00:00 - 23. oktober 2015

Min barndoms dal

Solen står opp på Veitvet t-banestasjon i Groruddalen. Foto: Sigve Indregard

Da vi flyttet til Vestli i 1971, var jeg to år gammel. Jeg har, avbrutt av noen få år, bodd hele mitt liv i Groruddalen.

Den såkalte «Stovnerrapporten» fra 1975 kunne fortelle om deprimerte og ensomme barn som hadde «mistet evnen til å lese, skrive og regne», og som etter all sannsynlighet kom til å ende opp som analfabeter. Denne rapporten fulgte oss hele oppveksten. Vår jevnaldrende norske kronprins snakket nedlatende om oss: «Jeg er ikke Håkon Magnus, jeg er Jonny fra Stovner» I dag er det noen uopplyste folk som tror hans majestet sa dette fordi han er folkelig.

Hvor henter dere tiden til å debattere OSS i det vide og det brede fra? Har dere ikke unger, eller lokalmiljø, er alt på stell i livene deres?

Vi som vokste opp i Groruddalen vet bedre. Det gjør Håkon Magnus også. Vi hadde Jonny, Tommy og Ronny i klassen. Vi var fra ulike kanter av Norge, og fra ulike samfunnslag, vi lekte sammen på nye boligfelt og nye skoler. Mine venner, de jeg vokste opp med, spenner fra å være journalister, rørleggere, advokater, forskere, lærere og snekkere til å sitte på Ila for Nokasranet eller vanke på plata som narkoman. Vi er kompiser uansett.

Nylig møttes vi til 30-årsjubileum for ungdomsskolen på et klubbhus. Det var en fantastisk gjeng, som hadde klart seg bra. Flere av oss snakket om hva Stovner-rapporten hadde ført med seg: Et grep mange av oss hadde tatt, var å legge om dialekten vår. A-endinger og tjukke l-er ble pakket vekk i møte med nye kollegaer, nye venner, nye treningskamerater. Vi fryktet at vi ikke ville få den jobben vi ønsket dersom vi sa hvor vi bodde eller snakket som vi pleide. Vi har kjempet mot fordommene, og gjør det til en viss grad fortsatt.

Har vi noe ekstra, vi som har overlevd disse «vanskelige» forholdene i Groruddalen på syttitallet? Selvfølgelig ikke. Vi har derimot utviklet en evne til ikke å se ned på folk. Samme for oss om folk er fattige eller rike, har akademisk utdannelse eller ikke, er muslimer eller ateister. Vi ser ikke ned på folk, det er vår styrke, vi tar deg for det du er. Såpass har vi lært etter å ha vokst opp med Stovnerrapporten.

Så skjer det: Stovnerrapporten all over again! Halvor Fosli (fra Ullern, står det i avisen) har funnet tyve mennesker som synes det er vanskelig å leve i dalen og intervjuet dem i boken Fremmed i eget land. Kjetil Rolness (fra Ullevål Hageby) og Erling Fossen (fra Montebello) bruker anledningen til å hype sine egne meninger om innvandring. Mange oppfatter det som et «bevis» for at Hege Storhaug og Human Rights Service har rett: Hva var det vi sa? Groruddalen er et crappy sted, og alle som bor der, vil vekk. Innvandrerne voldtar og nekter norske elever å ha salami på brødskiva!

Kjære alle sammen, kronprinsen, Halvor Fosli, Kjetil Rollnes, Hege Storhaug med flere. Det bor 130 000 folk i Groruddalen, det er 60 000 arbeidsplasser her. Hver femte Osloinnbygger bor i Groruddalen. Det er massive utfordringer i flere av bydelene, dette må ikke stikkes under stol. Men denne stigmatiseringen dere driver med, den som jeg vokste opp med – og som nå mine unger må vokse opp med – den er ikke fortjent.

Vi veit (legg merke til at jeg nå i affekt legger om til Grorudalsdialekta mi) at det er forskjell på øst og vest – stor forskjell. På østkanten er det lavere levealder, inntekt og utdannelse. Kan noe av denne slitasjen handle om at vi bruker ressursene på noe verdifullt, noe utenfor oss selv? Det er jo ikke akkurat vestkantskribentene som tar støyten og står i frontlinjen når samfunnet bygges.

Jeg skriver dette etter at håndballtreninga er over, foreldresamling er innkalt, dugnad avholdt, ungene lagt og huset er ryddet. Klokka bikker midnatt, men for en gangs skyld skal jeg ta meg tid til å svare «bidragsyterne» som sitter og tøffer seg bak pc-en. Hvor henter dere tiden tid til å debattere OSS i det vide og det brede fra? Har dere ikke unger eller lokalmiljø, er alt på stell i livene deres?

Vi veit at mange innvandrere bidrar, vi veit at flere og flere av dem integreres i vårt fargerike felleskap og brokete samfunn. Selvfølgelig kunne flere av våre nye landsmenn gjort mer – men det største problemet vårt er ikke dem, det er dere. Som Inger Sønderland skrev i en kronikk i Aftenposten: Det jeg synes er mest problematisk med å bo her, er faktisk kronikker om hvor kjipt det er å bo her.

Vi er mange som trives i dalen, og vi har absolutt ikke tenkt til å flytte herfra.  Vi som vokste opp her, klager ikke, dømmer ikke, forlanger ikke – vi bidrar. Det hadde vært så fint om unga våre kunne få slippe det vi opplevde, at en ny generasjon slipper å bli forhåndsdømt. For våre barn er mer enn gode nok, slik vi også var for 30 år siden. Ikke minst er Groruddalen, denne grønne, mennesketette dalen, god nok. Jeg håper den neste generasjonen groruddølinger er stolte av å komme herfra og blir boende. Det er ikke den letteste veien, men så er vi også laget av Grorudgranitt.

Hege Almerud er selvstendig næringsdrivende.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse