22:27 - 20. november 2015

Hva skal vi med varslere?

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsens seier i Høyesterett er gledelig, ikke minst fordi de sto imot vår tids sterke tendens til å ofre kildevern på terrorbekjempelsens alter.

Gjennom linsen: Ulrik Imtiaz Rolfsen filmet Høyesteretts kjennelse fredag ettermiddag. Foto: Heiko Junge / Scanpix.

I dag avgjorde Høyesterett spørsmålet om PST har adgang til å ransake og beslaglegge redaksjonelt og upublisert materiale. Høyesteretts avgjørelse er gledelig. Ikke bare vant Rolfsen saken med god margin, Høyesterett understreket også at kilder skal kunne føle seg trygge på at mediene ikke er politiets forlengede arm. Kildevernet ble også utvidet sammenlignet med tidligere praksis. For første gang har Høyesterett uttalt at upublisert materiale har et vern selv om det ikke er kildeavslørende.

Rolfsen-saken

  • Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen arbeider med en dokumentar om ekstremistmiljøet rundt Ubaydullah Hussain.
  • Mandag 8. juni gjorde PST beslag i flere timer råfilm fra prosjektet.
  • PST fikk medhold i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
  • 20. november avga Høyesterett en enstemmig kjennelse for Ulrik Imtiaz Rolfsen. Beslaget oppheves og PST må betale saksomkostninger.

Saken har vakt stor oppmerksomhet, og resultatet er gledelig. Ikke minst er det gledelig fordi Høyesterett har stått mot vår tids sterke tendens til å ofre kildevernet på terrorbekjempelsens alter. Mot en bakgrunn av terror i Paris ser vi tydelig de to motstridende ønskene i slike saker. På den ene siden, politiets ønske om oppklaring av viktige saker. På den andre siden, ingen vil lenger tørre å si noe til mediene hvis mediene oppfattes som politiets forlengede arm. Det er det siste vi kaller en «chilling effect», og som vi oppfatter som undergravende for demokratiet. De fleste hemmeligheter avsløres nemlig av mediene, ikke av politiet. På terrorområdet er konflikten mellom ønskene særlig tydelig. Men effekten gjelder generelt.

Frank Serpico var en amerikansk politimann av italiensk herkomst, født i Brooklyn i 1936. Livet ble preget av yrkesvalget hans og at han ikke ville gi slipp på det som motiverte ham; et ønske om å bidra til et litt bedre og mer rettferdig samfunn. Han begynte sin karrière som patruljerende konstabel i Bronx i New York, og fra begynnelsen av rapporterte han til overordnede om korrupsjon blant andre politifolk.

Høyesterett har stått mot vår tids sterke tendens til å ofre kildevernet på terrorbekjempelsens alter.

Slike rapporter førte aldri til noe, bortsett fra at han selv ble uglesett og utsatt for represalier. Først da han bidro med informasjon til New York Times, begynte ting å skje. Etter en førsteside i New York Times den 25. april 1970 måtte borgermester John Lindsay oppnevne en egen kommisjon for å foreta undersøkelser. Denne kommisjonen, oppkalt etter lederen Whitman Knapp, regnes for å utgjøre den første virkelige innsatsen mot korrupsjonen i New York-politiet. Knapp-kommisjonen gjennomførte et stort antall avhør, og innførte rutiner som jobbrotasjon i politiet, kontroll av pengebruk til informanter og plikt til å etterforske bestikkelsesforsøk. Som takk for sin innsats utnevnte president Richard Nixon selv Whitman Knapp til dommer i et distrikt i New York.

Så bra gikk det ikke med Frank Serpico selv. Etter et tips rykket han og flere kolleger ut til en narkohandel som ble varslet. Inne i bygningen ble Serpico skutt i ansiktet, trolig med et våpen som tilhørte en av kollegene. Kollegene unnlot å hjelpe ham, og Serpico overlevde så vidt fordi han fikk førstehjelp av en eldre mann som tilfeldigvis var på stedet.

Historien er grunnlaget for filmen Den siste ærlige purk, med Al Pacino i hovedrollen. Kreftene som vil hindre avsløringer, er ofte sterke.

Det eksisterer alltid noen hemmeligheter, og det er alltid noen som bærer på dem. Vi vet også at mange av disse hemmelighetene ikke burde være hemmeligheter. Grunnen til hemmeligholdet er gjerne at de som holder tett ser seg best tjent med det, og fordelene for dem korresponderer typisk med tilsvarende ulemper for oss andre.

Det er sjelden en fordel at hemmeligheter ikke blir kjent. Et mulig unntak kan gjøres for hensynet til rikets sikkerhet, men også det er temmelig tvilsomt.

Så kan man spørre seg: hvordan blir hemmeligheter kjent? De avslører i hvert fall ikke seg selv. I noen ganske få tilfeller kan for eksempel mediene benytte krav på innsyn, for eksempel etter offentleglova eller forvaltningsloven. Man kan også spørre og grave generelt, men dette er fånyttes om man ikke vet hva man skal spørre etter. Som regel strekker ikke fantasien til. De færreste hemmeligheter avdekkes i sin helhet utenfra, men slike metoder kan fungere greit om man først er på sporet.

Hemmeligheter avslører i hvert fall ikke seg selv.

De fleste hemmeligheter som kommer frem, enten det er fra offentlig eller privat virksomhet, fra vitenskap, politikk eller næringsvirksomhet, kommer innenfra. For at nye opplysninger skal tilflyte samfunnet, er vi i store trekk avhengig av at tre betingelser er til stede.

For det første må det finnes noen som er bærer av kunnskapen, og som er villig til å dele den som kilde eller varsler.

For det andre må det finnes et system for å viderebringe informasjonen, typisk gjennom fungerende massemedier.

Og for det tredje må det finnes et rettssystem som beskytter både kilden og mediene. Rettssystemet må sikre at kildene ikke avskrekkes, og at mediene ikke for eksempel overvåkes og avlyttes. Svikter en av disse tre forutsetningene, akkumuleres hemmelighetene i stedet for å bli avslørt.

Selv om president Nixon hadde oppnevnt Whitman Knapp som dommer som takk for hans kamp for åpenhet, var åpenhet ikke et grunnleggende program hos Nixon. En av mennene som arbeidet for Nixons valgkampanje, den tidligere CIA-ansatte James McCord Jr., ble arrestert sammen med fire andre menn i 1972, inne i Watergate Hotel. Her hadde de brutt seg inn i kontorene til det demokratiske partiet. Også flere andre Nixon-ansatte, Chief of Staff i det Hvite Hus, H.R. Haldemann, Gordon Liddy og rådgiveren John Ehrlichman, ble etter hvert dømt til fengselsstraff, og Nixon måtte forlate sin post. De hadde alle vært involvert.

Hvordan ble det skandaløse innbruddet avslørt? For det første fantes det en kilde, kalt deep throat, som hadde informasjon og var villig til å dele den. Mange år senere, etter at det ikke lenger forelå noen risiko, ble det kjent at denne kilden var en FBI-offiser ved navn Mark Felt.  For det andre fantes det en avis som kunne fungere som kanal. Deep Throat var kilde til Bob Woodward og Carl Bernstein i Washington Post i lang tid. Og for det tredje kunne journalisten love kilden sin taushet, og holde løftet effektivt.

Kan dette behovet for kilder og varsling være særlig påtrengende i vårt moderne samfunn? Vi har jo utviklet samfunnet over lang tid, med effektive offentlige og private institusjoner. Disse hemmelighetene må også, relativt sett, være nokså ubetydelige ettersom vi har akkumulert kunnskap i mannsaldre. Vi skjønner jo poenget med Serpico og Watergate, men det er ikke akkurat slik vår virkelighet er.

Vi har større behov for varsling og kildebeskyttelse jo mer utviklet og komplisert et samfunn er.

En slik naiv oppfatning om kunnskapsakkumulasjon i et samfunn virker nokså utbredt. Faktum er at vi har større behov for varsling og kildebeskyttelse jo mer utviklet og komplisert et samfunn er. Vi blir mer sårbare overfor svikt i infrastruktur som banksystemer, og vi er avhengig av at noen forteller oss om farer. Vi kan heller ikke regne med at terrorfaren kan overvåkes fra utsiden alene, vi er avhengige av innsidere som vil fortelle.

Det foreligger en parallell diskusjon om hvordan kunnskapsakkumulasjon i vitenskapene foregår. En tilsvarende naiv oppfatning beskriver hvordan man nærmer seg den fullstendige forståelse gjennom nye bevis og nye erkjennelser. En mer kritisk innfallsvinkel vektlegger at det er viktigere å legge til rette for kritikk enn å bevise sine antatte sannheter.

Filosofen Karl Popper var opptatt av vitenskapsteori. Han har beskrevet vitenskapelig virksomhet som stadige forsøk på å falsifisere egne teorier. Det dreier seg om en prosess, hvor det viktigste er å stille sine teorier lagelig til for hugg, og så prøve å eliminere feil.

For mange er Popper trolig mest kjent som sosialfilosof, og den norske Ytringsfrihetskommisjonen viste i stor grad til hans verker da de utpenslet innholdet i forslaget til ny § 100 om ytringsfrihet i Grunnloven.

Det er en sammenheng i Poppers tanker. Det som kritiske forskere er for en vitenskap, det er varslere og kildebeskyttelse for et samfunn.

Dessverre ser utviklingen for kildevern og varslere ut til å gå i negativ retning, både i Europa og i resten av verden. Det er flere institusjoner som forsøker å måle dette, fordi kildevernet både er en indikator for tilstanden og konfliktnivået i en region i tillegg til å være et viktig virkemiddel for bedring. Presse- og journalistorganisasjoner er selvsagt opptatt av disse forholdene, men i denne sammenheng skal jeg begrense meg til noen andre autoritative instanser.

Det har skjedd store endringer mellom 2007 og 2015, og at de aller fleste endringer er negative.

Europarådets Ministerkomité har i retningslinjer om ytringsfriheten «in times of crisis» slått fast at europeiske stater risikerer å svekke ytringsfriheten gjennom sin kamp mot terror. Ministerkomitéen understreker at trusler mot journalister øker i Europa, og at kildevernet både må gjøres sterkere og bredere. Når faren for avlytting øker, må statene også hjelpe mediene med å lage rutiner og dessuten fysisk og elektronisk forhindre avlytting.

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) la frem en omfattende studie om kildevern i Paris den 2. november i år. Rapporten var basert på undersøkelser i 121 medlemsland, herunder Norge. Rapporten slår fast at det har skjedd store endringer mellom 2007 og 2015, og at de aller fleste endringer er negative. Lovgivningen er blitt fragmentert og krigen mot terror fortrenger andre prinsipper. Elektronisk overvåkning og etterretning svekker de facto både kildevern og beskyttelse av varslere, og statene oppfordres til en innsats for å bedre dette.

Den 8. september i år la FNs spesialrapportør for ytringsfrihet frem sin rapport om kildevern og varslere. Han tegnet et enda mer negativt bilde for verden, enn det som gjelder Europa. Men virkemåtene er de samme, og han beskriver hvordan konflikter og «war on terror» medfører en svekkelse av det man vil beskytte, nemlig ytringsfrihet. Fra FN kommer det gjennom behandlingen av denne rapporten ønsker om at statene skal legge til rette for et styrket kildevern.

I dette bildet er Høyesteretts nye avgjørelse spesielt gledelig. Høyesterett har virkelig forstått betydningen av kildevern, og vil internasjonalt stå frem som et usedvanlig godt eksempel til etterfølgelse.

Vidar Strømme er advokat i advokatfirmaet Schjødt, og representerte Redaktørforeningen som partshjelp for Ulrik Imtiaz Rolfsen i Høyesteretts sak om PSTs beslag.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»