Annonse
00:00 - 02. oktober 2015

Iunkers justisreise

Dramatiker Finn Iunker driver med falsk regi i Torgersensaken, og de som ikke kjenner saken, kan bli lurt.

Illustrasjon: Mari Kaanstad Johnsen
Annonse

Morgenbladet bragte 25. september en lang trosbekjennelse om drapsdommen i 1958 mot Fredrik Fasting Torgersen. I likhet med andre synsere kan Iunker ikke ha satt seg inn i saken, men nøyer seg med å kolportere for lengst tilbakeviste vandrehistorier. Alle uavhengige som har gjort den omfattende jobben det er å sette seg ordentlig inn i saken, har jo innsett at Torgersen ble dømt med urette. Bevisene duger ikke etter det vi vet i dag, til dels motsier de klart at Torgersen er skyldig.

ronikken til Finn Iunker kan dessverre ikke overses som en dårlig spøk. Det skyldes Iunkers form. Han er dramatiker og vet noe om å fengsle og forføre et publikum. Hans regigrep i kronikken er å presentere seg for leserne som den frie og åpne oppmann som har studert alt til bunns og skifter vær og vind mellom partene. 

I denne sausen av likt og ulikt kan ikke noe av det Iunker påstår, tas seriøst.

Regigrepet er falskt, og de som ikke kjenner saken, kan bli besnæret og lurt. Men Iunker kan ikke ha lest, i hvert fall har han ikke forstått. Hvor har dramatikeren vært i det siste tiåret? Hvordan kan han ha unngått å skjønne at fremragende forskere uten egeninteresser har tydeliggjort at beviser som i 1958, ble hevdet å utpeke Torgersen med 100 prosent sikkerhet, allikevel ikke gjør det? Artikkelen er så tettpakket med usannheter og feil at det er helt umulig å ta dem for seg i detalj. Det er bare en ting å si: I denne sausen av likt og ulikt kan ikke noe av det Iunker påstår, tas seriøst. 

    Iunker starter med å snuble så ettertrykkelig at han drar vekk grunnen under alt som følger. Under tittelen «Sakens kjerne» hevder han at «bevismengden mot Torgersen er overveldende» og viser til de velkjente tekniske spor. Han har rett i at funn av barnåler, avføringsspor og et bittmerke ble sett som avgjørende bevis for skyld. Men det var i 1958. 

    Det er leit at Iunker ikke har fått med seg at det er lenge siden de tekniske bevisene pekte mot Torgersen. Folk med så fundamentale kunnskapshull bør holde seg borte fra striden mellom Torgersen og rettsvesenet. Til og med Gjenopptakelseskommisjonen har jo erkjent at to tekniske bevis var uholdbare. Dermed var det «rimelig tvil om dommen er riktig», og Torgersen hadde en juridisk rett til å få saken prøvd i en ny rettssak. 

    Men Kommisjonen avslo likevel begjæringen. Dens usanne, søkte og juridisk klart uholdbare begrunnelser burde fått norsk presse til å glefse, men i Torgersensaken har media ikke vært noen god vakthund. I og for seg burde dette svaret ha stoppet der, og bare latt Iunkers kardinalfeil bli stående der, alene i grell tydelighet. 

    Det bør likevel frem hva saken handler om og hva som driver så mange høyt kvalifiserte vitenskapsfolk til å kjempe for frifinnelse av Torgersen. Menneskelig medfølelse med et hårdt prøvet menneske er selvsagt et moment, men Torgersen sa det selv, like til det siste: «Saken handler ikke om meg, men om rettssikkerheten. Andre skal ikke oppleve det jeg har vært utsatt for.» 

    Det er kampen for en viktig reform av rettsvesenet som har fått så mange naturvitere til å streve med saken i over 15 år. Ønsket er å å få gjennomslag for en banebrytende endring i bedømmelsen av bevis. Domstolene bedømmer sannsynligheter hele tiden, men trekker gale slutninger fordi de mangler trening i statistisk metode. 

    De gale vurderingene av tekniske bevis i Torgersensaken illustrerer at likheter ikke uten videre etablerer en relevant og unik sammenheng mellom spor og åsted/offer. Man må ikke kortslutte fra likhet til sannsynlighet og sammenheng. At tre av våre mest ansette høyesterettsdommere, Kirsti Coward, Ketil Lund og Magnus Aarbakke gjorde denne feilen i 2001, er ille. Mye verre er det at rettsvesenet ikke evner å forstå feilen – selv når den blir forklart. 

    Verken statsadvokat Anne Katteland, riksadvokat Tor Axel Busch eller lederne i Gjenopptakelseskommisjonen, Janne Kristiansen og Helen Sæter, synes å ha skjønt feilen – selv etter å ha fått den forklart. De har i alle fall ikke kommentert anførselen, enda den var et hovedpunkt i den utredning professor Ståle Eskeland skrev om bevisene i Torgersensaken i 2005. Loven krever at alle anførsler vurderes og tas stilling til. En ting er at Iunker ikke skjønner dette poenget; at aktorat og dommere synes uten evne til å forstå det, er alvorlig.

    Det er ikke mulig å la saken falle. Torgersen-saken illustrerer en feil som gjøres i rettssalene hele tiden – over hele verden. Når man vurderer sannsynligheter uten å ha den nødvendige trening, oppstår feil. Israeleren Daniel Kahneman, den verdenskjente ekspert på vår hjerne og dens alt for mange feilslutninger, har i boka «Tenke, fort og langsomt» forklart at mennesker gjerne slutter feil om sannsynligheter. Det hjelper ikke å være bevisst og oppmerksom på problemet, vi slutter ikke riktig her uten kunnskap om statistisk tenkning og trening, sier Kahneman, «men meget få har slik opplæring.»

    Et nytt forsøk på å gi en enkel illustrasjon av prinsippet: Hvis vitner bare har observert at drapsmannen hadde nese, er politiet like langt, det kan være hvem som helst. Men om vitner har observert at den skyldige manglet nesen og tre fingre på venstre hånd, er dette så statistisk uvanlig at man normalt vil ha hundre prosent identifikasjon – med mindre drapet er skjedd på et hjem for krigsinvalider. Det trengs altså statistisk, konkret viten om virkeligheten og hyppigheter før en likhet sier at noe er usedvanlig og kan peke mot en bestemt person.

    Det var dette Ståle Eskeland ble opptatt av i 2001, at også naturlovene gjelder i domstolene, for eksempel logikken matematikken og alminnelig sannsynlighetsteori.

    Iunker skriver uten å kjenne til eller ha forstått stort av de fakta og faglige spørsmål saken i dag dreier seg om. Hans omtale av Torgersens støttespillere er i beste fall uskjønnsom. Hvem vil tro at en rekke professorer, landets mest respekterte på sine fagfelt, har så dårlig vurderingsevne som Iunker hevder? 

    Like før Torgersen døde, 18. juni i år, hadde høyesterettsadvokatene Cato Schiøtz og Pål Lorentzen saumfart alle sider av saken og levert en ny begjæring om gjenopptakelse. Iunker, og alle som måtte ønske, vil finne dokumentet og annet stoff på torgersensaken.no. Det bør de gjøre før de fantaserer videre om at Torgersen er dømt med rette.

Per Brandtzæg er professor i medisin.
Fredrik S. Heffemehl er jurist og forfatter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»