Annonse
00:01 - 16. oktober 2015

Hard mot de harde

Vanligvis er jeg for dialog og forhandling, men i noen av livets situasjoner og overfor noen personer, er «Fantomets metode» det eneste som holder, skriver Sissel Gran.

Helt på veggen: Hos terapeut Sissel Gran henger et Fantomet-verk av billedkunstner Ronny Bank. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Bruddstykker

Morgenbladets lesere får gjennom en serie artikler smakebiter fra Sissel Grans kommende bok om samlivsbrudd.

Jeg er en ansvarlig kvinne. En arbeider i Herrens vingård, står opp tidlig, arbeider seint, har ansvar, tar ansvar, bygger landet, bidrar til befolkningens beste. Men ingen vet at jeg sitter på kontoret og skriver ned hvert ord han har sagt, hvert et ord han har sagt. For å lete etter et håp. For å lete etter en nøkkel. For å lete etter en løgn. Hvor mange timer bruker jeg på det, hvor mange? Kanskje to timer hver dag, kanskje fire. Noen kommer inn, jeg ser rolig opp, mens jeg lukker skjermen min for innsyn.

 

Det er Berit Hedemanns hovedperson i All min forakt som lever et hemmelig liv bak all sin ansvarlighet. Det hemmelige livet hennes styres av håpet om å knekke kjærlighetskoden hos en mann som kommer og går. Hennes anstrengelser kommer til å være forgjeves, og noe i henne vet det, men hun kommer til å håpe, lenge, for håpet er nedlagt i oss mennesker. Håpet er en evolusjonær kraft, det sørger for vår overlevelse, det gir oss evnen til å holde ut og til å drømme om en bedre fremtid. Det gjør oss oppfinnsomme, kreative og utholdende og kan redde oss i nødens stund. Å slutte å håpe er naturstridig, men noen ganger er håpets død det eneste vi kan håpe på, å drepe det når det har vrengt seg og dominerer hele vår tilværelse, når vårt kjærlighetshåp bare fører til pine.

 

I 2010 ga jeg ut Hekta sammen med Nora Skaug, en bok med undertittelen På et håp om kjærlighet. Begrepet «romantisk hekt» hadde ikke eksistert i mitt hode før, men jeg trengte et nytt ord for å forklare et fenomen som jeg ikke fant godt nok beskrevet noe sted. Det lignet på ulykkelig kjærlighet, hadde likhetstrekk med den nervøse fasen i en tidlig forelskelse, minnet litt om kjærlighetssorg og overlappet helt klart med tilstanden besettelse, men det dekket allikevel ikke det fenomenet jeg var vitne til da Nora, min gode venn og forfatterkollega, gjennomgikk en foruroligende personlighetsforandring etter at hun møtte Frank (som ikke er hans virkelige navn) på en grillfest hos felles venner. Etter kort tid ble de kjærester – eller ble de det? Det er tusenkronersspørsmålet og dette fenomenets viktigste kjennetegn: Du vet aldri.

Hekt i romanform

Berit Hedemann
All min forkakt
Gyldendal 2014

Lena Andersson
Rettsstridig forføyning
Gyldendal 2014

Uten personlig ansvar
Gyldendal 2015

Etter noen uker med Frank var det selvstendige mennesket Nora forandret til en nervebunt. Hun kjente ikke seg selv igjen, og det gjorde heller ikke vennene. Dette er også et trekk ved fenomenet – at man blir en fremmed for seg selv og omgivelsene og ikke forstår hvorfor man handler og føler som man gjør, uten at dette kan tilskrives at man har utviklet en diagnostiserbar psykisk forstyrrelse.

I forelskelsen blir man selvsagt også forvirret og forandret og kan føle seg vekselvis nervøs og lykkelig, men tilstanden Nora befant seg i lignet mest på panikk, og dersom hun var i nærheten av forelskelsens euforiske glede og letthet, var det kun i korte glimt. Hun ble i stedet kronisk urolig, ukonsentrert og grublete. Alt hun greide å tenke på, var denne Frank og hva hun skulle gjøre for ikke å irritere, forstyrre og ødelegge mulighetene for at han skulle ta seg tid til å treffe henne. For Frank, som hadde vært ganske så varm og nær i begynnelsen, holdt nå stadig igjen på kontakten. Han oppførte seg som et knapphetsgode – men uten å være direkte avvisende. I ettertid var det lett å se at han hadde vært preget av øyeblikksbegeistring, i den forstand at følelsen av å ville Nora kom og gikk. Kommunikasjonen hans var utpreget ambivalent og styrt av to kolliderende signalsystemer – hengivenhetssignaler og tilbaketrekningssignaler – og disse signalsystemene kunne nærmest opptre samtidig, til stor forvirring for henne. Han bedrev – sannsynligvis uten at dette var villet – hva antropolog Gregory Bateson i gamle dagers kommunikasjonsteoretiske språkdrakt kalte double bind eller crazymaking – en ubevisst kontrollstrategi uten onde hensikter fra avsenderens side, men med fatalt resultat for mottakeren som kunne utvise symptomer på angst og fremstå som vibrerende hypervaktsom i forsøket på å tolke avsenderens ulne meldinger, alt med den hensikt å unngå å bli avvist.

