Ideer

Den enslige donoren

Før 2005 var norske sædgivere anonyme. Bør de stå frem?

– Før 2005 var sæddonasjon i Norge anonymt. Lege Geir Ivar Elgjo, du er den eneste anonyme norske donoren som har stått frem. Du donerte i flere år på slutten av 80-tallet. Hva var det som fikk deg til å offentliggjøre det?

Det kan være veldig vanskelig for enkelte barn å ikke vite hele historien om opphavet sitt.

– Det er lenge siden jeg bestemte meg for det. Men det er først nå jeg har fått tid til å gjøre det på en ordentlig måte. Jeg tror at det som fikk meg til å bestemme meg var da jeg og min kone selv ikke kunne få barn. Det var omtrent syv år etter at jeg var ferdig med å donere. På den tiden bodde vi i USA, og der praktiserte de åpen adopsjon. Og det var mens vi lærte om begrunnelsen for det  – nemlig at det er det beste for barna –  at jeg forsto at det var en parallell til den donasjonen som jeg hadde drevet med tidligere. Der er det også barn som ikke får vite hele historien om opphavet sitt. Og det kan være veldig vanskelig for enkelte av dem.

Les sædgiver og lege Geir Ivar Elgjos oppfordring til andre sæddonorer, først publisert i Tidsskrift for den norske legeforening, i Portalen.

– Regelverket for hva slags informasjon man etterlater seg når man donerer sæd har endret seg ganske drastisk siden den gang du donerte på slutten av 80-tallet.

– Ja. Da jeg ble sæddonor så visste vi ingenting om dette programmet. Vi ble bare bedt om å være igjen etter en forelesning i gynekologi. Da fortalte legene oss at de forsøkte å hjelpe barnløse par. Når det sto på mannen hadde de muligheten til å tilby sæddonasjon, om de klarte å rekruttere givere. De ba medisinstudentene vurdere om vi ville gi, og så henvende oss til et kontor hvor vi ble intervjuet noe grundigere, og hvor det ble laget en avtale om donasjonen.

– Var dette begynnelsen for sæddonasjon i Norge, eller var det noe man drev med også tidligere?

– Det var mye tidligere. Jeg kjenner ikke hele historien, og noe av den ligger det et historiens slør over. Men det sies at de første forsøkene ble startet på 30-tallet. Først i 1973 ble det laget en avtale med Helsedirektoratet for hvordan dette skulle foregå i ordnede former på Rikshospitalet. Men den avtalen har det faktisk ikke vært mulig, i alle fall foreløpig, å finne.

Jeg fikk aldri noe kopi av dokumentet.

– Den avtalen dere signerte, den ga dere full anonymitet?

– Ja. Det var slik at sykehuset garanterte partene anonymitet. Og så vidt jeg husker skulle vi sæddonorer være anonyme. Men i den grad jeg har skrevet under på noe slikt, så er det jo paradoksalt nok slik at jeg aldri fikk noen kopi av dokumentet. Og om sykehuset fulgte sine regler, er det nå destruert.

– Mye av informasjonen er dermed borte, og til en viss grad bevisst fjernet fordi man ville bevare anonymiteten til de forskjellige partene. Så hvordan skal et avkom som er et resultat av en sæddonasjon få kontakt med opphavet?

– For å vite om det er en sikker match er man vel egentlig avhengige av DNA-analyse. Men for å komme i nærheten må man først finne en person som kanskje kan være donor. Det er det disse internettbaserte registrene kan hjelpe til med. Jeg var faktisk ikke klar over at de fantes før jeg leste en artikkel om det i 2011. Der ble jeg fortalt at det første registeret ble opprettet alt i år 2000, og har over 47 000 medlemmer, også fra Norge. Det har hjulpet over 12 000 donorbarn med å finne sine halvsøsken, og ofte også donor.

Registeret har hjulpet over 12 000 donorbarn med å finne sine halvsøsken, og ofte også donor.

– Du oppfordrer til at givere skal stå frem. Har du forståelse for at noen vil bevare anonymiteten, som man oppsøkte, og som også du tok del i da du donerte?

– Jojo! Jeg forstår det veldig godt. Det blir jo en avveining hva som er det beste. Saken er at det er kommet ny informasjon. Det er kommet evidens på at åpenhet er bedre. Den evidensen fantes ikke på 80-tallet. Tvert imot …

– Ja. Hva sier egentlig den forskningen du peker på?

– Det er folk som har intervjuet donorbarn, og funnet ut at flere av dem får en personlighetskrise når de blir fortalt om sitt opphav uten å kunne finne vedkommende. Selv om enkelte ikke har noe behov for å vite i det hele tatt, og lever helt fint med uvissheten, så er det andre som opplever å stagnere i sin personlige utvikling i årevis. Og det er en veldig utilsiktet konsekvens av doneringen.

– Du har skrevet denne artikkelen i Tidsskrift for den norske legeforening. Etter det fikk du et tilsvar fra sjefen for den danske sædbanken. Han skriver at det er et veldig snevert syn på sæddonasjon du presenterer, og at man egentlig burde jobbe for å gjeninnføre anonym sæddonasjon. Hva er dine tanker om det?

Saken er at det er kommet ny informasjon. Det er kommet evidens på at åpenhet er bedre.

– Jeg synes det var et viktig innlegg på den måten at han løfter opp et par problemstillinger som er reelle nok, og som har skjedd i land hvor man har avskaffet anonym sæddonasjon. Han skriver at i disse landene har man opplevet en sædtørke, at det har ført til såkalt fertilitetsturisme, og at det har ført til privat, anonym donasjon. Han sier at ansvarlighet er å sikre ordentlig adgang til sikker behandling til alle. Ikke noe av det jeg har gjort har vært med hensikt å redusere det tilbudet. Jeg tror at ved å forsøke å skape mer positivt oppmerksomhet omkring dette, ved å for eksempel å sammenligne det med andre ting som vi gjør som vi vet hjelper, for eksempel gi blod. Folk vet at det å donere blod redder liv. Det har en veldig positiv valør i samfunnet. Hvis flere kunne forstå at sæddonasjon også er enormt positiv og en god hjelp til de parene som trenger det, så tenker jeg det kan hindre den sædtørken.

– Da må man kanskje klare å få folk til å ikke være redde for at ungen, eller ungene, kan komme bankende på døren om 20 år?

– Ja. Jeg tror det er flere myter i samfunnet som vi må avlæres rett og slett. Og det er en av dem.

–  Men hva gjør du om det plutselig banker en, eller to, eller tre, eller fire, eller fem, barn på døra og vil ha et forhold til deg?

Jeg regner med at det ikke er så mange norske donorbarn fra den tiden som vet at de er akkurat dét.

– For meg ville det være veldig velkomment. Nå har jeg hatt god tid til å både tenke på det og forberede meg. Men jeg vet også at sannsynligheten for at det blir noen i det hele tatt er veldig liten. Det var meningen at vi skulle være anonyme. Derfor regner jeg ikke med at det er så mange norske donorbarn fra den tiden som vet at de er akkurat dét. I motsetningen til de barna som ble unnfanget etter 2005, hvor det jo er meningen at de skal få vite sannheten senest når de blir myndige. Der vil det bli et skille mellom barn unnfanget i 2004 og 2005. Det kan etter hvert bli problematisk, for rettighetene til det ene årskullet er så veldig annerledes enn rettighetene til det forrige.

Les «En oppfordring til anonyme sæddonorer», først publisert i Tidsskrift for den norske legeforening, i Portalen.

Mer fra Ideer