I et debattinnlegg under den misvisende tittelen «Raus. Storsinna. Vidsynt.» i Morgenbladet 9. oktober, svarer Bergens Tidendes bokansvarlige Gudmund Skjeldal på Frode Helmich Pedersens kommentar i forrige avis om litteraturkritikkens tilstand. Jeg kjenner Helmich Pedersen godt nok til å vite at han er mer enn kapabel til selv å respondere på Skjeldals innlegg.
Imidlertid avlegger Gudmund Skjeldal også undertegnede en visitt som ikke kan stå ukommentert. Han viser til at jeg tidligere i år reiste en debatt om den krevende stillingen litteraturkritikken nå befinner seg i, i en situasjon med overgang til digitale plattformer kombinert med stadig vanskeligere avisøkonomi. En ting er at Skjeldal tar grunnleggende feil i påstanden om at VG har sluttet med fast bokkritikk. Litteraturstoffet i VG er flyttet fra søndagsavisa til ukas mest leste utgave, lørdagsavisa, og fyller fremdeles fire sider.
Skjeldals retoriske svingslag treffer så langt under beltestedet at det må komme fra et svært lavtstående utgangspunkt.
Men den mest alvorlige påstanden fra Gudmund Skjeldal er at jeg reiste debatten om kritikkens kår ut fra hensynet til egen, personlig vinning: «Ein kunne jo spørja seg om kva økonomiske interesser Hovdenakk sjølv hadde», presterer han å skrive.
Rent logisk lest må dette forstås dithen at ingen som mottar honorar for å skrive anmeldelser kan engasjere seg i debatten om kritikkens kår. En kunne jo spørre seg om Bergens Tidende virkelig ser seg tjent med å ha en bokansvarlig som har en slik holdning til anmelderne.
Skjeldals retoriske svingslag treffer så langt under beltestedet at det må komme fra et svært lavtstående utgangspunkt.
Sindre Hovdenakk er bokanmelder i VG og redaktør for tidsskriftet Prosa.