Først skjønte jeg ikke at jeg var ensom.
Jeg har mange brister i min sjel, men det er særlig én brist som volder meg bry: Jeg har problemer med å forstå mine egne følelser. Det er ikke det at jeg ikke har følelser. For følelsene er der, i bøtter og spann, og de snakker i vei, ja, roper til meg. Men hva er det alle disse følelsene prøver å si meg? Aner ikke. Jeg aner virkelig ikke.
Så da jeg etter sommeren begynte å kjenne en uro i magen, var jeg som vanlig i villrede: Hva handlet denne uroen om? Var uroen der fordi jeg var lei meg for at noen skrev på Twitter at jeg ikke var noe morsom lenger? Eller kanskje fordi jeg gruet meg til å besøke moren min på rekonvalesenshjemmet, hvor jeg aldri kunne vite helt hvilket humør hun var i og hvilke sårende ting hun kunne finne på å si. Eller hadde jeg en uro i magen fordi jeg hadde fått en diffus tarmsykdom som ville gjøre meg til en kasteball i helsevesenet?
