Annonse
00:00 - 24. desember 2015

Fortellingen om oss

Ved samlivsbrudd blir fortellingen om forholdet, det arbeidet som kalles «gravpynting», ekstra viktig, skriver Sissel Gran.

Etter forholdet: Bildene, og teksten som følger dem, er hentet fra Leanne Shaptons bok «Viktige kunstgjenstander og personlige eiendeler fra Lenore Doolan og Harold Morris’ samling, inklusive bøker, moteklær og smykker». 1231. To par hvite sko: «To par hvite sko. På merkelappen i herreskoene står det «Prada», i dameskoene står det «Toast». Herre­skoene str. 44, dameskoene str. 40. Godt brukte. $ 40–60
Annonse

Vi flikker kontinuerlig på livshistorien vår. Vi er narrative av natur og ordner tilværelsen vår gjennom fortellinger. Vi gjør det fra vi er små barn til vi går i graven. Vi forteller høyt, til andre, og vi forteller stumt, til oss selv. Når vi får en kjæreste, bobler vi over. Da forteller vi hverandre om hvordan vi var som barn, hva vi er redde for, hva som gjør oss flaue, hva som har vært vondt i vårt liv, hva vi elsker og hva vi hater. Vi gjør det på omgang, og vi er dypt og inderlig interessert i alle detaljer ved den andre på en måte vi sjelden siden vil være. Det er magisk, og vi lengter ofte tilbake til den totale åpenheten og nysgjerrigheten som preget denne tidlige fasen i forholdet.

De dristigste forteller hverandre sin seksuelle historie. Det er en krevende øvelse som kan skape trøbbel. Bilder av den elskede i armene på tidligere partnere kan sette seg fast i hodet og skape anfall av retrospektiv sjalusi. Mange gjør det allikevel, for nå skal det gamle vaskes ut og det nye flytte inn. Kjærligheten gir oss en ny sjanse, og livet skal begynne på nytt, ab ovo – som fra egget – sier Francesco Alberoni. Han kaller denne forteller-prosessen for historisering, en virksomhet der partene ommøblerer det gamle livet, sveiser sammen sine tilværelser og gjør plass for det nye paret som er under utvikling. Når forholdet er etablert og paret for alvor begynner å tro på sin forening, begynner biografien om Det Store Vi å ta form. Viktige hendelser og begivenheter blir grundig prentet inn gjennom repeterende fortellinger som ofte starter med de begeistrede ordene husker du.

Jeg spør alle par jeg snakker med, om hvordan de møttes, hva de følte seg tiltrukket av hos hverandre og hvordan den første tiden deres var. Det er parforholdets tidlige tilknytningshistorie jeg er ute etter. De fleste blir villig med på denne tilbakereisen og presenterer varme minnebilder fra forholdets tidlige år, selv om forholdet nå står på stupet. Men så kommer historien om de uforståelige vendepunktene, om konflikter og avvisning og ukjente sider ved partneren som skapte frykt og fortvilelse, om følelsesmessig kaos, om hvordan den sterke fellesskapsfølelsen ble erstattet av en følelse av ensomhet, om avstand og resignasjon. Noen går fra hverandre, og mange år etter skriver de fortsatt på historien for å finne gode svar på gåten: Hvordan kunne noe som var så bra, bli så vondt?

 

BRUDDSTYKKER 

Morgenbladets lesere har gjennom en serie artikler i høst fått smakebiter fra Sissel Grans kommende bok om samlivsbrudd. Dette er den siste artikkelen i serien. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Selv om et samlivsbrudd er to parters anliggende, er oppløsningen en individuell erfaring. De to partene i et forhold vil sjelden fortelle den samme historien om hvorfor kjærligheten tok slutt. Partenes indre og ytre virkeligheter er ulike, og derfor konstruerer de ulike fortellinger om hvorfor det gikk som det gikk. Den forlatte trenger sin versjon av historien for å komme seg videre i livet, og den som går, trenger sin.

