I den siste tiden har det vært mye snakk om Montaigne – adelsmannen som hadde den luksus å kunne trekke seg tilbake til tårnet for å skrive selvreflekterende essays om døden og moralen. Det har vært mindre tale om de ufrivillig innestengte, de som i lange tider har lagt bånd på seg fordi omgivelsene har tvunget dem til det, men som plutselig, fra sitt vegeterende liv i buret, har oppdaget at det litterære essayet kan være en vei til frihet.
Den er «kommet nu, den Tid, da Kvinderne studerer Romanen, ikke til ørkesløst Drømmeri, men til Oplysning, til Vækkelse, til Vidnesbyrd», varslet Camilla Collett oppglødd i «Kvinden i litteraturen» i Fra de Stummes Lejr (1877). Colletts essay, som av Susanne Christensen er blitt karakterisert som «lidt av et løvebrøl», er en uomgjengelig referanse for alle som vil forstå norsk essaytradisjon. Collett gjennomgår her en rekke romaner i sin egen samtid for å avdekke uholdbare samfunnsforhold. For Collett er ikke litterær refleksjon en omvei til virkeligheten, men en nødvendig skarpstilling av blikket som gjør det mulig å se verden slik den faktisk er for så å kunne intervenere og skape forandring.
For 1800-tallets litterære kvinner hadde skrivingen en høy pris.
Også Amalie Skrams metalitterære essayistikk er skrevet med stort politisk-eksistensielt trykk. Hun har fått nok av forskjønnende omskrivninger av virkeligheten. «Det er kun nervøse Kvinder og forkjælede Børn, der beder om at faa Medicinen indsvøbt i skinnende Kapsler», skriver hun i Dagbladet i februar 1881, som svar til dem som angriper den naturalistiske romanen for å være for pessimistisk. Sann litteratur bidrar til å stille den rette diagnosen. Det gir moment til samfunnsutviklingen. Og oppildnet etter lesningen av Ibsens Et Dukkehjem: «Naar Kvinden først har rejst sig, lader hun sig ikke mere stanse. Som Nora vil hun lade de Pligter, hendes Dukkeliv har affødt, falde død til Jorden, fordi Arbejdet med hendes eget, forsømte Jeg, opsluger og omstøder alt andet» (Dagbladet januar 1880). Det manifestpregede språket i Skrams essayistikk er et tydelig signal om at det forsømte jeget hun peker på, befinner seg i en kritisk tilstand, på grensen mellom eksistens og ikke-eksistens. Hennes litteraturkritikk er akutt; derfor opplever også leseren den som vesentlig.
I så måte minner Amalie Skram om Vigdis Hjorth, som i forordet til Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens (2013) skriver at det er noe med den pasjonerte lesningen som på ubehagelig vis røper hva som eksistensielt står på spill hos den som leser «for å overleve og forstå mer av seg selv og av verden». Det litterære essayet er en måte å håndtere livet på. Slik er det for Hjorth. Slik var det også for Collett og Skram.
Men for 1800-tallets litterære kvinner hadde skrivingen en høy pris. At Skram var så brutalt ærlig som skribent, isolerte henne både litterært og sosialt. Etter at hun i 1885 debuterte skjønnlitterært med den bunnmørke ekteskapsromanen Constance Ring, skrev hennes tidligere gode venn Bjørnstjerne Bjørnson kontant i et brev: «At du gav dig til at skrive en bok har harmet mig; at du fik lov til at gi den ut af din man, har ærgret og skuffet mig». Det moderne framskrittets talsmenn Bjørnson og Brandes kunne gjerne fronte kvinnesak i egne tekster, men hadde vansker med å akseptere at kvinnene tok pennen i egen hånd.
Men dette er nå 130 år siden. I 2015 vil ingen mannlig litterat uttrykke sinne og skuffelse over at en venninne utgir bok. Likevel er det stadig mekanismer i kulturlivet det er vanskelig å forstå. Gufs fra fortiden anes for eksempel når en drukken vits minner den kvinnelige skribenten om at hun aldri kan bli en fullverdig del av det litterære brorskapet, slik Susanne Christensen ga uttrykk for i Klassekampen 19. september. Også Vigdis Hjorth har ved flere anledninger påpekt hvordan kjønnet kommer i veien når menn og kvinner leser hverandre.
Det er i slike situasjoner at den rasende 1800-tallskvinnen i en våkner til liv. Da er det lite hjelp å få hos Montaigne i tårnet. Det trengs dialogpartnere med større villskap.
I et essay om Camilla Colletts litteraturkritikk (i Å bli en stemme, Haugen red., 2014) karakteriserer Susanne Christensen sin forgjengers stil som «vild, følelsesmæssig og sprogligt skærpet», og minner samtidig om hvor krevende det var for Collett å kjempe seg fra stum til talende uten å ødelegge alt: «Hvis hun falder, river hun sine søstre med sig, og døren til offentligheden lukkes igjen». Hvert skritt er farlig, skriver Christensen med tydelig innlevelse; «Det er sådan du ville bevæge dig, hvis du skulle tæmme en løve». Da kan man spørre: «Hvem skriver i dag kritik som om de havde en kniv for struben eller et vildt dyr i rummet? Hvem skriver i dag kritik som om de bar en social bevægelse på skuldrene? Collett bærer verden med sig som Atlas og placerer samtidig sine fødder så forsigtigt som en ninjakriger».
Christensens spørsmål er retoriske, og samtidig ikke. Vi kan gjerne forsøke å svare på dem. Også i dag kjemper litteraturkritikeren for saker og verdier utover de rent estetiske. Men formidles verdikampene tydelig nok?
Det metalitterære essayet er ikke nødvendigvis en innsnevring av kampsonen. For mennesker som av ulike grunner ikke kan forflytte seg fysisk, enten fordi de er syke, sitter i fengsel eller lever som kvinner i undertrykkende patriarkalske samfunn, kan slike essay tilby livsavgjørende utfoldelsesmuligheter.
Sissel Furuseth er professor i nordisk litteratur ved NTNU.