Jan Tennøe mener i sitt siste innlegg fra 12. november at det er «uredelighet av groveste slag» når jeg fremfører min vurdering, nemlig at dommen mot Torgersen, såvidt jeg kan begripe, er riktig. Jeg vil fortsatt mene at bevismengden mot Torgersen er overveldende. Barnålbeviset er ett av mange.
Tennøe nevner tannbittbeviset. Dette består av merker i den unge jentas bryst målt opp mot Torgersens tenner, og er blitt tillagt forskjellig vekt av forskjellige instanser. Hvordan retten (juryen) den gang faktisk vurderte dette ene beviset, er så vidt jeg kan begripe, helt umulig å vite ettersom jurymedlemmenes tanker ikke er festet i skrift.
Hvis en pasient klager på smerter i brystet, er det ikke sikkert at det er noe i veien med pasientens hjerte.
Det er derfor fascinerende at Torgersens støttespillere så ofte hevder at juryen i 1958 vurderte de tre tekniske bevisene slik at hvert av dem «med nær hundre prosent sikkerhet» knyttet Torgersen til drapet.
I den merkelige utgivelsen «Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen» (2014) forteller Morten Harboe om sine opplevelser fra noen dager i retten i 1958. Han hørte på tannlege Ferdinand Strøms fremleggelse av tannbittbeviset og var alt annet enn overbevist. Da Strøm ble eksaminert av Torgersens forsvarer Knut Blom, var det «som om beviskraften i sakkyndiguttalelsen smuldret bort.»
Harboe gjentar dette: «Strøms svar på Knut Bloms presise spørsmål under hovedforhandlingen i 1958 førte direkte til at beviskraften i hans sakkyndiguttalelse ble borte.» Var Harboe den eneste som vurderte Strøms svar på denne måten? Jeg klarer ikke å se noen fornuftige grunner til at ikke også jurymedlemmene kan ha vært skeptiske til Strøms svar. Dette vil imidlertid forbli ukjent for oss.
Hvordan støttespillerne kan hevde at jurymedlemmene den gang vurderte tannbittbeviset slik at det «med nær hundre prosent sikkerhet» knyttet Torgersen til drapet, frembringer også et annet spørsmål, for hva mener de med «nær hundre prosent»? 98,7 prosent? 99,1 prosent? Viser en usikkerhet på – la oss si – 0,9 prosent til et gjennomsnitt i jurymedlemmenes forskjellige vurderinger?
For alt vi vet kan jurymedlemmene den gang ha vurdert tannbittbeviset slik enkelte gjør det i dag, nemlig at man ikke bør legge altfor stor vekt på det. Men det gjør ikke tannbittbeviset «verdiløst». Dette beviset er dessuten bare ett av mange. Torgersen ble blant annet observert på åstedet. Hva hadde han der å gjøre?
Det synes som om Torgersens støttespillere ikke vil finne ro før det oppstilles en perfekt verden der alt kan måles helt nøyaktig. En viss grad av usikkerhet med hensyn til vitneprov, tannbitt og mangt annet er ikke spesielt for Torgersen-saken og heller ikke for det norske rettssystemet eller livet for øvrig.
Kanskje med unntak av logikk og matematikk er usikkerhet en vesentlig del av alle vitenskapelige disipliner. Dette bør ikke minst medisinprofessor Per Brandtzæg merke seg. Selv med omfattende testing av nye legemidler vet vi veldig lite om hvordan de vil virke. Det produseres stadig ny kunnskap, men det er og blir usikkert hva denne nye kunnskapen egentlig forteller oss. Vi kan vente på enda mer kunnskap, men det er ikke alle som kan vente.
Hvis en pasient klager på smerter i brystet, er det ikke sikkert at det er noe i veien med pasientens hjerte. Like fullt ville det vært uprofesjonelt og sterkt kritikkverdig dersom legen anså det som verdiløst at pasienten klager på smerter i brystet.
Finn Iunker er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo.