00:01 - 16. oktober 2015

Nysgjerrighet er kvalitet

Jeg vil takke Kristine Næss for ansporende svar (2. oktober) på min anmeldelse av Merethe Lindstrøms Fra vinterarkivene (18. september). Næss deler ikke min noe skeptiske vurdering av romanen, og mot min påstand om at gestene i retning av noe språkløst får for stor plass i romanen, fører hun eksempler på at «Lindstrøm skriver rått og konkret».

Jeg ga dessuten til kjenne en frustrasjon over det jeg opplevde som et altomsluttende mørke i romanen, mens Næss på sin side – med rette! – hevder at det er «diskutabelt» å se håp som «et kvalitetstegn ved tekster».

Jeg tror mer på litterære tekster hvor det er åpent hva som kommer.

For å knytte en kommentar til dette siste først: Min etterlysning av håp, eller i det minste følelsen av reelle muligheter for forandring i romanen knyttet seg til at jeg mener «den er en litterær tekst som ikke er nysgjerrig eller åpen nok». Når jeg forsøkte å peke på at romanen blir stående i sin egen fortvilelse, var altså hovedinnvendingen av mer generell karakter: Jeg tror mer på litterære tekster hvor det er åpent hva som kommer. Så festet i en grunnholdning som denne romanen for meg fremstår, mister den samtidig den nysgjerrigheten som jeg bestemt vil hevde er «et kvalitetstegn ved tekster».

Hva angår «det konkrete», tror jeg Næss er inne på noe svært utbredt og tankevekkende i litterær samtale: At vi mener forskjellige ting med de samme beskrivende ordene. Kanskje har dette med noe så gammeldags – og evigaktuelt – som litteratursyn å gjøre. I det siste har jeg brukt mye tid på forfattere som Steve Sem-Sandberg, Elena Ferrante og Liv Køltzow. Tre innbyrdes svært forskjellige forfattere som aldri blir stående på avstand fra det de beskriver. Sistnevnte sier i et essay at hun tror på «skildringen, på det å gripe fatt i et hjørne av virkeligheten og skrive uttømmende om det ene lille hjørnet».

Slike skrivemåter står i mine øyne i skarp kontrast til det mer hentydende ved Lindstrøms seneste roman. Jeg nevner disse eksemplene for å legge åpent at ulike utgangspunkt naturligvis styrer hva vi mener når vi bruker et ord som «konkret». Uten at det gjør kritikk eller tilsvar «mindre relevant», derimot er vel dette et trekk ved all engasjert samtale.

Til slutt må jeg innrømme at jeg stiller meg litt undrende til følgende formulering i Næss‘ tilsvar: «Ellefsen ser heldigvis også kvaliteter ved romanen. Likevel leser man de anerkjennende ordene med følelsen av at det hefter et ‘men’ ved dem.» All den tid den tydeligste påstanden i anmeldelsen enkelt lar seg parafrasere med at Lindstrøm demonstrerer en knallsterk evne til å omsette observasjoner i øyeåpnende enkeltsetninger, men (!) at hun ikke språkliggjør de større eksistensielle dilemmaene med samme presisjon, ville jeg trodd at forbeholdet lå og lyste i dagen, at det ganske enkelt er en vesentlig del av min vurdering.

Bernhard Ellefsen er litteraturkritiker i Morgenbladet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse