennetegn: nomenklatur, definerte begreper, referanse til allerede aksepterte sannheter og streng argumentasjon, og er samtidig en unik analyse av en unik ting.

 

I en minnetekst om Roland Barthes skriver Jacques Derrida i 1981 om «den usynlige kilden til klarhet» som kjennetegner Barthes. Hva kommer denne eiendommelige klarheten av, hvorfra kom den til ham? Kan dette som er typisk for Barthes og som motstår og overlever alle mutasjoner, endringer i tema og objekt, sjonglering med sjangere osv., kan dette som opplyser teksten selv trekkes frem i lyset?

Gud er i detaljene. Og jeg vil tilføye: Hvor Gud er, blir det lys.

Derridas første svar er at det ligger i detaljen. Uten å gå inn på hans argumentasjon, som er så finmasket at den vanskelig lar seg resymere, vil jeg minne om hva Ernst Robert Curtius sa med et sitat fra Aby Warburg da han gikk fra det allmenne perspektivet på den europeiske litteraturens latinske arv til å redegjøre for fruktene og formene, «den konkrete rikdommen i den historiske substans»: Gud er i detaljene. Og jeg vil tilføye: Hvor Gud er, blir det lys. Både Barthes og Derrida hadde lest Curtius i den franske oversettelsen fra 1956. Det er neppe tilfeldig at begge har en forkjærlighet for detaljer, selv de tilsynelatende mest perifere.

 

Hvis det er slik som Barthes sier, at teksten må vise at den begjærer meg for at jeg skal få lyst til å lese den, er vi over i forførelsens regime. Begjær forfører. Bare forførende tekster er viktige. Alt annet er kjedelig pludder, selvopptatt mas, sentimentalitet og slapp løgnaktighet.

Bare forførende tekster er viktige. Alt annet er kjedelig pludder, selvopptatt mas, sentimentalitet og slapp løgnaktighet.

Som Baudrillard så fornøyelig har påvist i De la séduction (1979), er forførelsen er et spill på nivå med duellen. Duell og forførelse har sine spilleregler, men står over loven, forholder seg til aristokratiske verdier som stil, skjønnhet og sport, og definerer seg i motsetning til den moderne fornuftens pliktmoral og kravet om at vi skal være effektive og nyttige. Den går mange omveier bare for spenningens skyld. Utgangspunktet for forførelsen er den synlige og sanselige overflaten, men når fascinasjonen ikke slipper taket, er det fordi den ledsages av en forestilling om noe som skjuler seg, en gåte vi vil vite mer om og komme nærmere.

Teksten som forfører meg, kan være kompleks eller enkel. Men den må yte en viss motstand, den sier: Jeg gir meg ikke så lett, vil du ha meg, må du tyde min gåte. Det ugjennomtrengelige kan ligge et annet sted enn i kompleksiteten: i syntaksens legering, ordenes klang, setningenes rytme og tekstens farge. Dette minner meg om Dag Solstads Telemarksroman, som i fjor sommer satte meg i zen-stemning gjennom sin massive flyt av navn, fødsler, ekteskap, dødsfall, tider og steder. Inntrykket av kompleksitet beror på kvantiteten, egentlig er det en enkel, klassisk tekst.

 

Kanskje er denne gule katten hele litteraturen.

Ofte blinker tekstens begjær i en detalj. En slik detalj er katten som Barthes skriver at Chateaubriand skriver om i Vie de Rancé (1844): «I forordet forteller Chateaubriand om sin skriftefar pastor Séguin. Av ham hadde han fått i oppdrag, som en botsøvelse, å skrive om Rancés liv. Pastor Séguin hadde en gul katt. Kanskje er denne gule katten hele litteraturen» – men hva leser vi her? Kanskje er denne gule katten hele litteraturen. Barthes utdyper: Selv om kattens gulfarge kan tolkes både symbolsk og kontekstuelt, kommer vi ikke bort fra at det gule også ganske enkelt er gult og forblir på fargenes nivå.  Vi er i krysningspunktet mellom beskrivelsen av noe virkelig (pastorens katt var faktisk gul), et mulig bilde på pastorens godhet (kattens gulfarge gjør den litt puslete: en hittekatt som han har tatt til seg), og et grep (skifte ut hittekatt med gul katt) som skiller en forfatter fra en vanlig skribent. Denne siste betydningen gir ingen annen informasjon enn litteraturen selv og er den mest gåtefulle, konkluderer Barthes.

 

Slik kan en lysende detalj si mye både om en stor forfatter (Chateaubriand), om en annen stor forfatter (Barthes), og om litteraturen. I hvilken forstand skal eller kan litteratur speile, representere, gjengi noe virkelig?

«Virkeligheten. Virkeligheten lar seg ikke representere.»

For det første kan ikke litteraturen unngå å være virkelighet. Den er nemlig selve lysskjæret fra det virkelige, sa Barthes i sin tiltredelsesforelesning ved Collège de France (1977). Overalt i litteraturen finner vi glimt av kunnskap om livet og virkeligheten: «Gjennom skriften kaster kunnskap lys over kunnskap i et uopphørlig spill». Dessuten har litteraturen et umettelig begjær etter å fange inn det som hele tiden unnslipper:

«Fra de eldste tider og helt frem til avantgardens eksperimenter har litteraturen hatt det travelt med å representere noe. Men hva? Jeg sier det uten omsvøp: Virkeligheten. Virkeligheten lar seg ikke representere, og det er fordi menneskeheten ustanselig ønsker å representere den med ord at vi har en litteraturhistorie […] At det ikke er noen parallellisme mellom virkeligheten og språket, er noe menneskene ikke finner seg i, og det er deres trassige opprør, kanskje like gammelt som språket selv, som ustoppelig produserer litteratur.»

 

Det han ikke så, som er blitt tydelig i dag etter at grensene mellom genrene ikke bare vakler, men smuldrer hen, er at han allerede var en stor forfatter.

Barthes drømte om å bli en forfatter av samme rang som klassikerne han beundret. Han kom aldri så langt. Men det han ikke så, som er blitt tydelig i dag etter at grensene mellom genrene ikke bare vakler, men smuldrer hen, er at han allerede var en stor forfatter. Når vi i år feirer at det er hundre år siden han ble født, med utallige symposier, bokutgivelser og presseoppslag, og det fra alle hold sies at han først og fremst var forfatter og må leses av den grunn, må dette likevel ikke overskygge det faktum at han var en pioner innen et mangfold av moderne spesialdisipliner, at han oppfant den litterære semiologien og var en fremragende litteraturkritiker.

Både hva han sier og hvordan han sier det, bærer med seg en friskhet og et forklarende lys som gjør at Barthes alltid vil bli lest.

 

 

Se i Portalen: Karin Gundersen, Vigdis Hjort, Iver Neumann og Thomas Hylland Eriksen diskuterte Roland Barthes’ tekster Hvordan leve sammen 6. november.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer