Jeg synes det er fint at Lena Lindgren skriver om norsk-somaliernes utenforskap. Selv jobbet jeg med å få arbeidsledige somaliere i Oslo inn i jobb i årene 2007–2012. Prosjektet skjedde i samarbeid med en somalier med stor prestisje i miljøet. Jeg skal være kort og derfor firkantet i det følgende.
Lindgren skriver at somaliere ikke sier «takk». Jo da, du kan si «mahadsanid».
Den forskningen som har vært utført på somaliere i Norge, representerer i hovedsak skadelige innspill, tilfredsstillelse av norsk nysgjerrighet, men er ikke innspill til løsninger. En stigmatisert gruppe trenger konkret hjelp til selvhjelp på egne premisser, ikke flere nærgående kunnskaper i offentligheten på et abstraksjonsnivå som gjør dem ubrukelige som midler til å generere strategier. Dette ble fremhevet av mange på 1980-tallet, blant andre kriminologene.
Vedrørende den forskningen Lindgren nevner: Fafos fugleperspektivmetode kan vanskelig generere strategier. Disse må genereres i samarbeid med dyktige representanter i miljøet selv. Katrine Fangens studie fanger bare opp de mest ressursterke somalierne. Rapporten «Somalis in Norway» er et oversiktsverk av samme slag med mye gjentakelser av det vi vet fra før (prosjektet burde etter mitt syn aldri vært gjennomført).
Rapporten fra «Somalisk utviklingsforum» har den fordelen at somaliere er aktive deltakere, men dessverre har de i stor grad overtatt «norske» perspektiver, og er for preget av forvaltningens perspektiv. For å komme noen vei er de nødt til å forholde seg mer til perspektiver som dukker opp på møte med engasjerte gjennomsnitts-somaliere som tar bladet fra munnen: I vårt prosjekt hadde vi mer enn hundre slike møter, selv om somalierne i starten trodde vi var politifolk ute etter dem.
Det finnes selvsagt unntak: Ada Engebrigtsens studie av kvinnelig omskjæring er basert på et klassisk sosialantropologisk feltarbeid der man har en sjanse til å komme på innsiden og få folk i tale. Men selve temaet handler om problematiske sider ved somalisk kultur og er mer egnet til å skremme gruppen enn til å generere strategier. Mange visste ikke at det fantes en somalisk bevegelse i Norge mot omskjæring, og temaet var usynlig i Norge inntil HRS tok det opp som del av sin innvandringsfiendtlige diskurs. Dette er dessverre symptomatisk i Norges håndtering av etniske minoriteter siden 1970-tallet: Man har aldri satset virkelig bredt på å bruke tid på dialogsamarbeid og reelle kompromisser.
Lindgren skriver at somaliere ikke sier «takk». Jo da, du kan si «mahadsanid» og «aad iyi aad baad u mahadsantahay», og dette er helt gangbart. At somaliere ikke takker, er en type misforståelse som oppsto i norsk diskurs etter at sosialantropologene lette etter «kulturtrekk» på 1980-tallet og møtte innvandrere som var altfor villige til å snakke om «vår kultur» uten empirisk grunnlag. Praktisk talt alle påstander om kulturforskjeller hos innvandrere, bortsett fra dem som handler om familie og seksualitet, er ensidige og tvilsomme. Og unyttige, fordi reell handling skjer over tid ansikt til ansikt i situasjoner med sin egen logikk.
Uten vedvarende samarbeid og egenerfaring med gruppen over tid, og uten å snakke språket, kan man bare skyte en hvit pinn etter dette med å forstå og endre noe til det positive og på demokratisk vis i gruppen selv. Og man må samarbeide med dem som har et solid fotfeste i gruppen og samtidig ser berettigelsen i norske krav. Amal Aden og andre som velger angrep utenfra, gjør bare skade. Kort sagt: hovedproblemet i integreringen ligger hos det etnisk norske samfunnet, i dets offentlige diskurs og dets ressursdisponering, ikke hos innvandrerne.
Ragnar Næss er forsker.