HUMANIORA Norges forskningsråd (NFR) vil evaluere humanistisk forskning i Norge. Et hovedmål er å finne ut på hvilke felter norske humanister er eller kan bli verdensledende. Men det kommer evalueringen ikke til å vise. Den kommer til å gi et vrengebilde av humaniora. Det viktigste resultatet av evalueringen kommer til å være at den viser at Forskningsrådet ikke forstår forskjellen på en historiker og en biolog. Humaniora er NFRs blinde flekk.
Etter å ha gått svanger i mer enn ett år med sitt ønske om å evaluere humanistisk forskning har Forskningsrådet nylig presentert opplegget for evalueringen. Én del er en bredt anlagt bibliometrisk undersøkelse av alle humanistiske forskningsmiljøer med minst fem ansatte. Ved hjelp av data fra Norsk vitenskapsindeks vil NFR kartlegge norske humanisters publiseringsmønster. Selv om det kan reises spørsmål ved deler av det såkalte tellekantsystemet, må en slik undersøkelse være på sin plass i en evaluering. Det må være rimelig å sjekke om folk som er betalt for å forske, publiserer forskning – og i hvilke kanaler forskningen publiseres. Som Dylan sier det: «Now ain’t the time for your tears».
Humanister forsker ikke i forskergrupper. De forsker for seg selv.
Det er heller ingen grunn til å gråte over at NFR, med Nokuts hjelp, vil se på sammenhengen mellom forskning og undervisning på universiteter og høgskoler. Undervisningskvalitet har riktignok vist seg vanskelig å måle, selv om mange av oss mener vi kjenner den når vi ser den. Og jeg feller ingen tårer over at et element i evalueringen skal være humanioras samfunnsbidrag, selv om måleproblemene står i kø, der også. Men forskning som ikke bidrar til samfunnet, har et legitimeringsproblem – og vil over tid få et finansieringsproblem, uansett hvor mye humanistene mener de bidrar til å danne den enkelte som studerer faget.
På ett punkt mener jeg imidlertid det er tid for tårer – eller i det minste for frustrasjon. Det gjelder Forskningsrådets ambisjon om «å identifisere områder hvor Norge kan spille en internasjonalt ledende rolle». Målet er det ingenting i veien med. Det er NFRs middel som er feil. Forskningsrådet vil nemlig finne de feltene der Norge kan bli verdensledende, «gjennom å be institusjonene om å melde inn forskergrupper som er internasjonalt ledende, eller kan ha potensiale til å bli det». Så vil eksperter lese gjennom ett innsendt arbeid per forsker i disse gruppene, hvoretter gruppene vil få karakterer fra «Excellent» (mye forskning i den internasjonale forskningsfronten) til «Weak» (forskning av utilstrekkelig kvalitet og lite internasjonal publisering).
Hva er galt med å ville identifisere potensielt verdensledende miljøer? Ingenting. Hva er galt med å gi dem karakter? Ingenting. Feilen er å tro, slik Forskningsrådet later til å gjøre, at man identifiserer internasjonalt ledende humanister ved å be institusjonene melde inn forskergrupper. Humanister forsker nemlig ikke i forskergrupper. De forsker for seg selv.
Det siste er naturligvis ikke helt riktig. En del humanister inngår i forskergrupper: med andre humanister, med samfunnsforskere, noen få endatil med naturvitere. Men de aller fleste norske humanister gjør det alt vesentlige av sin forskning ikke som del av en forskergruppe. Det store flertallet forsker og skriver for det meste alene. Mange deler ideer og utkast med kolleger i inn- og utland. En del etablerer grupper knyttet til et forskningsprosjekt som varer noen år. Enkelte publiserer noen av sine forskningsresultater sammen med en eller flere medforfattere. Men bare noen få humanister inngår i forskergrupper som har en slik struktur og varighet som NFR beskriver i mandatet for evalueringen: med vedtatte målsettinger, fast organisering og egne opplegg for forskerutdanning.
Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har drevet humanistisk forskning i tretti år og ser hvordan mine kolleger i og utenfor mitt eget institutt driver sin forskning. Og fordi jeg har hatt lederverv på fakultet og institutt i 13 av de siste 15 årene, med dertil hørende kjennskap til organiseringen av forskningen i humaniora. Men spørsmålet er ikke hvordan jeg vet at humanistisk forskning i Norge sjelden foregår i forskergrupper. Det krever ikke spesielt godt syn. Spørsmålet er hvorfor Forskningsrådet nekter å innse det.
NFR kan mene at humanistene burde vært organisert i faste forskergrupper. Det er gode grunner til å mene at forskningen vil bli bedre av å organiseres slik, og vi vet at publikasjoner med flere forfattere blir forholdvis mer sitert enn arbeider med bare én forfatter. Det finnes også gode grunner til å mene at mye humanistisk forskning, på grunn av sin karakter av fortolkning, ikke egner seg så godt til gruppearbeid og samforfatterskap. Men en evaluering skal uansett ikke være styrt av normative betraktninger. Den skal beskrive situasjonen, og gi råd på grunnlag av en korrekt situasjonsbeskrivelse. Forskningspolitikken skal følge av evalueringen, ikke styre den.
Gjør det så mye om Forskningsrådet insisterer på å evaluere humaniora ved hjelp av briller utviklet for å evaluere naturvitenskap? Ja, av to grunner. For det første innebærer ordningen der kun medlemmer av forskergrupper får sine arbeider vurdert, at en rekke av landets internasjonalt ledende humanister faller utenfor. Denne skjevheten gir et grovt misvisende bilde av humanioras internasjonale potensial. For eksempel var knapt noen av de ti forskerne ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo som publiserte mest (målt i publiseringspoeng) i perioden 2006–13, med i en forskergruppe av en slik art som humanioraevalueringen opererer med.
Den andre grunnen til å rope varsko om NFRs forskningsideologiske briller, er at Forskningsrådet kommer til å få det resultatet de ønsker seg. I håp om å få NFRs stempel «internasjonalt ledende» på sine beste forskere, vil nemlig institusjonene tøye kriteriene for innmelding av forskergrupper så langt som mulig – hvilket er svært langt, siden NFR overlater til institusjonene selv å definere forskergruppene. (Men hvordan skal NFR da vite at institusjonene blir evaluert på lik linje?) Dermed vil evalueringen gi et misvisende bilde ikke bare av styrken til norsk humanistisk forskning, men også organiseringen av den.
Etter at landets forskningsråd ble samlet til NFR i 1993, har enkelte humanister fra tid til annen erklært at alt var bedre før – eller i hvert fall at nedleggelsen av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) har vært negativ for humaniora, fordi NFR ikke forstår humanioras egenart. Jeg har sett på slike utsagn som et uttrykk for humanistisk nostalgi. Men etter å ha blitt presentert Forskningsrådets opplegg for humanioraevalueringen, er jeg i ferd med å skifte standpunkt. Enten er NFR blind på det ene øyet og har skylapp på det andre, eller så er humaniora Forskningsrådets blinde flekk. Det bildet av humanistisk forskning som fremtrer på NFRs netthinne, er et vrengebilde.
Tor Egil Førland er instituttleder, Institutt for arkeologi, konservering og historie, HF, Universitetet i Oslo.