Annonse
00:01 - 13. november 2015

Juss og synsing

Når litteraturforskere skriver om justismord, er faren stor for at det blir mest synsing om noe de synes er spennende, men ikke forstår noe av.

Skyldig? Når det hevdes at utpeking av feil person på bilder er en av de vanligste årsaker til at feil gjerningsmann utpekes – hvor er faktagrunnlaget, spør jurist Tor Langbach. Her er Fredrik Fasting Torgersen (nr. 3) i en personkonfrontasjon. Foto: Oslo politikammer (i offentlig eie)
Annonse

I Morgenbladet 25. september har Finn Iunker tillatt seg å mene noe om Torgersensaken. I kronikken avlegger Iunker noen litteraturforskere i Bergen et besøk. Forskerne har utgitt boken Justismordets retorikk, hvor blant annet Torgersensaken er behandlet. I et innlegg på morgenbladet.no kommenterer forskerne kronikken under den saklige overskriften «Intellektuelt illebefinnende». Debatten er fulgt opp med flere innlegg fra professor Linneberg i samme tone. Det er prisverdig at folk engasjerer seg i å avdekke feil i rettssystemet. Men hvis tanken er å overbevise andre om at noe er feil, er det smart å velge sine ord med omhu.

Jeg har også lest litteraturforskernes bok. Jeg har hatt min tid som dommer, og har sluttet å dømme andre. Men her er det likevel uunngåelig. Forfatterne skriver selv (side 45) at de «hermed bare [vil] overlate Justismordets retorikk til lesernes, ja: dom». Jeg avsier gjerne en slik dom.
Koblingen mellom retorikk og jus er spennende. Og andre enn jurister skriver sjelden noe meningsfullt om domstoler. Det er, tenkte jeg, bare så bra at en annen profesjon kan bidra til forståelse av domstolene og til juristers selvforståelse.

Det blir som om antropologen Margaret Mead skulle ha studert folk på Samoa fra et fly i 30 000 fots høyde.

Boken framsto umiddelbart som vitenskapelig, med 235 fotnoter – vitenskapens adelsmerke. Her er vist til Aiskylos, Sofokles, Holberg, Kafka, Bakhtin og et utall andre for lengst avdøde mennesker som har ment noe om domstoler og retorikk de siste 2 000 år. Fyndord på latin krydrer teksten. Henvisningene til moderne norsk litteratur er imidlertid et fåtall, og begrenser seg stort sett til forfattere som har engasjert seg i de seks sakene de omtaler i boken. Vel, de skal godskrives en henvisning til Johs. Andenæs, som de riktignok har misforstått. Men jeg savner omtale av vesentlige bidrag i den norske debatten fra for eksempel Kjus, Magnussen, Rachlew, Kolflaath og Stridbeck. Moderne bevisteori er overhodet ikke berørt, og det gjør et merkelig inntrykk.
Banale feil får man også bære over med, slikt skjer lett, men det bærer temmelig galt avsted når det hevdes at «enka etter den dømte» Troy Davis mente at mannen var skyldig (side 19) – det var rimeligvis enka etter den drepte som mente dette.

Det første problemet som møtte meg var dette: Hvordan definerer forfatterne det boken handler om – justismordet? Jo da, begrepet er omtalt over to sider (s. 18–19), hvorav én side handler om et amerikansk justismord. Det er ikke mulig å forstå hvordan begrepet avgrenses siden de trekker inn feil både i Nav, forvaltningen og barnevernet. De begir seg altså inn på å drøfte justismord uten å definere det de analyserer. Litt problematisk blir fremstillingen også når forfatterne hevder at et justismord må ha mordere – blir ikke da begrepet «mordere» vel vidt?

Utgangspunktet blir litt spesielt når forfatterne bombastisk spør: «Finnes det rettssikkerhet i Norge»? Med bred penn uttales at dommere ofte lar magefølelsen bestemme uavhengig av bevisene i en sak. Hva er det vitenskapelige grunnlag for en slik påstand? Det hevdes at forbausende mange tilstår ugjerninger de ikke har begått. Hvilke tall har de på hvor ofte det skjer i Norge? Når det hevdes at utpeking av feil person på bilder er en av de vanligste årsaker til at feil gjerningsmann utpekes – hvor er faktagrunnlaget? Kanskje er det slik i USA, men ikke i Norge.

Slike utsagn, og oppsummeringen om at justismord er «i tråd med» rettens og rettsvesenets natur, er uttrykk for et ganske innsiktsløst og forutinntatt syn. Dette – og mye annet – gir grunn til å stille et grunnleggende spørsmål: Har forskerne nærmet seg temaet på en vitenskapelig måte? Eller synser de i vilden sky om noe de synes er spennende, men ikke forstår noe av?