Den som vil minst har mest makt. Og den som vil mest, får tolkningsfeber.

Symptomatologien stemte på Nora. Hun ble selvutslettende, ventende og alltid beredt. I tillegg isolerte hun seg fordi hun følte skam, skam over et forhold – eller snarere et ikke-forhold – som familie og venner stadig stilte spørsmålstegn ved. Hver gang hun ble overveldet av tvil om Franks romantiske intensjoner – noe som egentlig var den rasjonelle hjernens forsøk på å komme henne til unnsetning – overtalte hun seg selv til å tro at bare hun fortsatte å være tålmodig og positiv, så ville håpet om kjærlighet bli innfridd. Fenomenet er nok like gammelt som menneskeheten. Den som vil minst har mest makt. Og den som vil mest, får tolkningsfeber, slik Lena Andersson beskriver dette i sin bok Rettsstridig forføyning – en roman om kjærlighet. Ethvert ord, hver setning, hver kroppsbevegelse, hvert hint, hver ugjennomtenkte replikk og antydning som lekker fra en tilbedt persons munn, blir gjenstand for nitid gransking fra den som er rammet av et romantisk hekt. Granskningen foretas ofte i samråd med den gruppen som forfatteren så treffende ironisk kaller «venninnekoret». I Anderssons roman er det den smarte Ester Nilsson, lyriker og essayist, som rammes av en håpløs forelskelse i kunstneren Hugo Rask, en typisk «kulturmann» som er omgitt av et slep av beundrere av begge kjønn. Eller forelskelse – det er det jo ikke, slik jeg ser det. Esters oppslukthet av Hugo Rask er ikke annet enn et hekt som oppstår etter at hun har holdt et meget forseggjort foredrag om denne mannen og hans kunst. Rask begeistres av hennes intellekt og av Esters beundring for ham, og han fanger henne med denne replikken, en replikk som av drevne sjekkekunstnere ville blitt karakterisert som en «åpner»: «Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.» Så kysser han henne på begge kinn, og det begynner å suse og bruse i Ester.

Utover begeistringen for hennes begeistring er imidlertid Ester et helt likegyldig individ for Hugo Rask, men Ester tolker dette annerledes. Hun føler seg intenst forelsket, bryter med den trofaste ektemannen Per og retter all sin oppmerksomhet mot sin nye kjærlighet, eller sin «hekter», slik jeg oppfatter ham. Hun er parat til å tolke alt han sier og gjør som uttrykk for at han er på vei mot henne og deres felles fremtid.

 

Å gi inntrykk av at man er oppnåelig er altfor lett når en rammet person higer vilt etter at det er dette som er i ferd med å skje. Ett eneste ord er nok, bare å bruke ordet «vi» som i «vi snakkes» er farlig lettsindig når man egentlig ikke tror at man vil noe mer med et menneske enn å snakkes en eller annen gang. Når en slik frase blir sagt til en som lengter fortvilet, som Ester i Lena Anderssons roman gjør, blir en slik frase «…brutal, en slapp forening av feighet og skyld, en omsorg uten dekning.» Det er helt riktig beskrevet. Omsorg uten dekning. Hvis man aner eller vet at man ikke vil dette mennesket, må man derfor luke i terminologien og på alle vis signalisere at DET KOMMER ALDRI TIL Å BLI OSS TO! Men hektere gjør ikke det, for de fleste vet ikke at de hekter, de forstår ikke hvilken sinnssyk innflytelse de har på den andres sinn, og innimellom nyter de godt av tilbederens oppmerksomhet. Og den som er hekta, vil heller ikke høre på det rasjonelle øret, men heller tolke motstand som en misforståelse hos den andre, at med tid og overtalelse og tålmodighet vil den andre forstå at dette er kjærlighet og at jeg er den rette for deg og har vært det hele tiden.

