10:06 - 12. november 2015

Iunker gir seg ikke med sine usannheter

Finn Iunker fremholder stadig, senest i sine innlegg den 6. desember, at «det har bare blitt enda klarere med tiden at dommen fra 1958 er riktig.» Jeg kan bare stille meg selv spørsmålet om hvor uredelig det går an å bli. Fra det store sakskompleks som Torgersen-saken er blitt, velger han ut og gjengir «opplysninger» eller detaljer – ikke nødvendigvis riktige – som enkeltvis gir et helt galt bilde av saken.

Iunker påstår at likheten mellom dressnålene og åstedets nåler var det som den gangen ga dette beviset dets enorme sikkerhet. Dette er helt feil, idet likheten bare var et tilleggspoeng den gangen. Poenget med likhet er tilbakevist i dag fordi akkurat så like nåler som de man fant i dressen, finnes over alt der det vokser gran.

Jeg har ingen illusjoner om at debatten med meg skal få Iunker på bedre tanker.

Iunker ignorerer det som gjorde dette beviset så sikkert den gangen og som har sviktet helt. Det var at barnålene både i dressen og på åstedet var helt unike. Dette gjør han med en opplysning om at åstedets bartre ifølge en av de sakkyndige kunne være hugget hvor som helst i Norge. Ja, akkurat denne opplysningen kom frem i 1958, men den gir et helt motsatt inntrykk av hva som ble forklart. De sakkyndiges poeng den gangen var at akkurat dette treet (uansett hvor det var hugget) på grunn av mutasjon hadde en unik type barnåler som de aldri før hadde sett. Fordi barnålene i dressen var akkurat av denne typen, så kunne de bare stamme fra åstedet. Nå vet vi at de kan stamme fra milliarder av andre steder også og at de er den vanligste type barnåler å få på seg om man ferdes i granskog.

Til slutt gjør Iunker i likhet med Gjenopptakelseskommisjonen et poeng av at noen av de fem dressnålene måtte være grønne dersom de skulle ha kommet inn i dressen fra andre steder enn åstedets barnåler, som alle var brune. Etter bevisføringen dreide det seg om barnåler som hadde kommet inn i dressen i 1954. Selvsagt måtte de da for lengst ha blitt brune i 1957/58. Å legge avgjørende vekt på at noen av de fem måtte ha vært grønne om de stammet fra naturen, blir da åpenbart juks.

Iunker henviser også til at påtalemyndighetens fire sakkyndige så sent som i 1999 opplyste at de to sakkyndige i 1958 «hadde gjort en god jobb.» Hvordan dette kan menes når det er på det rene at de to i 1958 ikke gjenkjente den barnålstypen det er vanligst å få på seg om man ferdes i granskog, er uforståelig. De to påsto til og med at denne barnålstypen var av en nye ukjent type (mutert).

Dette utsagnet har både Høyesterett i 2001 og Gjenopptakelseskommisjonen i 2006, 2010 og 2015 sluttet seg til og lagt stor/avgjørende vekt på. Dette viser bare én ting. Det er at vårt rettsapparat jukser grovt i Torgersens sak, for alle må uten videre forstå at de to spesialistene gjorde det stikk motsatte av en god jobb. Hvis da ikke en «god jobb» skal defineres som å få domfelt den som de sakkyndiges oppdragsgiver (påtalemyndigheten) hadde utsett seg som den skyldige.

For det andre aldeles sikre beviset mot Torgersen i 1958, bittbeviset, er det ingen tvil om at dette er fullstendig tilbakevist. Spørsmålet er bare hvor sikkert bittbeviset er blitt som motbevis i saken, og der hevder altså et flertall av dagens sakkyndige at det utelukker Torgersen som gjerningsmann, mens resten ikke er så kategoriske. For det tredje tekniske beviset, avføringsbeviset, har ikke påtalemyndigheten engang forsøkt å imøtegå dagens sakkyndige, som har dømt de sakkyndiges forklaringer i 1958 for dette beviset fullstendig nord og ned.

Med de detaljer Iunker gjengir, er det ingen tvil om at han må ha lest en del av sakens dokumenter. Med et minimum av forstand eller hukommelse går det da ikke an å mene det som Iunker gang på gang fremholder, blant annet at det fremstår som mer og mer utvilsomt at Torgersen ble domfelt med rette. Hans argumentasjon kan derfor ikke skyldes annet enn uredelighet av groveste slag.

Jeg har ingen illusjoner om at debatten med meg skal få Iunker på bedre tanker. Er man i hans alder en kjeltring, så fortsetter man gjerne i det samme sporet livet ut. Heller ikke har jeg illusjoner om at han skal ta til seg de enkleste kjensgjerninger. Jeg ønsker kun at Morgenbladets lesere ikke skal få et helt galt inntrykk av Torgersen-saken. I tillegg håper jeg nå at Morgenbladet lukker spaltene sine for Iunkers gjentatte og grove usannheter.

Jan Tennøe er advokat.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»