Behovet for å forstå og forklare er sterkt i mennesket. Hvis vi opplever tap, blir dette tydeligere enn ellers. For å tåle belastende hendelser og livsfaser, er vi avhengige av å føle at ting henger sammen, vi trenger å oppleve det Aaron Antonovsky har kalt a sense of coherence. Det som hender oss, må gjøres begripelig, overkommelig, og det må gi mening. Et samlivsbrudd er et tap som trenger en redegjørelse som oppleves som logisk og som kan forklare hvordan ting startet, hvordan forløpet og slutten artet seg, hva vi tenkte og følte underveis og hvorfor vi handlet som vi gjorde. Vi trenger å inkludere de andre aktørene i historien, analysere deres adferd, tillegge dem tanker og følelser og forklare deres handlinger i relasjon til våre. Vi kan betrakte dette som et slags regnskap, sier psykolog John H. Harvey, et regnskap der vi forklarer, beskriver og reagerer følelsesmessig på viktige hendelser i livet. Siden oppløsning av et parforhold er en personlig krise- og tapssituasjon, en vond og uoversiktlig prosess der partene overveldes og kan streve lenge med å sette ting på plass, mentalt og følelsesmessig, er den narrative bokføringen etter et parforholdshavari ekstra viktig.

Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap er i sin helhet en slik bokføring over et paforholds vekst og fall. Romanen handler om Jon og Timmy, som har vært gift i tyve år, og det er Jon som søker svar på hva som egentlig skjedde da alt snudde og kona forelsket seg i en annen. Dette ekteskapet var ikke nedslitt, tvert imot. Jon og Timmy hadde alt: To barn, fortrolighet, ærlighet, åpenhet, sex, moderne kjønnsroller. Forholdet var så bunnsolid at Jon mente det kunne tåle alt, også seksuelle inntrengere, menn som Timmy hadde lyst på. De kunne le av slikt sammen, fantasere om at hun tok beilere med hjem og hadde sex med dem med Jon til stede, for siden kjærligheten var så sterk og de var så trygge i sin tilknytning, ville ikke dette skade dem. Så skjer skaden allikevel. Timmy treffer Harald, eller rettere sagt, Harald treffer Timmy og liker det han ser. Så fisker han henne, bryter seg inn i paret Jon-Timmy, og Timmy lar det skje, og Jon værer ikke fare, eller han gjør det muligens, men i hans verden er sjalusi en latterlig og forbudt følelse, så han oppmuntrer og heier på relasjonen Timmy-Harald og lager stor plass for det nye paret som er i sin utvikling i stedet for å forsøke å kverke det i fødselen! Som leser – og psykolog – blir man fortvilet over hans lettsindighet, hans grenseløse sjenerøsitet overfor Timmy og hans naive tro på kjærlighetens tilbakeholdelseskraft. Det ville kanskje gått utfor med Jon og Timmy uansett, men regelrett å hjelpe til med oppløsningsprosessen, det er for drøyt. Historien er smertelig godt fortalt, og det er Jon (eller rettere sagt Geir Gulliksen) som gjør opp forholdets regnskap etter at det er slutt, et regnskap som munner ut i historien om paret Jon-Timmys oppløsning og avslutning.

 

Bok etter bruddet: Leanne Shaptons bok er formet som en auksjonskatalog over levningene fra forholdet mellom Lenore Doolan og Harold Morris. Boken er oversatt til norsk av Elisabeth Solberg Holm. (Cappelen Damm 2010).
 

Gravpyntinggrave-dressing – kaller sosialpsykolog og kommunikasjonsforsker Steve Duck et slikt arbeid. I denne sorgprosessen, sier Duck, begynner det repeterende arbeidet med å skape en minnehistorie om parforholdet. Vanligvis, sier han, vil minnehistorien inneholde parforholdets høydepunkter og forløp, alt fremstilt på en slik måte at historien henger sammen og gir mening for partene selv, og for andre. Et narrativ som forklarer forholdet, om dette er «sant» eller ikke, som inkluderer refleksjoner om egen rolle, om hensikt og mening, gjør det lettere å legge det vonde fra seg og bevege seg inn i nye relasjoner. De som makter å stable på bena en begripelig historie om forholdets oppløsning, ser ut til å tilpasse seg bruddet bedre enn mennesker som stiller seg uforstående til det som skjedde eller ensidig fortsetter å rase og ruge over partnerens svik. Gravpynting bidrar til å gjøre dette mulig å gå i en ny retning.