Berit Hedemann beskriver det samme fenomenet, der hovedpersonen, en kvinne, selvsagt, også hektes av en beundret kulturmann som bestormer henne i begynnelsen, men som bare nå og da følger opp. Nå og da er stikkordet og ondets rot, grunnlaget for klassisk franking – unnskyld det uærbødige uttrykket – i tråd med det mektige prinsippet om intermitterende forsterkning: Adferd, tanker og følelser som er etablert gjennom periodisk belønning sitter hardt. Slik utvikles mange typer avhengighet, til man sitter som rotta i buret i B. F. Skinners berømte adferdseksperiment og trykker i all evighet på spaken for å oppnå den euforiske følelsen når den etterlengtede pelleten triller ned med ujevne mellomrom. Det er denne uforutsigbarheten som bidrar til å nære håpet om at det en eller annen gang kommer nok en godbit, bare man trykker lenge nok. Det er belønningssenteret i hjernen som har gått bananas, som er blitt hekta på håpet om gevinsten, hvis bare, hvis bare, og derfor kan gambleren spille bort skjorta, gård og grunn. Skal den rammede slutte å spille, må håpet drepes, og det er hardt, hardt.

Når et parforhold tar form av et hekt, har håpet vrengt seg og blitt ødeleggende. Lena Andersson feller følgende dom over håpet på vegne av Ester som til stadighet har tolket Hugo Rasks ubetenksomme og likegyldige fraser som uttrykk for kjærlighet:

 

Håpet er en parasitt på menneskekroppen og lever i fullskala symbiose med menneskehjertet. Det er ikke nok å sette tvangstrøye på det og sperre det inne i mørke kott. Sultekost hjelper heller ikke, parasitten kan ikke settes på vann og brød. Næringstilførselen må stenges helt. Kan håpet skaffe seg oksygen, gjør det det. Oksygenet finnes i et feilrettet adjektiv, et forfløyent adverb, en kompensatorisk gest av medfølelse, en kroppslig bevegelse, glansen i et øye.

 

Sukk. Jeg har sett det mange ganger, hvordan håpefullhet får mennesker til å overfortolke andre i den retningen de ønsker og samtidig overtilpasse seg for å få innpass. Men vi må ikke glemme jakt-elementet her. Den som vil en annen så desperat, til tross for dennes åpenlyse vegring, er en jeger, en klegg, som Nora i Hekta kaller seg selv i et øyeblikks klarhet. Også Ester Nilsson er en jeger, en riktig ubehagelig en, hun er slett ikke bare et offer. Hun jakter på Hugo Rask som om han skulle være et byttedyr hun har rett til å felle.

En hekta persons iherdighet og insisterende overbevisning kan være voldsom og nesten skremmende, noen ganger bikke over i plaging og stalking. En kvinne som ble uopphørlig tilbedt av en mann hun ikke ville ha, beskriver det slik: «Jeg ble ufrivillig en brikke i hans mani, det var aldri mitt ønske».

Likevel ligger medfølelsen min mest hos den som er hekta. Vedkommende lider. Personen finner ikke av-knappen. Hjernen deres er under tvang og får aldri hvile. Berit Hedemanns kvinnekarakter beskriver tilstanden slik:

 

Han er som et virus på pc-en, en trojaner, han har infiltrert hjernen og hjertet mitt og tatt over styringen. Jeg hadde for dårlig beskyttelse, jeg la hjernen åpen, uten forsvar. Han er som dop, som alkohol, jeg er betinget som Pavlovs hund, nevn hans navn og det stikker til i magen, nevn en kvinnes navn og jeg googler hele verden.

 

Det er med andre ord ingen begeistret jakt det er snakk om i hektet, men en fortvilet og smertefull forfølgelse.

 

I trappeløpet opp til kontoret mitt henger et litografi av Fantomet. Et snodig valg av kunst, kan man si, men det har sin forklaring. Jeg vokste opp på femtitallet med tegneseriehelter som Tarzan, Kaptein Miki og strømpebukseånden Fantomet. Vi hadde ingen jentehelter, men det tenkte jeg ikke over. En helt var en helt. Jeg likte disse rettferdighetens apostler. Og jeg likte spesielt godt det gamle jungelordet som ledsaget Fantomets kamp mot kjeltringer: Fantomet er hard mot de harde! Vanligvis er jeg for dialog og forhandling, men i noen av livets situasjoner og overfor noen personer er hva jeg har tillatt meg å kalle «Fantomets metode» det eneste som holder. Man må slåss, aktivt avvise, ikke være imøtekommende og ikke tvile. Mennesker som skal løsrive seg fra et romantisk hekt, må anvende dette prinsippet. De må bruke Fantomets metode overfor Frank og Frankine (det finnes kvinnelige hektere der ute) for å holde dem unna, og de må anvende metoden på seg selv, for de må ta tilbake dømmekraften og bevisst overstyre følelser og kroppsfornemmelser med fornuft.

Fantomet plantet sitt dødningmerke på skurken for å markere sin makt. Den som er hekta, må i overført betydning bokse seg selv på kjaken rett som det er for å riste den rasjonelle delen av hjernen på plass og slåss mot sitt eget begjær etter å gi etter for den destruktive, kvernende lengselen etter den tilbedte. Fantomets metode inneholder flere elementer, men blokkering og fjerning av alle spor er to elementer jeg vil nevne her. Blokkering handler selvsagt om å hindre et fremstøt, fjerning av alle spor handler om å rydde opp på et åsted.

 

Problemet er at mange hektere dukker opp med ujevne mellomrom selv om et forhold – eller ikke-forhold – er over. Fordi de ikke får hjertet i halsen av å være nær sin tilbeder, risikerer de ingenting ved å oppsøke ham eller henne. De tiltrekkes av tilbederes tilbaketrekning og kan plutselig sende ømme meldinger: Hei, jeg sitter her på kafé og tenker på deg, hørte du hadde vært på date med en fyr, men det er jo oss to det handler om, ikke sant…? Hos tilbederen derimot, reaktiveres tilknytningssystemet hver gang han eller hun ser snurten av Frank eller Frankine eller hører stemmen deres, fordi lengselen etter sammensmeltning med den tilbedte ligger rett under huden deres. Den som prøver å hekte seg av må derfor blokkere sitt sterke behov for å begynne å trykke på håp-og-tro-pedalen igjen. Blokkering må anvendes både innover og utover. Noen ganger må man blokkere seg selv, andre ganger må man blokkere Frank eller Frankine.

Berit Hedemanns kvinnelige karakter forsøker å blokkere sin egen lengsel slik:

 

Ikke ring ham. Ikke ring ham. Ensomhet er ikke farlig, du må kunne klare det nå, ikke ring ham, ikke tilgi ham, ikke send en jævla tekstmelding. Etter to uker ringer han meg. – Så godt å høre stemmen din, sier han.

 

Hun greier selvsagt ikke å motstå, beslutningen hennes er ikke sterk nok, og han bruker jo sin hensynsløse angreps-strategi nummer én – først fravær og stillhet i to uker, noe som gjør henne skjelvende av savn, dernest et fremstøt dynket i inderlighet og ømhet. Tidlig i deres forhold – eller ikke-forhold – bruker Hedemanns kulturmann den kraftigste kjærlighetseliksiren som finnes, etter at det er avslørt at han er en løgner og har levd et dobbeltliv med en annen kvinne hele tiden: «Det finnes ett menneske på jorden som kan redde meg, sier han. – Som gjør meg til et menneske. Og det er deg.» Hedemanns karakter faller for det, de fleste gjør det. Det er uimotståelig å bli tillagt en slik betydning, å tro at man er så elsket, og hvem vil ikke redde en fortapt sjel?

Vi gjør jo det samme hvis vi skal slutte å røyke, slutte å drikke for mye alkohol eller slutte å spise gummigodt. Vi fjerner det. Og vi må binde oss til masten når abstinensen river i oss.

Hvis hun hadde vært klar til kamp og i stand til å bruke Fantomets metode, hadde hun ikke tatt den telefonen og utsatt følelsesapparatet sitt for stemmen hans og dens virkning nok en gang. Alternativt hadde hun tatt telefonen, men sagt: Jeg vil ikke at du kontakter meg igjen. Heretter kommer jeg aldri til å svare deg, og aldri til å ringe eller tekste deg. Så hadde hun blokkert alle angrepsveier – mobil, e-post, Facebook, unngått steder der han pleide å gå, skrådd over gaten og gått rundt hjørnet dersom hun hadde sett ham komme, latt være å gå forbi der han bor, brukt alle midler – knebøy, yoga, jogging, venner, snekring, fisketur, hva som helst for å hindre seg selv i å sende meldinger eller ringe eller snoke etter den tilbedte på nettet.