En av forfatterne har fulgt undervisningen i juridisk metode. Dette er det faget hvor studenter lærer å finne fram til hva som er riktig jus. Jurister skal være samfunnets spesialister på jus, og da er det smart at jusstudenter lærer seg faget sitt. Men dette trekker, skrives det, et skille «mellom innenfor og utenfor, mellom innenfor jussen og utenfor jussen». Og teksten fortsetter med følgende refleksjon: «Denne binære motsetningen eller dikotomien er grunnleggende i hele den norske juridiske tenkning, og det er en motsetning som er systemisk i den forstand at det juridiske systemet slik det eksisterer i Norge nødvendigvis krever et slikt skille».

Med fare for å være enda et offer for et intellektuelt illebefinnende: ja, og hva så? Alle fag og profesjoner har sine metoder. Lingvister må ha grammatikken innabords, medisinere bør kjenne menneskekroppen i detalj, og dataprogrammerere må kunne programmeringsspråket. Personlig lever jeg godt uten denne spisskompetansen. De som ikke behersker et fags metode er utenfor. Og forfatteren fulgte nok heller ikke med i undervisningen: begrepet «sedvanerett» får en hittil ukjent betydning i et ellers uforståelig avsnitt på side 41.

Boken behandler altså seks «justismord». At Liland og Moen ble dømt med urette, er for lengst fastslått, og i begge saker er det gjennomført omfattende granskninger i ettertid. Forfatterne er ikke fornøyd med disse granskningene: Lilandgranskningen ble foretatt av et «retorisk bevisstløst granskningsutvalg med svak hermeneutisk kompetanse». Fetteren i Karmøysaken ble frifunnet i lagmannsretten. Om Torgersensaken strides man fremdeles. At dommen mot Treholt var feil, hevder vel relativt få. Og at stemoren i drapssaken fra Trondheim ble dømt med urette, er det svært få som mener. Her er det hummer og kanari.

Hva med den retoriske analysen i boken? Justismord, slår forfatterne fast, «skyldes nesten alltid feil i fortolkning av retorikkens grunnspørsmål: Hvem gjorde hva når hvor hvordan og hvorfor?» Tja – er dette retorikkens grunnspørsmål? Dette er sakens grunnspørsmål, hvor aktor og forsvarer argumenterer for motstridende syn, og hvor retten skal finne fram til om aktor har ført bevis som eliminerer all rimelig tvil. Jeg har levd i den tro at retorikk var kunsten å tale for å overbevise, hvor grunnspørsmålet er hvordan – ved hvilke metoder – man kan overbevise med språklige midler, muntlige som skriftlige (etos, logos og patos i den klassiske retorikken).

Det kan naturligvis foretas en retorisk analyse av en dom. Men en dom skrives ikke for at noen skal overbevises. En dom framstiller det saksforhold retten har funnet bevist, og angir «hovedpunktene i rettens bevis­vurdering». Hvilket motiv et drap bygger på, skrives det noe om hvis bevisene avdekker et motiv, men det er ikke alltid tilfelle. Et drap uten et påviselig motiv er like fullt et drap.

For øvrig er boken full av merkverdigheter. Det brukes for eksempel mange sider på å gjengi deler av vitnet «maler’s» forklaring i Lilandsaken, som utlegges dithen at retten er et absurd teater. Vi andre forstår at avhøret ble merkelig fordi mannen snakket svært lavt. Og det er fånyttes å lete etter hvordan bevis er vurdert i en drapsdom fra lagmannsretten: forfatterne synes ikke å vite at bevisene der vurderes av en jury som ikke begrunner sin avgjørelse.

En dom skal avsluttes med en kort konklusjon. Min er følgende: Etter å ha lest denne boken, og det flere ganger, er min dom at herrene verken har forstått noe av jus, justismord eller rettssystemet. Jeg undres også på om de har forstått noe om retorikk.

Jeg sitter for min del heller igjen med en følelse av at herrene i en kombinasjon av iver og kunnskapsløshet har beveget seg inn i et for dem fascinerende og ukjent terreng. Det blir som om antropologen Margaret Mead skulle ha studert folk på Samoa fra et fly i 30 000 fots høyde. Problemet er at forfatterne ikke en gang kom seg med flyet.

Jeg hadde en gang respekt for folk med titler og doktorgrader. Det fortok seg gjennom mange år i rettssalene som advokat og dommer.

Tor Langbach er jurist.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»