00:00 - 27. november 2015

Torgersensaken og retorikken

Torgersendebatten i Morgenbladet

Jeg har ikke satt meg inn i Torgersensaken, og derfor ikke grunnlag for å mene noe som helst om den. Men jeg leser med interesse innlegg fra de som mener seg å vite hva som er sannheten. Min interesse er ikke knyttet til saken som sådan, men til den retorikken som benyttes, men med det forbehold at jeg antakelig ikke forstår noe av retorikken (professor Arild Linneberg i Morgenbladet 20. november).

Utgangspunktet er dette: Torgersen er dømt og noen mener dommen er et justismord. Saken har tross flere forsøk ikke blitt gjenopptatt. De som støtter Torgersen ønsker å overbevise andre om at mannen likevel er uskyldig. De innehar følgelig en forsvarerrolle. Jeg har i en rekke sammenhenger understreket viktigheten av at forsvarere behersker retorikk, senest i min bok Forsvareren (side 64).

Tennøes bok står i min bokhylle og den vil etter dette forbli ulest.

Retorikk er for advokater læren om overtalelse, eller kunsten å tale for å overbevise, og en forsvarers oppgave er gjerne å forsøke å overbevise den dømmende rett om at klienten er uskyldig. Nå kan det være litt usikkert hvem som er den dømmende rett i Torgersensaken for tiden, men siden debatten utspiller seg i media er det vel folkets domstol som skal overbevises.

I Forsvareren har jeg formulert flere grunnleggende råd til forsvarere. Det første rådet er å vise respekt, ikke bare for retten, men også for alle andre aktører i en rettssak, både profesjonelle og andre. Det andre rådet er å være en hyggelig person. Hvorfor disse rådene? Jo, fordi man da kan oppnå tillit og bli respektert – da blir man ikke bare hørt på, men lyttet til.

Dette er et forsøk på en praktisk tilrettelegging av sider ved det retorikken omtaler som «etos», gjerne utlagt som «talerens karakter». I retorikken knyttes dette gjerne til tre egenskaper: Areté (moralsk kvalitet), phronesis (sunn fornuft) og eunoia (velvilje). En forsvarer som framstår med disse egenskapene, vil gjøre et godt inntrykk på retten og tilhørerne, og det er en allmenn erfaringssetning at man lytter mer til en person med disse kvalitetene enn til andre.

Å bruke titler – for eksempel en professortittel – kan underbygge etos: professorer forutsettes å ha mye viten. En advokattittel gjør imidlertid ikke inntrykk på dommere; her er det alene prestasjonen som teller – argumentasjonen og framføringen.

Et annet av mine råd er at en forsvarer må forstå at en sak ikke bare består av argumenter, men også av følelser. Rådet dreier seg om hvilke følelser forsvareren framkaller hos tilhørerne, ikke om forsvarers egne følelser. En forsvarer skal ikke selv ha følelser knyttet til saken. Har han det, er det fare for at han identifiseres med den han forsvarer, og det er en profesjonell dødssynd.

Med dette som utgangspunkt: Hva har høstens debatt i Morgenbladet budt oss, rent retorisk?

Det startet med Finn Iunkers kronikk i 25. september med tittelen «Et såkalt justismord». Jeg oppfattet innlegget som interessant, men hvorfor? Jeg er jo lei av å lese repeterende skriverier om barnåler og bittmerker i denne saken. Jo, fordi han han bygde sitt etos, sitt ståsted, på at han hadde endret mening om saken. Dette er areté, ut fra erfaringssetningen om at den som er i stand til å endre mening tar et moralsk ansvar og følgelig har moralske kvaliteter – da skapes det interesse og velvilje hos publikum.

Kronikken ble prompte kommentert 2. oktober. Brandtzæg og Heffermehl bygger interessant nok sitt innlegg, sitt etos, på å trekke inn andre; at alle «uavhengige» som har satt seg ordentlig inn i saken har innsett at Torgersen er dømt med urette (er altså ikke uavhengige), dette er «fremragende forskere», og det hele er understreket og forsterket med setningen «Hvem vil tro at en rekke professorer, landets mest respekterte på sine fagfelt, har så dårlig vurderingsevne som Iunker hevder?». (Dette siste reiser en egen diskusjon som jeg her skal la ligge).

De som mener noe annet er altså ikke «uavhengige», heller ikke domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen eller «tre av våre mest ansette Høyesterettsdommere»? Professorkortet dras så det holder. Dette kunne jo ha bygd et etos, men gjør det ikke – (selv)forherligelsen blir for sterk til at dette overbeviser. God retorikk krever at virkemidlene rasjoneres.

Men også ellers svikter det. Nedvurderingen av Iunker er brutal: han er en synser, kronikken kan ikke overses som en dårlig spøk, dette er falsk regi, han har ikke lest eller forstått, det han skriver er tettpakket med usannheter (han lyver, med andre ord), han har fundamentale kunnskapshull og bør da holde kjeft. Ikke minst dette siste er interessant i lys av prinsippet om ytringsfrihet. Advokat Jan Tennøes innlegg i samme nummer har tittelen «Lavmål om et såkalt justismord».

Tre litteraturvitere med professor Linneberg i spissen fulgte opp debatten på morgenbladet.no under overskriften «Intellektuelt illebefinnende». Heller ikke her står interessen for synlig uenighet i ytringsfrihetens navn i fokus: det uttales at Morgenbladets redaktører «velger å skape debatter med kunstig åndedrett». Og siden har det fortsatt i samme stil. De fire nevnte herrer beskriver 16. oktober Iunker som å ha et «selvbilde uten rot i virkeligheten», hans argumentasjon er primitiv og ufin og han er ikke bare på et debattmessig lavmål, men klarer å presse seg under dette.

Og til slutt: Tennøe har et innlegg på morgenbladet.no hvor det sies om Iunker at «er man i hans alder en kjeltring, så fortsetter man gjerne i det samme sporet livet ut» (kanskje ikke en helt heldig formulering nettopp i Torgersaken?), foruten at Tennøe håper avisa lukker spaltene sine for Iunkers gjentatte og grove usannheter.

I et forsvarer-retorisk perspektiv er denne retorikken horribel. Utskjelling og slike karakteristikker som er brukt om en de er uenig med har lite med moralsk kvalitet (areté) å gjøre. Velvilje (eunoia) overfor en «motpart» finnes ikke (det er en grunn til at engelske advokater i retten omtaler sin motstander som «my learned friend»). Og det er ikke mulig å få øye på den sunne fornuft (phronesis).

Hva om det nå er slik at Torgersen faktisk var uskyldig? Hvem i all verdens rike, bortsett fra de som mener dette fra før, kan tenkes av å bli overbevist etter innlegg som dette fra hans forsvarere? Og hvem blir inspirert til å sette seg grundig inn i saken? Ikke jeg – Tennøes bok står i min bokhylle og den vil etter dette forbli ulest. Og om jeg satte meg inn i saken og kom til at jo, mannen var faktisk skyldig, skulle jeg da skrive om dette i avisa og utsette meg for en haglskur av sjikanøse innlegg slik Iunker (en mann jeg for øvrig ikke kjenner) har blitt? Personlig ville jeg tålt det, men jeg går heller en tur med bikkja.

Tor Langbach er jurist.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»