Den som har vært hekta, har befunnet seg i en kronisk katastrofe, og personens hjem bærer ofte preg av det. Den hekta har spart på alt som minner om den tilbedte. Vinkorker, visne roser, kinobilletter, hennes hårbørste, hans T-skjorte, gjenglemte sokker, lapper med beskjeder – alle disse relikviene må vekk, alle spor etter den tilbedte må fjernes. Følelsesapparatet må få slippe å bli konfrontert med minner om den tilbedte, minner som kan utløse tilbakefall. Hver gang disse gjenstandene dukker opp, vil tilknytningssystemet aktiveres, sommerfuglene i magen vil begynne å fly, og det skrekkelige håpet vil begynne å murre igjen. Derfor må alt kastes eller gis tilbake. Dette er handlinger som kan virke overspente og syke på den som aldri har opplevd å være hekta, men det er ikke sykelig. Dette er symbolske handlinger i Fantomets ånd. Vi gjør jo det samme hvis vi skal slutte å røyke, slutte å drikke for mye alkohol eller slutte å spise gummigodt. Vi fjerner det. Og vi må binde oss til masten når abstinensen river i oss. Det er en forutsetning for å klare å hekte seg av. For å greie å blokkere og ikke gi etter, må man ofte ha hjelp av sine venner, slik Odyssevs instruerte sitt mannskap om å binde ham til masten slik at han skulle stå imot de forførende sirenenes sang.

 

Men hva er det med mennesker som havner i et romantisk hekt? Har de ikke gangsyn, hvorfor forstår de ikke det alle andre forstår? Er de egentlig psykisk forstyrrede individer? Mitt svar er nei, men det er et par trekk ved Nora og hennes likemenn- og kvinner som kan disponere litt for å la seg fange i et hekt.

Jeg vil si at deres mest særpregede trekk er følsomhet. Denne følsomheten gjør dem ganske hudløse, selv om de kan være både stridbare og ambisiøse. De har en åpenhet mot verden og en konstant, indre dialog på gang som gjør at de skiller seg svært fra mennesker som er gode til å avgrense seg og som har lettere for å kutte ut tanker, følelser og relasjoner som oppleves som uproduktive, unyttige eller ubehagelige. Å kutte ut er derimot ikke så lett for disse følsomme og litt elektriske hodene, fordi de også preges av en slags eksistensiell uro. Ikke en sykelig uro, mer en slags konstant indre diskusjonsholdning: Ting kan alltids forstås motsatt av hva man tenkte i går eller for et minutt siden, derfor er det ikke så enkelt for dem å kvitte seg med tanker, følelser – eller mennesker. Det er mye mental utholdenhet knyttet til denne livsholdningen, i form av en evne til å romme det motsetningsfylte. En god egenskap, men også en svøpe dersom man altfor lenge greier å overbevise seg selv om at man må tolerere å leve i en ulevelig situasjon fordi det sikkert er lys i tunnelen. Og noen gjentar jo det samme kunststykket, slik Ester Nilsson gjør, noen år etter at hun har skamfert seg på Hugo Rask.

I Lena Anderssons bok nummer to om dårlig kjærlighet – av meg definert som dysfunksjonell avhengighet, altså hekt – er det Olof Steen som blir den tilbedte, og Ester angripes nok en gang av håpets parasitt. Vi får ikke vite noe om Esters bakgrunn, om hennes mulige sårbarhet og eventuelle disposisjoner, men noen mennesker er åpenbart blitt «opplært» til å bli hekta. Mange kvinner som havner i et romantisk hekt gang på gang har hatt fedre de beskriver som «fjerne, følsomme, selvopptatte drømmere», fedre som aldri var helt påkoblet sine døtre, som var uforutsigbare og lite tilgjengelige. Jeg kaller slike foreldre for «premieforeldre». Det er i tråd med psykiater John Bowlbys teori at de som vokser opp med en mor eller far som oppfører seg som et knapphetsgode, vil risikere å måtte streve og overtilpasse seg for å oppnå forelderens omsorg og kjærlighet. Når de senere i livet møter en mulig partner som også oppfører seg som en premie – litt utilgjengelig, ambivalent og uforutsigbar – men øm og varm innimellom når det passer – trigges tilknytningssystemet deres til full aktivering, de blir vibrerende og alltid beredt, og det er denne kroniske spenningstilstanden de forveksler med kjærlighet. Utover dette er jeg ganske sikker på at nestaen hvem som helst kan bli hekta, med unntak av de svært rasjonelle, de ekstremt unnvikende eller de selvforsynte som har et forventingsapparat med innebygget mistillit til andre. Men de aller fleste – gitt riktig tid, sted, personlig mørhetsgrad og et aktivert tilknytningsbehov, kombinert med gode sjekketriks fra en Frank eller Frankine – kan gå i fella.

 

Nett-sjekking og online-romantikk brer om seg. Det betyr at flere vil bli fanget i nervøse hekt-relasjoner med omsorg uten dekning. Det blir lettere og lettere å dumpe hverandre, lettere og lettere å spille flere baller samtidig. Mange har ikke godt av det, det gjør dem redde for kjærligheten. Vi er mer sårbare enn vi tror. Fantomets metode må ikke brukes på ømme hjerter, den er ment for de harde.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.