Annonse
00:00 - 27. november 2015

Om synsing og justismord

Annonse

Torgersendebatten i Morgenbladet

Den 13. november hadde tidligere tingrettsdommer og leder i domstoladministrasjonen Tor Langbach et arrogant og nedlatende innlegg om «Juss og synsing» hvor han gikk hardt ut mot forfatterne av boken Justismordets retorikk. Han angriper spesielt påstanden om at dommere kan være forutinntatt og at de av og til kan la magefølelsen råde.

Langbach kommenterer de seks påståtte justismord som omtales i boken. Jeg skal avstå fra å kommentere alle hans merkelige påstander, men en sak kjenner jeg godt – den såkalte «Stemorsaken» i Trondheim i 2004. En ung kvinne ble dømt for å ha drept sitt stebarn. Som anestesilege og ekspert i akuttmedisin var jeg rettsoppnevnt medisinsk sakkyndig. Om denne saken skriver Langbach følgende: «Og at stemoren i drapssaken fra Trondheim ble dømt med urette, er det svært få som mener. Her er det hummer og kanari».

Jeg var rystet over det jeg opplevde i retten.

La meg friske på hukommelsen. Det var fem medisinsk sakkyndige som uttalte i retten at det som skjedde da barnet døde, kunne være et uhell som startet med et fall i en trapp, slik tiltalte hevdet. Fire av disse var anestesileger med erfaring i akuttmedisin, og en var nevrokirurg med ekspertise i hodeskader. På den andre siden var det tre sakkyndige, som var med fra Tingretten. Det var en rettsmedisiner, en barnelege og en nevrolog, alle uten ekspertise på sakens medisnske hovedpoeng, nemlig om et fall og en hodeskade kunne være sentrale elementer i forløpet. Stemoren ble dømt for drap helt uten bevis.

De indisier som lå til grunn for dommen var svake. Dette er en påstand som ikke bare jeg har framsatt. Det ble også kommentert i en rekke avisartikler i kjølvannet av dommen. Adresseavisen skrev på lederplass (12.2.2004) at det å dømme uten bevis i en så alvorlig sak er ytterst betenkelig, især når vi har et system hvor juryen ikke behøver å begrunne sin avgjørelse – «i denne saken savner vi virkelig en begrunnelse».

Det andre inntrykket som festet seg var at rettens administrator fremsto som forutinntatt. Det virket som hun overhodet ikke vurderte at tiltalte kunne være uskyldig, noe hennes rettsbelæring bar sterkt preg av. Hun gikk til skarpt angrep på en av forsvarerne som tillot seg å minne om uskyldspresumsjonen, han ble sogar truet med rettergangsbot for å ha vist forakt for retten.

Jeg var rystet over det jeg opplevde i retten. Ikke fordi mitt medisinske vitneprov ikke ble tillagt avgjørende betydning, men fordi retten fremsto nettopp som forutinntatt, rimelig tvil ble ikke vektlagt, og at tiltalte ble dømt uten bevis. Professor Nils Christie hadde et interessant innlegg om dette i Morgenbladet 26. mars 2004.

Det grenser til det kriminelle når Langbach, som tidligere dommer, slenger ut en slik påstand om en så alvorlig sak, og på ny offentlig stempler en ung kvinne, som meget vel kan være uskyldig dømt. I motsetning til ham var jeg til stede i rettsalen hele tiden. Langbach var ikke der. Men jeg antar at han kjente godt rettens administrator og følte behov for å forsvare både henne og retten.

Som Langbach selv sier: «Retten skal finne fram til om aktor har ført bevis som eliminerer all rimelig tvil». Det ble ikke gjort i denne saken. Det virket tvert imot som om retten forventet at tiltalte skulle bevise sin uskyld. Slik skal det ikke være i norske rettssaler.

Langbach sier for øvrig: «Man bør velge sine ord med omhu». Det er jeg enig med ham i.

Sven Erik Gisvold er professor emeritus ved NTNU Trondheim.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»