Annonse
00:01 - 13. november 2015

Kjære Ida (22)

I 2009 siden skrev Ida Jackson en tekst om mobbingen hun ble utsatt for i barndommen. Magasinet =Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la magasinet den ut på nett, seks år etter at den ble publisert første gang. «Å, hjelp», tenkte Ida Jackson, «håper at ingen legger merke til den». Men det gjorde folk, til gagns. Her skriver 28 år gamle Ida Jackson brev til seg selv som 22-åring.

Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

For seks år siden skrev jeg en tekst om mobbingen jeg ble utsatt for i barndommen. For noen dager siden våknet den til liv igjen og begynte å reise sosiale medier rundt. Vi er vant til å tenke at tekster får mest oppmerksomhet rett etter at de er publisert. En konsekvens av sosiale medier er imidlertid at nytt ikke er viktig lenger. Det holder at det er engasjerende. Men om de nye leserne var fornøyd, var det desto mer ubehagelig for forfatteren å lese teksten.

Jeg forsto at jeg var nødt til å ta til motmæle. Jeg kunne ikke la den harmdirrende, tåredryppende mobbeteksten fra gamle dager reise nettet rundt uten å nyansere den. Så jeg skrev et svar jeg forsøkte å sende bakover i tid.

 

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Men Ida (22): Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på dramatikken, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den stille tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen, kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du har skrevet teksten din for maks effekt.

 

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida (22), du vil så gjerne at leseren skal vite hvor flink du var. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle ­tingene fælere.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du har skrevet teksten din for maks effekt.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Du skrev om hvordan de nektet å henge jakka si ved siden av din. Du hoppet over hvor sjelden du skiftet klær. Du fortalte om hvordan de sa du ødela alt du tok på. Du fortalte ikke om hvordan de hadde sett deg pelle deg i nesa og spise busene. Du fortalte om hvor skoleflink du var. Du fortalte ikke hvordan du lo av de andre når de slet.

Du forteller en historie der du er Oliver Twist: Så klok og dydig, mens alle er slemme med ham. Men du var nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like, mens alle var slemme med deg.

 

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida (22), fordi jeg vet at fortellinger har makt. Du skrev en gripende historie om den verdige trengende. Om et barn alle lesere får behov for å redde.

Men du vet hvorfor du ikke ble reddet: De voksne forsto godt hvorfor barna­ deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida (22). Vi var bare veldig, veldig trengende.

Et eksempel: Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida (22). Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

 

Sjefsmobberen

Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida (22). Den vi må snakke alvorlig om. Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen. Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor du henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida (22). Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

 

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt elleveåring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta ­livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida (22). Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida (22). Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

 

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida (22), var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten, hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

 

Du fortjente det ikke

Kjære Ida (22). Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forsto at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om dem som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ­ordentlig.

Det er likevel én ting jeg liker i den gamle teksten: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når de skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe. Vi må ta ansvar for hva slags historie vi forteller når vi skriver en såkalt «sterk historie».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»