---
Halloween
Kilder: kirken.no, katolsk.no, donald.no
---
Det var bare på denne kvelden de døde fikk lov å snike seg tilbake til jorden og ordne opp i likt og ulikt.
Om kvelden den 31. oktober kunne sjelene i skjærsilden smyge seg ut av helvetets forgård, vandre rundt på jorden og vise seg for de levende og hjemsøke dem de hadde noe uoppgjort med. Kanskje kom de også for å forhindre at de levende skulle glemme dem. Denne kvelden kunne de døde bevege seg rundt som spøkelser, gjenferd, demoner eller hekser. For å stagge deres hevngjerrighet hjalp det muligens å gi dem almisser i form av penger, søtsaker, kaker eller frukt.
Alle de helliges kveld er kvelden før allehelgensdag, (latin: Festum Omnium Sanctorum) også kalt helgemesse og aldermesse. Fra gammelt av var Allehelgensdagen en helligdagsmarkering og en minnefest for å feire alle de helgener og martyrer som ikke har en egen dag i helgenkalenderen eller på primstaven. Feiringen skulle også inkludere hellige menn og kvinner som vi ikke kjenner navnet til.
Kvelden før denne dagen, Allehelgensaften, i dag bedre kjent som halloween, har blitt feiret i katolske tradisjon, og i gammel keltisk tradisjon på kvelden den 31. oktober. Ordet Halloween er avledet fra All Hallows Eve eller alle de helliges kveld. Denne kvelden var satt av til å forberede den store feiringen. Den påfølgende natten fikk derfor en helt spesiell betydning ettersom skillet mellom de dødes verden – et spøkelsesaktig, nattlig univers, og den logisk ordnede dagligverdenen, som utgjør de levendes univers, ble brutt ned.
På den ene siden skulle den nattlige verden av død og mørke vises frem for å minne de levende i deres lyse, ordnede verden om at de skal dø. På den andre måtte de levende minnes sine døde. Underlige ting kunne skje. Det uforutsette settes fremfor det forutsette. Det kunne få mange utslag. Enkelte steder i landet ble man sanndrømt denne natten.
I sin betydning har markeringen mange elementer som minner om Lussi Langnatt, den nordiske forløperen for Luciafeiringen. Det var den farligste og mørkeste natta på året, da alskens uhyggelige kryp og mørkemakter kunne komme smygende rundt hushjørnene.
Kvelden før feiringen av alle de helliges dag ble det følgelig satt ut gjenstander og mystiske figurer som skulle symbolisere død og uhygge, men også holde onde krefter unna. I moderne halloweenfeiring er Jack-O'-lanternen på trappetrinnet utenfor inngangsdøren blitt det synligste og mest gjenkjennelige uttrykket for at dagen feires og at de døde tas på alvor. Disse utskårne gresskarlanternene, gjerne med uhyggelige, flirende ansikter, er første gang omtalt i 1837 og knyttet til halloween-feiring siden 1866.
Gresskaret bærer med seg spor fra innhøsting og høsttakkefest, og det flakkende lyset minner om bevegelige, upålitelige lyktemenn som skulle villede reisende. Blant andre mye brukte halloweenfigurer finnes måpende spøkelser, skramlete beinrangler, svarte katter, krumnesede hekser, vaklende fugleskremsler, vampyrer, demoner og røde smådjevler. I tillegg kan vrimler av flaggermus og edderkopp, så vel som mer litterære figurer, som Frankensteins monster og Dracula, finne på å dukke opp.
I vår hjemlige, ganske unge halloweenfeiring inngår dessuten den gapende, likhvite skikkelsen fra Munchs Skrik. I Skandinavia har vi også innført den amerikanske tradisjonen med barn som kler seg ut og skråler fra hus til hus og truer til seg godteri. Med Trick or treat. Stakkaren som åpner døren, får valget mellom å få en rampestrek eller å gi bort søtsaker.
I norsk oversettelse har det blitt Knask eller knep, Digg eller deng, Godteri eller fanteri. Den førstnevnte, som er den mest brukte, kom i sirkulasjon etter at brødrene Henning og Espen Hagerup oversatte Carl Barks' Donald Duck-klassiker Trick or treat fra 1952. Da var halloween-feiringen allerede en godt innarbeidet tradisjon i Andeby, og onkel Donald skulle som vanlig tulle med nevøene sine ved å gjemme alt godteriet. Ole og Dole og Doffen får hjelp av Hekla Heks, og får kloa i knasket til slutt.
