09:57 - 02. september 2015

Uklar oppklaring om plagiat

Når plagierende feilskjær oppdages i akademia og journalisme er dette tvilsomt plagiatbegrepets feil.

Opphav: To verk kan være estetisk svært ulike og samtidig falle under samme opphavsrett, slik som Shakespeares skuespill og Baz Luhrmanns Romeo og Julie, skriver forfatteren av innlegget. Her fra en oppsetning av Romeo og Julie som ballett i London i april i år. Foto: Ian Gavan/Getty Images

Magnus Stray Vyrjes tekst «Uklart plagiatbegrep» lever i skuffende grad opp til tittelen. Den forvirrer mer enn den oppklarer.

Plagiat, i rettslig forstand, er når noen, uten tillatelse, tar noe med verkshøyde fra en annen.

Vyrje omtaler først verkshøyde som en «kvalitet». Dette er misvisende. Verkshøyde krever kun originalitet og et visst omfang. Kvalitet er ikke relevant.

Videre greies det ut om «estetisk erfaring», nok et villedende begrep. Opphavsrett har ikke med estetikk å gjøre.

To verk kan være estetisk svært ulike og samtidig falle under samme opphavsrett, slik som Shakespeares skuespill og Baz Luhrmanns Romeo og Julie. Samtidig kan to verk være estetisk svært like uten at dette gjør det yngre verket til et plagiat, som Falcon Crest og Dynastiet.

Vyrje fortsetter med å beskrive det som vernes som «kildens litterære eller kunstneriske estetikk». Ordvalget er kreativt, men i jussen er det nok best å holde oss til de klassiske, trygge ordene: idé og uttrykk. Ideen er fri, uttrykket er vernet.

I Romeo og Julie er ideen en historie om to ungdommer som forelsker seg tross familiens formaninger og til slutt tar livet av seg.  Utrykket er det detaljerte hendelsesforløpet, dialogen, osv.

Om journalistene bak plagiatene er ærlige med seg selv, sa nok magefølelsen fra lenge før de krysset lovens grenser.

Hva er så et plagiat? Et plagiat er et inngrep i andres opphavsrett. Plagiat er altså når noen tar elementer fra et eldre verk, og det som er tatt har «verkshøyde».

Verkshøyde oppnås ved at det er gjort en viss mengde kreative valg. Den presise grensedragningen er klart vanskelig, men blir ikke lettere ved å bruke begreper som «estetisk erfaring».

Fakta er ikke vernet, ettersom fakta ikke er kreativt. Uttrykket, formuleringene som brukes for å formidle faktaene, er vernet.

I amerikansk rettspraksis er verkshøydekravet blitt beskrevet som «a modicum of creativity». Norge er så langt ikke velsignet med noen tilsvarende pedagogiske dommer, men grensen dras nok forholdsvis likt.

Når plagierende feilskjær oppdages i akademia og journalisme er dette tvilsomt plagiatbegrepets feil. Det er snarere et resultat av vinglete håndheving og praksis.

I detaljene vil grensedragningen alltid kunne bli vanskelig, i praksis er det ganske enkelt. Lovgiving er som oftest bare kodifisering av sunn fornuft. Om journalistene bak plagiatene er ærlige med seg selv, sa nok magefølelsen fra lenge før de krysset lovens grenser.

Opphavsrett er ikke enkelt, men det er god plass for alt av god journalistikk og akademia innenfor grensene opphavsretten og sitatrettens setter opp. Dersom man like fullt på død og liv skal presse grensene, med copy/paste og Google-oversettelser, kan jeg anbefale at redaksjonen tar seg råd til noen timer advokatbistand for å lære detaljene.

 

Andreas Sætre Hanssen
Immaterialrettsadvokat i Onsagers AS, IP. LL.M.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse