Debatt

Handkes anførselstegn

Preben Jordal skriver i sin anmeldelse 6. november av Peter Handkes bok Jugoslavia – tre reiser at Handkes instinkter er «gode» når han setter anførselstegn ved betegnelsen «aggressor» brukt om serberne. Jordals begrunnelse går slik: «Det finnes en rekke graverende eksempler på at det i krigsrapporteringen fra Balkan-krigene utover på nittitallet både ble manipulert med hendelsesforløp og bildemateriale for å få det til å se ut som at serberne sto for mesteparten av uhyrlighetene».

Vel, det var nettopp det den serbiske siden gjorde. CIA var godt informert om overgrepene fra 1991 til 1995, og fant at serbiske enheter sto for 90 prosent av dem. Oversikter publisert i 2014, basert på møysommelig identifisering av ofrene, dokumenterer at totalt 105 000 mennesker ble drept. I overkant av 64 000 av disse er bosniske muslimer, 25 000 er serbere, og snaue 8000 kroater. Resten utgjøres av gruppen «andre». I den store gruppen «sivile drepte» er det store flertall, nemlig 83 prosent, bosniske muslimer.

Jeg skal ikke dvele ved hvor dårlig Handkes anførselstegn om serberne som aggressor tåler disse tallene.

Jeg skal ikke dvele ved hvor dårlig Handkes anførselstegn om serberne som aggressor tåler disse tallene. Hva Jordal angår har han rett i at det var, og pågår, en rekke tilfeller av manipulering med myrderiene i Bosnia. Motsatt inntrykket som skapes i Jordals passus, har de groveste tilfellene til felles at de gir den serbiske part ikke større skyld enn den hadde, men mindre eller ingen.

Her finnes to hovedkategorier, begge rikholdige. I den ene faller granatangrepet på Markale-markedet i Sarajevo i august 1995, der 43 mennesker ble drept og 90 skadet (samtlige sivile). Det serbiske lederskapet hevdet at angrepet ikke kom fra deres styrker, som beleiret Sarajevo, men på snedig og kynisk vis var utført av bosniakkene selv, for slik å sverte serberne i internasjonale medier og opinion.

I 2006 fastslo rettssaken mot general Stanislav Galic utvetydig at angrepet kom fra stillingene til Republika Srpska.

I den andre hovedkategorien kan det engelske tidsskriftet Living Marxism tjene som eksempel, med oppslaget «The picture that fooled the world» vinteren 1997. Her løftet de frem den tyske «medieeksperten» Thomas Deichmanns påstand, først publisert i magasinet «Novo», om at Bosniakrigens kanskje mest berømte fotografi var en forfalskning for å gi serberne skylden for noe de ikke hadde gjort. Bildet av den avmagrede Fikret Alic gikk verden over i en ITN/Guardian-reportasje i august 1992, stående med en rekke medfanger bak piggtråden i leiren Trnopolje, og vekket sjokk og vantro i en vestlig opinion som måtte forholde seg til at det igjen fantes konsentrasjonsleire i Europas midte.

I senere tid er benektingen av folkemordet i Srebrenica det suverent største caset, der enkelte serbiske politikere, gjerningsmenn på frifot og internasjonale journalister, filmmakere og forfattere gjør sitt for å så tvil, løgn og konspirasjon – helt uberørt av hvor mange lik som graves opp.

Jeg vet ikke om det er mot bedre vitende at Jordal har med den siterte formuleringen i en ellers utmerket bokomtale. Uansett minner det om tilnærmingen som mange litterater har dyrket helt siden myrderiene startet i Bosnia for snart 25 år siden: en holdning der kompleksitet, tvetydighet og – fremfor alt – motvilje mot moralsk stillingtaking er den ypperste intellektuelle dyd, og der dokumenterte fakta og tallenes tale om hvem som vitterlig var aggressor og hvem som var offer er under ens eleverte verdighet.

Knausgårds «jeg hadde rett», erklært etter at boken om Handkedebatten nylig utkom, kan ses i samme lys: det vesentlige, ja beundringsverdige er kunstferdigheten som en «stor» forfatter som Handke legger for dagen i å tvetydiggjøre handlinger og hendelser – selv der de er historiske sådanne og deres innebyrd er liv og død og nettopp ikke fiksjon.

Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi, UiO.

Mer fra Debatt