På primstaven er Allehelgensdag avmerket 1. november med ett eller flere kors eller et omvendt skip. Dagen ble feiret samme dato i Den katolske kirke og i enkelte angelsaksiske land. I den gamle keltiske kalenderen faller den sammen med en høsttakkefest som ble feiret hvert år den 31. oktober. Ordet samhain stammer fra gaelisk og betyr «sommerens slutt». Det var en natt hjemsøkt av kaos og uregjerlige krefter som det var om å gjøre å holde seg inne med. Til feiringen var det viktig å dekke bordet til flere gjester enn det som var invitert og sette frem ekstra stoler rundt bordet.
For mange er det litt uklarhet knyttet til denne dagen, og hvilke av de gamle skikkene og tradisjonene som er våre. Ikke alle er like fornøyde med den nyankomne amerikanske innvandreren Halloween. Den blir stadig beskyldt for å være importert av handelsstanden for å selge hårbøyler med røde smådjevelhorn, hekseparykker og drakter med påtrykte beinrangler. Og selvfølgelig tonnevis med godteri.
Den gamle feiringen av de hellige døde er imidlertid en av de eldste kristne feiringene i Europa, og strekker seg helt tilbake til feiringen av martyrene. Ettersom kristendommen ikke bare ble tillatt trosform, men også statsreligion i Romerriket, ble martyrene erstattet av helgener, personer som hadde utmerket seg som spesielt forbilledlige.
Mange av helgenene fikk sin egen merkedag, men i tillegg ble det altså lagt til en egen minnedag for alle navnløse kristne som hadde levd forbilledlige liv. Etter hvert som helgengalleriet ble større var det også en viss frykt for å ha glemt noen – eller fornærmet noen. Det kunne i så fall bøtes på med en oppsamlingsdag for alle hellige sjeler. Fra slutten av 700-tallet ble denne minnedagen satt til 1. november og feiret som en stor festdag. Den spredte seg også langt nordover til Irland, Skottland og Skandinavia.
Med reformasjonen ble helgenenes stilling som formidlere mellom Gud og menneskene betydelig svekket. Jesus skulle være eneste mellommann, Solus Christus – Kristus alene. Helgendyrkelsen avises. Likevel holdt Martin Luther sin hånd over dem, og spesielt alle de troende som hadde et nært og kjært forhold til dem, som budbringere mellom menneskene og himmelriket. I den augsburgske bekjennelse står det i artikkel 21: «Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall.»
Allehelgensdag fortsatte følgelig å være en stor festdag frem til 1771, da dagen ble avskaffet som helligdag i Danmark-Norge ved festdagsreduksjonen av 1770 og feiringen ble flyttet til første søndag i november. Den feires fremdeles sammen med en minnemarkering av de døde, Allesjelersdag, som i den romersk-katolske kalenderen altså er markert 2. november. Den dagen er øremerket alle døde sjeler helt siden Den hellige Odo av Cluny, i 998, identifiserte og utvidet feiringen til å gjelde «alle døde som har eksistert fra verdens begynnelse» og la festen til dagen etter allehelgensdag.
For de fleste er den første helgen i november en spesiell anledning for å minnes sine døde og tenne lys på kirkegården. I gudstjenesten blir det bedt bønner for de døde, og særlig for de i menigheten som har mistet noen av sine det siste året. Allesjelersdag er også blitt en dag for minnekonserter og minnemarkeringer, spesielt fikk skikken med minnegudstjenester på denne dagen fornyet utbredelse i Europa etter Første verdenskrig.
Men fra gammelt av var det på denne kvelden sjelene i skjærsilden kunne smette over den ugjenkallelige grensen som skiller de døde fra de levende, og altså vise seg på jorden og oppsøke de som hadde gjort dem noe mens de levde.
Og kanskje lignet de litt på de sortkledde gjengene av søte små, eller kanskje ikke alltid så søte, som raver gatelangs og kanskje banker på din dør på halloween – allehelgensaften. De ropte nok ikke «knask eller knep», men det var bare på denne kvelden de døde fikk lov å snike seg tilbake til jorden og ordne opp i likt og ulikt. Og bare kanskje hjalp det å slenge til dem almisser i form av penger, kaker eller frukt.
Kristin Johansen er forfatter og tidligere forlagsredaktør. Seneste bok: Maria Magdalena – Disippelen Jesus elsket (2014).