Annonse
00:00 - 20. november 2015

Rasende frisk

Annonse

«Nå gjelder det å være positiv», sa han. Og jeg fikk lyst til å spytte ham i ansiktet, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke, for da ville jo hans oppfordring være på sin plass. Jeg ble bare stille, forsøkte kanskje å smile mens jeg lå der med kateter mellom bena, veneflon i hver arm og en smertepumpe inn i ryggen. Jeg var nyoperert for kreft og kunne knapt røre meg.

Og for all del, legen som gikk visitt mente det sikkert godt: han kjente meg jo ikke, og derfor var det heller ikke en personlig irettesettelse. Kanskje bare et forsøk på å være positiv i møte med noe veldig negativt.

Og i mange situasjoner hjelper det å tenke positivt, det viser også forskningen. Å bare fokusere på problemer kan virke mot sin hensikt. For selv når vi er syke, kan det fortsatt være noe i meg som er friskt, og dette friske kan nettopp bli min ressurs i en ellers smertefull fase av livet.

Positiv tenkning er veldig i tiden, men temaet er ikke nytt. Hva som skaper det gode liv er et sentralt tema i filosofisk historie, og også innen psykologiens historie har særlig humanismen fokusert på individets ressurser. Problemet er at idealet og kravet om å være positiv har spredd seg som en klisjé vi ikke bare finner i lettvinte selvhjelpsbøker og ukeblader, men også i seriøse medier, i arbeidslivet og i trygde og helsevesenet.

I beste fall blir det overfladiske fraser man bare kan overse, i verste fall kan disse frasene være skadelige. Skadelig fordi de kan påføre et allerede sårbart menneske skyld og skam fordi det ikke klarer å være positivt. Derfor bør oppfordringen om å være positiv aldri bli noe man lirer av seg til et menneske man ikke tar seg tid til å lytte til.

I den senere tid har det imidlertid både i media og i faglitteraturen kommet motstemmer mot denne positive tenkningen. Det triste er at disse motstemmene ofte er like dogmatiske som den lettvinte selvhjelpslitteraturen. Enten blir det helt feil å tenke positivt, eller så det er det eneste saliggjørende.

Men våre liv leves sjeldent i et enten- eller, uansett hvor mye vi prøver. Livet handler ofte om et både – og. Jeg kan altså være syk og likevel kan deler av meg være friske. Jeg kan elske min partner og likevel til tider både hate og avsky ham. Jeg kan være både slem og snill – sjenerøs og misunnelig, sterk og skjør. Og det kan skifte fort, særlig i utsatte faser av livet.

Vi kan bli syke, vi kan bli sveket og forlatt, utsettes for fare, miste våre nærmeste, og vi kan dø.

Og uansett hvor sterke, sunne og positive vi prøver å være, så bærer vi alle en sårbarhet i oss. Vi kan bli syke, vi kan bli sveket og forlatt, utsettes for fare, miste våre nærmeste, og vi kan dø. Disse realitetene vil for ethvert menneske på ulike måter, i ulike faser av livet innebære en form for ensomhet og angst. Og nettopp derfor er en av menneskets største utfordring å erkjenne og forvalte sin angst og sårbarhet.

I min praksis som psykoterapeut møter jeg mennesker med både psykiske og fysiske problemer, noen har vært utsatt for alvorlige krenkelser. Å be dem om å tenke positivt eller forestille seg at de er et blomstrende tre kan virke avvisende, og i verste fall oppleves som enda en krenkelse. Mange trenger først og fremst støtte på å erkjenne hvor de står i livet akkurat nå – med sin sårbarhet, skam, sorg, sinne, frykt eller fortvilelse.

Det er for eksempel vanskelig å gjøre noe med sitt rusmisbruk, hvis man ikke erkjenner at man har et rusproblem. Det er vanskelig å ta imot støtte for sin anoreksi hvis man ikke erkjenner at man er syk. Vi må rett og slett erkjenne for å kunne skape endring, og i det terapeutiske rom kan dette handle om å gå inn i en smertefull prosess som ikke nødvendigvis handler om å tenke positivt, men om å våge å erkjenne sider ved seg selv man kanskje har lagt lokk på.

Vi hadde heller aldri hatt mennesker som står opp for urettferdighet, varslere på arbeidsplasser, folk som melder fra om barn som blir utsatt for krenkelser, hvis vi ikke også tar vare på evnen til å tenke negativt og kritisk – og ikke minst handle på det. Dette er også viktige temaer innenfor terapi og selvutvikling. Det betyr imidlertid ikke at positiv tenkning ikke også kan ha en funksjon.

Som terapeut møter jeg mennesker med mye selvforakt og lite selvtillit. Mennesker i alle aldre: unge som har droppet ut av skolen, voksne arbeidstakere, sykmeldte eller uføretrygdede. Min erfaring er at de som kommer til meg er villige til å utforske sårbarheten sin og gjøre noe med den, slik at de kan ta ansvar for å endre livet sitt.

Problemet er at mange har en selvfortelling kun fylt med nederlag. Da kan det være hensiktsmessig å støtte dem i å se seg selv og sitt liv på en mer nyansert måte. Gjennom samtale, eller kreative teknikker med fokus på kropp og pust kan klienten endre sine negative tankemønstre og bli mer klar over sine ressurser og muligheter. Noe som igjen kan bidra til mer konstruktive livsvalg.

I løpet av min tid som kreftpasient har jeg selv både vært positiv og negativ alt.

I løpet av min tid som kreftpasient har jeg selv både vært positiv og negativ alt, avhengig hvilken situasjon jeg var i. Og det er nettopp poenget: Jeg blir ikke positiv eller negativ i et vakuum. Jeg har ringt sykehuset både før og etter operasjonene – ikke bare én gang, men flere hvis noe har vært uklart. Jeg har grått, rast, mast, og i perioder vært hjelpeløst negativ.

I ettertid ser jeg at dette også har vært en del av min tilfriskning. Og jeg har også forsøkt å gjøre kloke valg og være positiv. Jeg forsøker for eksempel å tenke positivt med hensyn til spredning, altså ikke dvele ved bekymringer om kreft flere steder i kroppen før legene påviser det – jeg vil jo så inderlig gjerne leve!

Og når bekymringene kommer – for det gjør de, så forsøker jeg å stilne dem ved å gå ut, bevege meg, søke luft og sollys. Jeg har også gledet meg over alt det positive Ullevål sykehus gjorde for meg: Den dyktige, men travle kirurgen som tok seg tid til å ringe meg flere ganger, og som viste at hun ikke bare kunne operere, men også være et klokt medmenneske. De fantastiske sykepleierne på gastrokirurgisk avdeling som døgnet rundt må håndtere blod, avføring og tårer, og som likevel klarer å utrykke begeistring over at akkurat min tarm fungerer – jeg bøyer meg i støvet!

Birgitte Gjestvang er Høyskolelektor og gestaltterapeut.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse