Annonse
00:00 - 18. desember 2015

Folk tåler å bli spurt om vanskelige ting

Annonse

Under overskriften «Gammeldagse holdninger» i Morgenbladet 11. desember retter Eszter Vanky kritikk mot de forskningsetiske komiteenes arbeid og vurderinger. Det dreier seg særlig om komiteene er for beskyttende overfor sårbare grupper, om krav til kjedelige informasjonsskriv, og om man egentlig har belegg for å mene at personer ikke tåler å bli spurt.

Vi mener at kritikken er viktig og betimelig og ønsker debatt om etiske vurderinger velkommen. REK (De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk) er ikke uangripelige og langt fra ufeilbarlige. Og vi anser ikke kritiske stemmer som mindre etiske – eller som uttrykk for at man ikke forstår seg på etikk. Snarere tvert om!

Vi er langt på vei enig med Eszter Vanky i at de aller fleste tåler å bli spurt, også om svært sensitive og vanskelige spørsmål. Vi medgir at REK tidligere har vært for forsiktige med å tillate undersøkelser som har ønsket å spørre sårbare individer om deres erfaringer med kritiske livsopplevelser, for eksempel abortsøkende kvinner, som Vanky viser til. Men det finnes mange andre eksempler, som voldsutsatte og misbrukte barn og ungdom, rusbrukere, psykiatriske pasienter, voldsutsatte minoritetskvinner og så videre.

Vi skjønner at informasjon kan bli kjedelig og tannløs hvis det ikke er anledning til å selge inn studien.

REK har nok ikke betvilt at pasienter ikke vet sitt eget beste, men har vært bekymret for om pasienter vil bli retraumatisert med negative følger. I dette lå det åpenbart et ønske om å beskytte mot antatte belastninger. Dette ligger nå noen år tilbake i tid.

REK er blitt overbevist av en del nyere forskning om at folk stort sett ikke tar skade av å bli spurt om sine alvorlige opplevelser, selv mange år etterpå. Snarere tvert om tyder en del forskning på at henvendelser fra forskere har motsatt virkning. Mange føler seg sett og blir tatt på alvor – og deltakelse kan ha motsatt virkning av forventet. Den fører til god bearbeiding og mestring. Vi mener at dette gjenspeiles i REKs behandling av denne typen saker i dag, nettopp på grunnlag av empiriske undersøkelser som Vanky mener glimrer med sitt fravær. For REK er det likevel slik at en del av oppdraget er å beskytte forsøkspersoner og informanter mot for store belastninger. Men for å foreta en slik vurdering trenger vi selvfølgelig også informanters egen oppfatning av hva som er belastende og hva som ikke er det.

Vi er også langt på vei enig med Vanky i vanskelighetene med å utforme tilfredsstillende informasjonsskriv. REK har senest i år forenklet sin standard nettopp for å imøtekomme Vankys kritikk. Standard er ment som et hjelpemiddel og ikke en absolutt mal som må følges. All god informasjon må relatere seg direkte til det prosjektet som ønskes gjennomført. Her følger vi også en del retningslinjer som angir hva slags informasjon som må med (for eksempel Helsinkideklarasjonen § 26).

Vi skjønner at informasjon kan bli kjedelig og tannløs hvis det ikke er anledning til å selge inn studien. Det er viktig å kunne motivere til deltakelse. Samtidig ser vi mange eksempler på «oversalg» hvor studier fremstilles som viktige og unike og risiki og ulemper bagatelliseres eller overdrives! Det er ikke alltid enkelt å navigere dette på plass, og REK kan selvfølgelig gjøre feil. Vi vet, også fra empiriske studier, at skriftlig informasjon er komplisert, også fordi det i seg selv ikke sikrer at deltakere har forstått hva de skal være med på.

Preferanser blant folk flest spriker også. Noen vil ha mye informasjon, noen vil ha lite, noen vil helst slippe å lese noe som helst: bare si meg hvor jeg skal undertegne. Selv «moderne kommunikasjon» kan ikke løse dette på noen enkel måte. Vi savner imidlertid ofte at forskere benytter seg av andre kommunikasjonsformer som ledd i rekruttering, informasjon og oppfølging. Det er en misforståelse å tro at REK bare står på kravet om papirbasert informasjon.

Vi synes professor Vankys forslag om å initiere undersøkelser om pasienter og brukergruppers syn på kommunikasjon er av stor viktighet. Det finnes imidlertid allerede en god del arbeid på dette feltet som vi prøver å forholde oss til. REK har imidlertid ikke selv midler til å igangsette slike undersøkelser, men vi lar oppfordringen gå videre til forskningsmiljøer som arbeider med etikk og kommunikasjon.

Knut W. Ruyter, Hilde Eikemo, May Britt Rossvoll, Øyvind Straume,
De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig etikk

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse