Debatt

Ny utopi: Det opplyste folkeessayet

Det litterære essayet er under hardt skyts – igjen. Fra flere hold bombarderes det med anklager om innsnevring og manglende relevans. I Vinduet kaller Morten Strøksnes sjangeren for en «inngjerdet sone for introspeksjon». Den makter ikke å fri seg fra sitt eget klamme favntak, men synker sultekunstnerisk sammen mellom foldene i essayistens egen navle. Følgelig er det ikke Verden og Virkeligheten som er essayets foretrukne studieobjekter, men navleloet og den lunkne hulegangen som holder essayisten fanget i skinn og bedrag.

Skal man tro en annen kritiker, Eivind Tjønneland, er det heller ikke ønskelig å forholde seg til sjangerens innstifter og opphavsmann, Michel de Montaigne. Denne skrev nemlig bare «pseudo-essays», mer opptatt av presse egne luner på leseren enn av «sak» og «innhold». Dertil kommer Espen Stuelands koleriske utfall mot all figurlig tenkning og «litterarisering».

Det manes til kamp mot tenkningen, man tordner mot teori.

Det intellektuelle frihetsidealet som tidligere var så maktpåliggende for sjangerens forkjempere, er i dag blitt et selvpålagt fengsel – en flukt fra det fri. Derfor snakkes det foraktelig om otium og tilbaketrekning, om apolitiske idealer og selvpåført marginalisering.

I alt dette er det lett å gjenkjenne en gammel tankefigur: Den litterære essayisten er et hulemenneske som er bundet på hender og føtter, og som i sin selvhenførte monomani ikke evner å skille lysprojeksjonene på veggen fra tingenes virkelige eksistens. Utenfor grotten stiger Platons store sol igjen på himmelen.

Heldigvis har noen få av oss maktet å fri seg fra fangenskapet; fra et ståsted ute i det fri rapporterer de i aviser og tidsskrifter om kraften i lyset og tingenes virkelige former. Blendverket man til nå har tatt for ekte vare – litteratur, kunst, filosofi – har ingen relevans der ute. I stedet hører vi om skremmende scenarier: Jorden er truet av klimaforandringer; politikken er korrupt; økonomien favoriserer de rike…

Etter tre tiår med teoretisk ekstase (Frankfurterne, dekonstruksjon, retorikk) har bakrusen slått inn i forhandlingene om det norske essayet. Fra de sobre og oppvakte kommer det nå meldinger om andre idealer. Tilsynelatende uten ironi påkaller man en ny «virkelighetshunger», en uformidlet fremstilling av tingene. Misunnelig skuler man til romanen, hvor kunstferdighet og retorikk har måttet vike for rene beskrivelser og høye salgstall. Hadde man ikke visst bedre, kunne man være fristet til å tro at det litterære essayets vanry hang sammen med en teoretisk informert omvurdering av alle verdier.

Men går man til anklageskriftene, er det lite som minner om dette. Det som hos Roland Barthes gikk for å være et stilgrep rendyrket av Flaubert for å gi et skinn av noe reelt – virkelighetseffekten – er med ett blitt hevet opp til sannhetskriterium og norm. Glemt er kunstferdighetens tenkere, som Borges, Adorno, Haraway og Derrida. For hvorfor skal man i det hele tatt gidde å befatte seg med tanketradisjoner og teoridannelser som ikke evner å begeistre de mange? Som fremmedgjør med sin utilgjengelighet og som bare unntaksvis står å lese om i avisene?

Mange av anklagene som i dag rettes mot essayet er gammelt nytt og faller sammen med den rituelle motstanden mot lyrikken. Den er ubegripelig og derfor ubrukelig. Den appellerer bare til de få og er derfor elitistisk. Den er kunst. Til unnsetning kommer saklighetens forkjempere som på ny skal løfte sjangeren til gamle høyder. Det manes til kamp mot tenkningen, man tordner mot teori.

Gjennom all støyen hører man derfor også tonene fra en ny utopi: Det opplyste folkeessayet. Ved å skrive enkelt og etterrettelig om viktige hendelser ute i verden, skal det gi oss direkte tilgang til saken det gjelder. Stoffet skal ikke lenger filtreres gjennom annenrangs kilder som kunstverk og filosofi. Lukács’ bestemmelse av essayet, som en forming av det allerede skapte, har man kvittet seg med for lengst.

I alt dette aner man en «estetisk rensing» av sjangeren: et essay uten essayistikk!

Sigurd Tenningen er PhD Research Fellow, Universitetet i Agder.
Les Morten Strøksnes’ tekst her.

Mer fra Debatt