Uansett hvilken retning personen velger å ta, sier Duck, er nøkkelelementet i gravpyntingen å portrettere seg selv som verdifull og hel uten partneren man forlot eller ble forlatt av. Selv vil jeg understreke at god gravpynting bør handle om å anstrenge seg for å inkludere hverandres perspektiv i historien, erkjenne eget bidrag til bruddet og forsøke å tegne et så respektabelt bilde av forholdet og den andre parten som mulig, ikke minst for eventuelle barns skyld. Det er tungt nok for barn og unge når foreldre skilles, og det legger stein til byrden hvis den ene forelderen i årevis bedriver svartmaling av den andre og i tillegg arbeider iherdig med å rekruttere omgivelsene til vendettaen mot sin ekspartner. Dette er det motsatte av konstruktiv gravpynting, det er å trampe på graven til det paret man en gang var en del av.

 

I Historie om et ekteskap bedrives det ikke noen svartmaling. Jons (eller Geir Gulliksens) gravpynting er øm, sår og nådeløst avslørende, ikke minst på egne vegne. Underveis grubler Jon over det som var, over det Vi-et som forsvant:

 

«Den hun var sammen med meg, finnes uansett ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også.»

 

Jon (eller Geir Gulliksen) har rett, på ett nivå. Når et nytt Vi kommer i stedet for det Vi-et vi tidligere var en del av, falmer det gamle Vi-et. Det trer tilbake. Vi kan føle at det oppløses og dør. Men finnes det ikke lenger? Jeg tror at det gjør det. Paret Jon-Timmy er for evig, og når paret Timmy-Harald har levd en stund og kollidert med de vanskene par alltid møter, vil paret Jon-Timmy tre frem, og Timmy vil kjenne at det lever i henne og tenke på det med ømhet – kanskje med lengsel.

 

1232 Brunt krus: Knust, brunt, glasert krus stemplet med «Brickett Davda Made in England» på undersiden. $ 5–7. Vedlagt er en håndskrevet beskjed fra Doolan: «H, Jeg er fryktelig lei for det. Jeg vet at dette var favoritt­kruset ditt. Skal sørge for å få det reparert, lover det.»

Gravpynting kan ta tid. For noen avsluttes ikke prosessen før lenge etter at forholdet er over, som i den følgende historien, der en kvinne skrev til meg om sin uforståelige sorg. Hun hadde selv tatt initiativ til å bryte opp fra et over tjue år langt ekteskap og hadde fått tilbake energi og livsglede etter mange års ørkenvandring i «taushetens dal», som hun kalte det. Hun følte seg ikke lenger bundet til eksmannen, var singel og fri og ferdig med å være trist og grå og følte at hun var helt på plass i livet. Hun hadde et ganske vennskapelig forhold til eksmannen, og de samarbeidet fint rundt barna. Så skjedde det noe merkelig. Eksmannen fikk seg kjæreste, og dermed gikk lyset av for henne. Hun følte seg syk, ble søvnløs, gråt natt og dag og mistet matlysten. Det var ubegripelig. Hun var jo glad for å være ute av det, ville slett ikke ha ham tilbake, men var allikevel kastet inn i en slags kjærlighetssorg. Det var ingen trøst å få hos venner, de stilte seg uforstående til hennes jamring siden det var hun som hadde gått. Så hva var dette? En akutt psykiatrisk tilstand? Eiesyke? Forsinket sorg? Hadde hun bare narret seg selv til å tro at hun var ferdig med forholdet?

Ingen av delene. Hun hadde bare glemt – som så mange gjør – at et parforhold ikke er to, men tre. På samme måte som vi kan snakke om en individuell fornemmelse av et selv, kan vi snakke om en fornemmelse av et indre par. I en forelskelsesfase er denne fornemmelsen sterk og utkonkurrerer alt annet. Med tid blekner fornemmelsen, og når to parter har levd sammen i noen år, vil vane og hverdag kamuflere det indre paret, og partene kan glemme at det finnes. Men paret som indre, emosjonell representasjon er ikke borte. Det lever der inne i de to menneskene som har skapt det, men mindre tydelig, ofte som en ganske usynlig skikkelse. I hverdagen trer det bare glimtvis frem for den ene eller begge, kanskje manifestert som en følelse av trygghet eller som en vag uro ved tanken på å miste hverandre. Jeg vi si det slik at det er følelsen av tilknytning som er det indre parets «kropp», følelsen av å være forbundet med den andre, på godt og vondt. Derfor kan det like gjerne være negative følelser som bringer fornemmelsen av det indre paret frem for den ene eller begge, eller som i historien over, når partneren danner et nytt par med en annen.

 

1143. T-skjorte med McGill University Athletics’ logo: Grå T-skjorte i bomull med McGill University Athletics’ logo. Slitt og utvasket. Merkelapp i halslinningen med «Russell Athletics». Str. XL. $ 10–15

Tilknytningskraften i et indre par er større enn vi aner og kan altså melde seg med full styrke hvis partneren etablerer seg på nytt, selv om vi i full frivillighet ga avkall på ham eller henne. Men stopp, hvor korrekt er egentlig begrepet «full frivillighet» i en slik sammenheng? Kan vi lettvint bruke slike ord om en løsrivelse som føltes som en slags tvangssituasjon, som opplevdes som en vond emosjonell nedbyggingsprosess som man lenge kjempet mot? Sannsynligvis ikke. Man kan føle stor lettelse når et vanskelig parforhold er over, men faktum er at man har mislyktes med sitt prosjekt. Man har elsket, og tapt. Man kan riktignok føle seg ferdig med sin ekspartner, men å bli vitne til at personen er lykkelig med en annen, kan bringe tilbake sorgfølelsen man slet med i årevis: Hvorfor er du lykkelig med henne/ham? Hvordan kan du gi en annen det du ikke ville gi meg? Å bli byttet ut kan være vondt, også når man selv valgte å gå. Det er som om det indre paret man var en del av så lenge, står opp fra graven og legger inn protest. Blir vi ufrivillig forlatt, oppleves smerten ekstra stor, for da lever dette paret fortsatt så sterkt i oss. Å bli forlatt betyr å bli berøvet både vår partner og vårt felles par som mentalt tilholdssted og referansepunkt. Derfor er følelsen av hjemløshet så sterk hos mange forlatte. Derfor kan kjærlighetssorg vare så lenge.

1143. T-skjorte med McGill University Athletics’ logo.

Det er nærliggende å tenke at man blir erstattet når ekspartneren finner en ny. Vi kan komme til å føle at en annen er puttet inn i stedet for oss, men slik er det jo ikke. Et indre par kan aldri reproduseres, det er en original. Det vi hadde sammen med én, kan aldri bli det samme med en annen. Mange blir fortørnet og fortvilet når de hører at ekspartneren har tatt med seg sin nye til det stedet man opplevde som helt spesielt, som vårt sted. Det kan smerte langt inn i sjelen, det oppleves som en hån mot det paret som var. Jeg forstår indignasjonen, men dette rammer egentlig ikke vårt par. Representasjonen av vårt par er for evig. Ingen andre kommer inn der, og det vet også vår ekspartner, og hans eller hennes nye kjæreste, og nettopp derfor prøver noen nye kjærester iherdig å stryke ut hele bildet av partnerens historie og krever at personen kutter over alle sine tidligere bånd. I en overgangsperiode kan dette tilsynelatende lykkes, men det gamle, indre paret vil alltid være der og ha en spesiell plass i partenes ubevisste rom. I en drøm kan eks­partneren dukke opp, og man unnlater skamfullt å fortelle det til sin nåværende når man våkner, for det er som om man har vært utro i søvne. Drømmen er beviset. Det gamle paret vårt lever der inne et sted, i skyggene, vi kan ikke hindre det. Det trenger å fredes for at vi kan minnes det uten frykt, sinne og skam.

Jeg vet at noen par treffes for å fullbyrde sin felles historie lenge etter at forholdet tok slutt. Noen gjør det alene, andre hos en terapeut. De gjør innrømmelser, påtar seg sin del av ansvaret for det som skjedde. Det er en forsoningsprosess der partene erkjenner at de såret hverandre fordi de ikke visste bedre, at de følte seg maktesløse og forsto for lite av hva de utløste i hverandre. Kanskje flere burde gjøre det når tiden er moden, i respekt for det paret de en gang elsket, og som aldri helt forsvinner.

 

I desember i fjor døde min far, 94 år gammel. Jeg sto i kapellet foran kisten, ansikt til ansikt med familie og venner og gjorde det en datter skal gjøre, jeg fortalte historien om min fars liv, hvordan han levde det, hva han hadde betydd for oss og hvordan livet hans tok slutt. Etter at presten hadde sagt sitt, fulgte vi ham til graven. Nå står gravsteinen der, med begge foreldres navn, med et siste ønske fra oss i familien: Hvil i fred. Vårt ønske kommer fra hjertet, for disse to levde ikke fredelig sammen i livet. Deres ekteskap var en kamp, særlig for mor. Konfliktene deres prellet tilsynelatende av på far, for han var velsignet med en formidabel evne til å fortrenge ubehag. Han var sprek som en fole, han hadde jobben sin, fluestang, gitar, bil og sertifikat og en fiskeelv i et grønt paradis som han søkte til når livet buttet. Mor hadde ingen av delene, hun var fanget i hjemmet, hatet husmorrollen, slet med mange alvorlige helseplager og følte seg aldri forstått. Hvis de to skulle satt ned en gravstein over sitt forhold, med en felles inskripsjon, ville de fått problemer. Mors fortvilte «Her ligger sorg, smerte og skuffelse begravet» ville kollidert med fars forsonlige, men uforstående «Vi hadde det vel ikke så verst?»

Da jeg var ung, tenkte jeg ofte: Hva skal de med hverandre? Hadde det ikke vært bedre om de gikk hver sin vei? I dag vet jeg at skilsmisse ville vært en større gru enn noe annet. De ville blitt fiender for alltid. Mor var et sterkt og uforsonlig menneske, hun kunne legge folk for hat, og hun tilga aldri en urett. Slik beskyttet hun seg mot krenkelser. Far hadde vært død for henne hvis de hadde blitt skilt, og min søster og jeg hadde blitt utkjaste budbringere mellom dem og søppelkasser for mors bitterhet så lenge hun levde. Slik gikk det altså ikke, for de holdt sammen, takk og pris. Da hun døde, fjorten år før far, hadde han pleiet, båret og passet på henne i årevis. Hun var syk og skuffet, men det var et bånd mellom dem som var sterkt som fjell. De hadde stått løpet, de hadde holdt ut et langt samliv, de hadde skapt en familie. De hadde bygget en hytte på fjellet, de hadde eid et lite rekkehus i Spania, de hadde lært seg flere språk, de hadde reist og sett verden, de kunne synge gamle jazzsvisker sammen når sola skinte på dem, Night and day. Come rain or come shine. Ingenting av dette hadde kommet av seg selv. Mor hadde vokst opp på barnehjem og måtte greie seg alene uten nære omsorgspersoner, fra hun var seksten år. Far vokste opp med en mor som hang over symaskinen natt og dag for å forsørge familien etter at mannen hennes drakk seg vekk fra alt. Mine foreldres små kår bandt dem sammen. De var solidariske til siste slutt. De gamle fotoalbumene deres er fulle av bilder fra de var unge til de skrumpet inn som rosiner i alderdommen. Alle viktige begivenheter, alle ferieturer, julaftener og selskaper er foreviget og limt fast til gulnende sider i deres parforholdsbiografi. Det er klart mye var godt i deres liv. Jeg har ingen rett til å nedvurdere deres forhold.

Paret deres kan få en gravskrift jeg vet de ville smilt av, den var tittelen på deres yndlingsmelodi: «It had to be you».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.