I Morgenbladet 16. oktober spør Harald Eia hvorfor han liker så godt å være alene. I likhet med Karl Ove Knausgård lukker han døren bak seg for å være alene, forteller han, men det er bare Knausgård som deretter puster lettet ut. Sistnevnte høster for tiden gode anmeldelser for sin bok om årstiden vi er inne i, en årstid som gjerne omtales i varme ordelag. Smakfull mote, cloudporn og kakao. Men det er lite idyllisk over høsten, akkurat som med ensomhet og andre psykiske lidelser.
Ensomhet handler ikke om Harald Eia som utsetter å ta en kaffe med Marie Simonsen.
Ensomhet brukes ofte parallelt om det å være alene, som absolutt kan være positivt. Selvstendighet, tid til refleksjon og Lee Van Cleef som rir inn i solnedgangen. Men ensomhet handler ikke om Harald Eia som utsetter å be Marie Simonsen på kaffe. De ensomme sitter alene i kantinen, ikke fordi folkene i kantinen er kjedelige eller lite intellektuelt stimulerende, men fordi de ikke kan eller har anledning til å sitte med noen. De ensomme dør bare én gang, og nevnes aldri igjen. De legger ut annonser i avisen hvor de forespør selskap på julaften, gjerne mot betaling. Selv det å stå opp om morgenen virker meningsløst.
Det er ikke noen grunn til å dekke over sannheten. Høsten er en årstid hvor alt dør før det fryses til is. Høsten er mørk som faen. I sin lemfeldige gjennomgang av de fem stiene som leder til ensomheten, unnlater Eia å nevne at, som Twitter-brukeren @jonnysun formulerer det, «hvis du føler deg ensom nå, er det fordi du har vært heldig nok til å oppleve gleden av å være rundt folk man liker». Muligens en gigantisk klisjé, men kanskje også en påminnelse om Eias privilegium. Ensomhet er et seriøst problem, og fortjener tilsvarende seriøs diskusjon.