Klimadebatten har i mange år vært preget av én stor motsetning: mellom dem som er bekymret for klimaendringene og dem som er skeptiske til om menneskeskapte klimaendringer i det hele tatt finnes. Skeptikerne er blitt mer og mer uinteressante. De er ikke i stand til å belegge sine påstander med annet enn spekulative konspirasjonsteorier. Vi kan glemme dem. Men dette gjør også motsatsen, klima-apokalyptikerne mindre interessante. Kanskje var det en tid da vi trengte å skremmes til handling. Nå tror jeg ideen om klima-apokalypsen i større grad leder til likegyldighet, fordi den flytter handlingsrommet vårt fra politikken til utopien. Erik Dammann ba oss velge mellom «Pengene eller livet», som om den «pengeløse» utopi var mulig, enn si noe å trakte etter.
Denne høsten lanserte en gruppe klimaforskere og aktivister det spenstigste klimapolitiske innspillet på mange år: Et økomoderistisk manifest.
Manifestet er skrevet av folk som tar de menneskeskapte klimaendringene på alvor. Samtidig skisserer det et tydelig politisk alternativ til det som rådende norske klimapolitiske stemmer anser som nødvendige politiske løsninger. Derved skapes et nytt politisk handlingsrom innenfor en ramme hvor vi tar klimaendringene på alvor.
