Annonse
00:01 - 16. oktober 2015

Jeg sykler 17 kilometer til jobb på 45 minutter

Kalvinisme eller ikke kalvinisme. Selv er jeg så glad i el-sykkelen min at jeg griper meg i å tenke på den.

Elektrisk: «En sykkeltur er en naturopplevelse. Sykling gir flere fordeler enn et kinderegg», skriver Peter Magnus. Bildet er fra Marius Liens sykkeltur til Moss. Foto: Marius Lien
Annonse

Sykkelen er en glimrende oppfinnelse. Med batteri blir den genial. 5000 solgte el-sykler i 2013 ble til en dobling til 10 000 året etter. Det gagner både syklistene, trafikken, fellesskapet og klima at syklisme er i vekst. Og jo flere av oss som suser forbi bilene som står stille i morgenrushet, jo mer vil vi påvirke, og jo flere vil parkere bilen og ta sykkelen fatt.

Litt «matte»: Jeg sykler 17 kilometer til jobb på 45 minutter. Alternativet buss og nødvendig gange tar til sammenlikning alt fra 40 minutter eller mer, avhengig av rushet. Månedskort på bussen er 700 kroner innspart. Og med 90 minutter lett «spinning» hver dag, trenger jeg ikke treningsstudio. Mer penger er det å hente for dem som kan klare seg med sykkel og offentlig transport i hverdagen, slik at bilhold kan avvikles og erstattes av medlemskap i bilring.

Etter 5 minutter på vei er all skepsis forsvunnet. Regnet skyller vekk kontorstøvet.

En analyse fra Bergen viser at over 40 prosent bor mindre enn 5 km fra arbeidsplassen, slik at potensialet for å «sykle til jobb» er stort. Ettersom syklismen øker i byene, vil rushkøene minske eller forsvinne, med de enorme fordeler det vil gi. At syklisme fører til bedre helse for den enkelte og kroner spart for fellesskapet, er dokumentert. Ordtaket «Under milen – parker bilen» fanger en del av syklismens positive ideologi. Samtidig skal vi unngå heksejakt etter dem som av mange grunner må bruke bil.

På sykkel er vi ikke hermetisert, som i en bil. En sykkeltur er en naturopplevelse. Sykling gir flere fordeler enn et kinderegg. Vi styrker helsa, vi kommer på tur, vi sparer penger og vi kommer dit vi skal – alt på én gang. På el-sykkel er anstrengelsen så moderat at det passer også for dem som er utrent. Og alle som forklarer null sykling med at de ikke har syklet før, eller henviser til regn og motvind og motbakker, har – med el-sykkelens ankomst – fått en anledning til å tenke sykkel én gang til, tenke utfoldelse, tenke solskinn, tenke medvind og nedoverbakker, en gang til. «Røykeslutt» har vært en vellykket prosess i Norge. Hva med enda flere offentlige kroner inn i tilsvarende kampanjer for «Syklestart»?

La meg kommentere noe jeg ser som uklarheter i Marius Liens tekst om el-sykler i Morgenbladet 9. oktober, og som lite gagner el-syklisme. Noe av det første Lien gjør, er å dele med oss sin ubegrunnede følelse av at det er galt å utsette batteriet for skranglingen i bygater. Deretter rapporterer han at styret svikter på sykkelen han har lånt.

Hvorfor innlede så negativt? Informasjon om at el-billigsykkelen hans koster under 9000, får vi ikke. Og merkelig er det at Lien skriver flere linjer om «at sykkelens dynamofunksjon ladet batteriet når jeg tråkket på». De fleste el-sykler har ikke dynamo. Ifølge bruksanvisningen for Liens sykkel må batteriet tilkobles strømkilde når det skal lades. Vi leser også at batteriet ikke kan benytte en ladestasjon for elbiler. Nei, selvsagt ikke. Hos Lien blir det uklart at alt som trengs er en helt vanlig 220 stikkontakt.

Lien trekker også inn kalvinisme og læren om arbeid som nødvendig for frelse, og at el-sykkelen ikke byr på tilstrekkelig arbeid til å frelse. Slike tanker «har visstnok fått flere til å avstå fra kjøp av el-sykkel». Hva skal man svare? At salgsboomen av el-sykler tyder på at kalvinisme visstnok er på vikende front i Norge i det 21. århundre? At el-sykkelen ikke krever mye arbeid, har Lien rett i.

Selv er jeg så glad i el-sykkelen min at jeg griper meg i å tenke på den. Og jeg sykler ikke bare stolt til jobben. Senere på dagen kan jeg også sykle hjem igjen. Jeg innrømmer at det en kort stund på slutten av en lang arbeidsdag ikke frister å skulle sykle 45 minutter i regn. Men dette er for en klassisk dørstokkmil å regne. Etter 5 minutter på vei er all skepsis forsvunnet. Regnet skyller vekk kontorstøvet. Tankene får lov å vandre. Jeg er på sykkeltur. Jeg ser fram til 45 minutters rolig kvalitetstid med meg selv, mens batteriet trekker meg framover. Jeg sykler – jeg triller – jeg ER.

Peter Magnus er el-syklist.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»